Skjørtpeling

person Tor Ole Olsen, Dr techn Olav Olsen AS
Da produksjonen av olje og gass beveget seg utover på dypere vann, måtte gravitasjonsplattformene tåle større belastninger.
— i november 1990 så det slik ut i tørrdokken hvor betongunderstellet til Draugen ble bygget. Foto: Eivind Wolff/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Når man samtidig opplevde at grunnen ble svakere, ved myk leire for eksempel, ble utfordringen ganske stor for fundamentene.[REMOVE]Fotnote:  Alm, T., Bye. A,, Sandvik, K. & Egeland, S. (1995). The Draugen Platform and Subsea Structures, Installation and Foundation Aspects. Paper presentert på OTC 7670-MS OTC Conference.

skjørtpeling, illustrasjon,
En artist impression av skjørtene og lagercellene på Draugen. Illustrasjon: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Olav Olsen, Norges fremste ekspert på skallkonstruksjoner, så skjørtpeler som et verktøy til å greie dette.[REMOVE]Fotnote: Steen, &. (2002). Den frie tanke : Om kreativ frihet og en ledende norsk ingeniør. Lillestrøm: Byggenæringens forl. Det svakeste toppsjiktet av leira ble da omsluttet og innestengt, og lasten ble ført ned til dypere og mer bærekraftige lag. I tillegg har leire en strekkfasthet, som for kortvarige laster (slik som for eksempel bølgebrytning) kan være med å bære belastningen.

På flere av de tidligere Condeep-plattformene var det støpt inn stålskjørt i underkant av lagercellene for å sikre stabilitet. Gullfaks C var den første Condeepen med lange betongskjørt som en integrert del av konstruksjonen. Skjørtkonstruksjonen var altså en forlengelse av cellekonstruksjonen over. Skjørtene måtte selvfølgelig tåle belastningene de ville bli utsatt for. Fra enkelte hold ble det reist spørsmål om egnetheten og styrken til skjørtene.

En engelsk konsulent advarte eieren av Gullfaks C, Statoil, mot skjørtløsningen. Olav Olsens firma inviterte til et møte med konsulenten, der en statoilansatt også var tilstede, i tillegg til Olav Olsen og hans sønn, Tor Ole Olsen.

skjørtpeling
Olav Olsen. Foto: Ukjent/Norsk Oljemuseum

Den engelske konsulenten hadde forberedt seg godt. Han hadde med seg en koffert med plastelina og avklippede bunner av plastflasker (for anledningen flasker som hadde inneholdt ulike oljeprodukter). Ved å presse plastflaskebunnen ned i plastelinaen, kunne han vise at skjørtene fikk veldig store deformasjoner. Sidene på flasken ble bøyd når presset økte.

Olav Olsen, med doktorgrad på skallkonstruksjoner og mange år med utviklingsarbeid basert på innsikt og erfaring, innså straks at plastflaskebunnen manglet et viktig element, nemlig innspenning i horisontalretningen. For å demonstrere dette tok han en slik avkappet flaske, la plastelina mot flaskebunnen som en slags forsterkning, og presset den så ned i mer plastelina. Nå beholdt skjørtene (flaskesidene) formen. Olav Olsen hadde dermed brukt kritikerens egen verktøykasse til å demonstrere skjørtenes anvendbarhet og konsulentens advarsler forstummet. Gullfaks C, Draugen og Troll A har lange skjørt, og har alle operert i mer enn 20 år.

Skjørtene på Draugen er 16 meter høye og stikker 9 meter ned i havbunnen. Figur 2 illustrerer veldig godt skjørtkonstruksjonen under bygging i tørrdokken på Hinna:

skjørtpeling
Draugen under bygging i tørrdokken. I bakgrunnen ses Skråtårnet (som fremdeles står i Jåttåvågen) og Snorre-plattformen. Foto: Eivind Wolff/Norsk Oljemuseum

Publisert 14. mai 2018   •   Oppdatert 2. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *