Draugen og sikkerhet

person av Gunleiv Hadland, Norsk Oljemuseum
Olje- og gassvirksomhet offshore innebærer en høy grad av risiko, med stort potensiale for ulike former av større eller mindre ulykker. Virksomheten foregår langt ute i havet, noe som vanskeliggjør en eventuell evakuering.
— Draugen under bygging og utrustning ved Kværner Rosenberg Verft i Stavanger. Det ble utført mange inspeksjonsrunder. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Sikkerhet er derfor alltid i fokus i petroleumsvirksomheten. Tekniske systemer og arbeidsprosesser blir planlagt med barrierer for å redusere risikonivået og øvelser og kampanjer gjennomføres jevnlig for å fokusere på sikker atferd.

Risikofaktorer på plattformen

Gjennom skaft og nedre deler av plattformen kommer olje og gass opp fra reservoaret, hvor det potensielt kan skje utblåsninger og eksplosjoner. Draugen har bare ett betongskaft og står uten andre plattformer i nærheten, og ulykker kan potensielt ha store konsekvenser. Ukontrollerte utslipp av hydrokarboner og brønnkontrollhendelser er av de mest sentrale risikofaktorene for storulykker i norsk petroleumsvirksomhet. Andre risikofaktorer er brann, skip på kollisjonskurs og lekkasjer til sjø eller luft.

Flest ulykker skjer i petroleumsindustrien skjer knyttet til fallende gjenstander. En plattform som Draugen er bygd opp i flere etasjer og seksjoner, og arbeid pågår på ulike plan i ulike høyder. Øverst på plattformen er det kraner som foretar løft. Fallende gjenstander har potensial til å forårsake alvorlige skader på både mennesker og utstyr, og hendelser av denne type representerer en vesentlig årsak til personskader. Norske Shell, som er operatør på Draugen, har hatt et stort fokus på dette området og det er til nå ikke rapportert om alvorlige ulykker med fallende gjenstander på Draugen.
(Les mer om hendelser på Draugen på tidslinjen).

Det norske systemet og Draugen

Det norske sikkerhetsregimet er basert på funksjonelle prinsipper og bygger på internkontroll. Det vil si at operatørselskapet, i dette tilfellet A/S Norske Shell, har et selvstendig ansvar for å ivareta helse, miljø og sikkerhet gjennom interne styringsformer og prosesser.

For mange kan det virke overraskende at i en så tøff og risikoutsatt bransje blir sikkerheten regulert ved hjelp av rammeforskrifter og ikke detaljbestemmelser. Systemet gir en stor grad av fleksibilitet i valg av utstyr og prosesser, så lenge selskapet kan dokumentere at sikkerheten er godt nok ivaretatt.
Norske Shell, som er datterselskap av det nederlandsk/britiske selskapet Royal Dutch Shell, må forholde seg til det norske systemet. I tillegg har selskapet egne sikkerhetssystemer og HMS-regler for hele den internasjonale organisasjonen som kommer i tillegg og må tilpasses norsk sikkerhetstankegang.

Risikoreduksjon på Draugen

Draugen-plattformen er en integrert plattform med funksjoner for både boring, prosess og boligkvarter. Da plattformen ble planlagt og bygget var selvfølgelig sikkerhet i fokus og risikoreduksjon lå til grunn for planleggingen av både betongbeinet og plattformdekket.
For å redusere risikoen for at en eventuell brann eller eksplosjon i prosessområdet skulle spre seg til boligkvarteret, ble disse to områdene lagt så langt borte fra hverandre som mulig. Prosessområdet ble lokalisert på østsiden av plattformen. I Norskehavet blåser vinden oftest fra vest mot øst, og tanken bak plassering av prosessutstyret var å unngå at vinden blåste en eventuell brann over i boligkvarteret. Også flammebommen strekker seg østover. Boligkvarteret, med sentralt kontrollrom og livbåter ble lokalisert til motsatt side, altså vestsiden av plattformen.[REMOVE]Fotnote: Cockbain, Jermstad and Stenhouse: Design of the Draugen Topsides for the Effects of Gas Explosions, Offshore Technology Conference 1990. Denne utformingen gjelder ikke bare Draugen-plattformen, men alle integrerte plattformer på norsk sokkel.
Det ble i tillegg installert tykke brannvegger rundt prosessområdet. Brønnhodene ble plassert på høyeste overbygde dekksnivå, også kalt værdekket, og ikke på kjellerdekknivå. Tanken var at ved å plassere brønnhodene høyest mulig på plattformen, ville en eventuell brann eller eksplosjon her få mest mulig begrenset påvirkning på dekkene under.
De bærende stålstrukturene er innsatt med brannhemmende midler.
Draugen-plattformen er unik der den står på et bein. Inne i beinet går rørene som frakter olje og gass fra havbunnen. Men med bare ett betongbein er plattformen sårbar i tilfelle eksplosjoner inne i skaftet. Det ble derfor gjennomført egne risikoanalyser av betongunderstellet.[REMOVE]Fotnote: Draugen Field Development Shaft Safety Study, SikteC A/S Trondheim August 1991.
Det ble i tillegg til andre sikkerhetsanordninger installert spesialdesignede ventiler for å minske trykket fra eventuelle eksplosjoner.[REMOVE]Fotnote: Draugen HSE Case, datert 30. april 2012. s. 97.

Forskning er en viktig forutsetning for sikkerhet

Forskning er et sentralt begrep når en snakker om forbedret sikkerhet. Norske Shell har gjennom årene brukt mye penger på forskning, men også hentet ut store gevinster.
I forbindelse med fjerde konsesjonsrunde innførte den norske stat i 1979 «Teknologiavtalene». Teknologiavtalene var avtaler der utenlandske oljeselskap finansierte norsk forskning og gjennomførte teknologisk samarbeid med norske forskningsmiljø og leverandører som grunnlag for konsesjonstildeling på norsk sokkel. Målet med avtalene var å stimulere norsk industri og norsk kompetanse.[REMOVE]Fotnote: Askim, Anders: Mellom industri og vitenskap Etableringen av SINTEFs Flerfaselaboratorium i lys av teknologiavtalene Masteroppgave i historie Trondheim, våren 2013.

Norske Shell brukte i perioden 1980 til 1995 omtrent 1 milliard norske kroner til en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter, deriblant forskning på forbedret sikkerhet. Forskningen ga avkastning og, i følge tidligere forskningskoordinator i Norske Shell Torvald Sande, sparte selskapet minst 2 milliarder kroner bare på Draugen.[REMOVE]Fotnote: Kunnskap og sikkerhet. To tillegg til «Den norske oljemodellen». Upublisert artikkel av Torvald Sande
Det ble forsket på utforming av plattformer og materialvalg for å hindre eller minske effektene av en ulykke. Forskningsresultatene ble brukt både i utformingen av Draugen-plattformen, og i organiseringen av drift av plattformen.
En av konsekvensene var at Draugen kunne bli planlagt og drevet med en liten og effektiv arbeidsstokk offshore. Studier gjennomført i 1987 av Arbeidsforskningsinstituttet av optimal bemanning på offshore-installasjoner, viste at både under- og overbemanning kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Med for liten bemanning kunne det være for få tilstede ved belastningstopper og i krisesituasjoner. En for stor bemanning ville kunne gi byråkratisering og for få meningsfulle arbeidsoppgaver.[REMOVE]Fotnote:  Qvale: «Smått er godt» Optimal bemanning i olje og gassproduksjon på sokkelen, sikkerhet og arbeidsmiljø. AFI rapport nr. 12 1987. Shell valgte å planlegge for en minimumsbemanning offshore, og heller ha en større produksjonsorganisasjon på land. Størst mulig del av organisasjonen på land kunne gi bedre sikkerhet ved færre helikopterturer, og kortere opphold offshore.
For å ivareta sikkerheten bygde Shell opp et eget beredskapssenter i Kristiansund. Beredskapssenteret skulle bistå Hovedredningssentralen ved eventuelle ulykker på installasjoner eller fartøyer. Beredskapssenteret ble operativt 10. august 1992, og fikk beredskapsansvaret for alle Norske Shells aktiviteter på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Beredskapssenteret er operativt, EPO EXPRESS desember 1992.

Et element i beredskapen er standbybåter, som til enhver tid skal ligge ved alle installasjoner på norsk sokkel. Dette for å bistå ved ulykker eller plukke opp personer som har havnet i vannet. I tillegg betjener flere fartøy plattformene. Far Fosna er et slikt fartøy som ble bygget i 1993 for å betjene Draugen-feltet, sammen med søsterskipet Far Grip. Skipene, eid av rederiet Farstad Shipping i Ålesund, inngikk fra november 1993 seks års kontrakt med Norske Shell. I tillegg til også å være forsyningsfartøy var skipene tilrettelagt for slepe- og ankerhåndtering, brannbekjempelse, service for undervannsinspeksjoner og beredskap. Skipene fikk også installert utstyr for redningsoppgaver, og kan slik karakteriseres som multifunksjonsfartøyer.

Draugenfeltet ligger nokså nær land, og det ble derfor satt krav om kontinuerlig oljevernberedskap på feltet, og skipene hadde utstyr for håndtering av oljesøl.[REMOVE]Fotnote: Spesialbygde båter for Draugenfeltet. Fra Norske Shells nettsted, arkivert 3. juli 1997. En fjernstyrt undervannsbåt og en hvalharpun hørte også med til det mangfoldige utstyrsutvalget. Skipene ble bygget ved verftet Ulstein Hatlø etter spesifikasjoner fra Shell.[REMOVE]Fotnote: Grytten, Harald: Farstad – et skipsrederi i Ålesund 1956-2006, Ålesund 2008. s. 286 og 311. Statoil og Shell inngikk i 1995 en avtale om felles bruk av forsynings- og beredskapsfartøy for feltene Draugen og Heidrun, for å gi en samordning av aktiviteten i området.[REMOVE]Fotnote: Samarbeid på Haltenbanken, Adresseavisen 5. juli 1995.

Mål om null skader og ulykker

Det er ikke bare teknologi og prosesser som bestemmer risikonivået i petroleumsvirksomheten. Også mennesker kan utgjøre en risiko, ved å gjøre feil som fører til uhell. For å minimalisere menneskelige feil er det satt i gang kampanjer for økt oppmerksomhet knyttet til sikkerhetsarbeid, flere av disse kampanjene har bakgrunn i tanker om adferdsbasert sikkerhet.

Adferdsbasert sikkerhet er en sikkerhetsideologi som i stadig større grad infiltrerer sikkerhetstanken til oljeselskap og dermed preger HMS-arbeidet offshore. Norske Shell er intet unntak. Adferdsbasert sikkerhet bygger på tre forutsetninger.
Det første er at gjennom positiv og negativ stimuli kan man forme mennesker i hvilken som helst retning. Den vanligste måten å gjøre dette på i petroleumsverdenen er gjennom et system med bonus og straff. Arbeiderne får en bonus hvis de klarer så og så mange dager uten skade, men i motsatt fall vil alle bli straffet hvis det oppstår skade.
Den andre forutsetningen er at 90 prosent av alle ulykker skyldes menneskelig svikt og at det derfor er viktig å se på den enkelte ansattes handlinger i forhold til risikofylt arbeid. Og det tredje er at det finnes en entydig sammenheng mellom farefulle handlinger og større ulykker, den såkalte isfjellmodellen. Med det menes at for hver alvorlig ulykke vil det være mange mindre ulykker og enda flere tilløp og feil.
Denne sikkerhetsfilosofien står til en viss grad i motsetning til den systembaserte tilnærmingen som er grunnlaget for den norske modellen. Det norske sikkerhetsregimet og tilsynet med sikkerhet baseres på en sammenheng mellom menneske, teknologi og organisasjon, ikke bare den menneskelige faktor.
Selskapene forsøker å høyne fokuset på sikkerhet gjennom kampanjer. Kampanjene fokuserer ofte på konkrete og lett gjennomførbare tiltak, som for eksempel krav om å rygge bilen inn på parkeringsplassen eller alltid holde i trappegelenderet. Filosofien bak dette er at helheten av tiltak og kampanjer skal føre til at de ansatte blir stadig mer opptatt av egen og andres sikkerhet og over tid vil sikkerhetskulturen i hele selskapet endres til det bedre.[REMOVE]Fotnote: Bøe, Lena Meling: «Personlige sikkerhetstiltak – hva innebærer dette for ansatte og organisasjon?» En case-studie av BP Norge. Masteroppgave i samfunnssikkerhet Universitetet i Stavanger 2005. s. 9.
Atferdsbaserte sikkerhetsprogram har fått mye kritikk, spesielt fra fagforeningshold. Kritikken har hovedsakelig dreid seg om at den enkelte arbeidstaker får for mye ansvar i forhold til sikkerheten.
Også i Norske Shell blir det med jevne mellomrom lansert kampanjer og tiltak for å endre holdningene hos de ansatte og derigjennom redusere risikoen for uønskede hendelser.
I 1988, flere år før Draugen kom i produksjon, tok Norske Shell i bruk sikkerhetsrevisjon som verktøy for å redusere risikoen for hendelser og ulykker. Alle ansatte skulle stifte bekjentskap med dette verktøyet. Revisjonen innebar en gjennomgang av sikkerhetsarbeidet, gjentatt som samtaler mellom leder og ansatt over tid for å følge og analysere utviklingen. Det viktigste var å lære av egne og andres dyrekjøpte erfaringer. Det amerikanske selskapet DuPont gjennomførte et seminar for nøkkelpersoner i selskapet, for å bedre sikkerhetskulturen med fokus på menneskelige handlinger.
DuPont er et industrikonsern som har utviklet systemer for sikkerhetsstyring. Systemene er basert på filosofien om adferdsbasert sikkerhet. Systemer utviklet av DuPont er mye brukt av oljeselskap på norsk sokkel, for å få færre ulykker.
Slagordet for Norske Shell ble «handling + adferd = sikkerhet». Både ledelse og ansatte i Draugen-prosjektet deltok i opplegget for å forbedre sikkerheten. Et mål var innen prosjektet å halvere antall arbeidsuhell og ulykke i forhold til forrige 12 måneders periode. Prosjektdirektør Mahdi Hasan fikk på vegne av Shells Draugen-organisasjon sikkerhetsprisen 1992, en pris utdelt i forbindelse med en årlig sikkerhetskonferanse. Tildelingen ble begrunnet med at det tidlig i prosjektet ble gitt informasjon til potensielle leverandører om at sikkerhet ble tatt på alvor, og det ble stilt tøffe krav som ble nedskrevet i kontrakter med underleverandører.[REMOVE]Fotnote: Teknologidagene starter i dag: Sikkerhetsprisen ble tildelt Draugen-sjefen. Stavanger Aftenblad 10. juni 1992.

Nullfilosofi

På slutten av 1990-tallet kom «Nullfilosofien» for alvor inn i norsk petroleumsvirksomhet og er av mange regnet som en milepæl rent holdningsmessig. «Nullfilosofien» kan oppsummeres som at ulykker ikke skjer, men forårsakes. Alle ulykker kan derfor forebygges, slik at målet vil være null skader og ulykker. Dette forutsetter ansvarliggjøring i alle ledd og et kontinuerlig fokus på risiko-styring, forebygging og læring. Flere oljeselskaper innførte en filosofi om null skader og ulykker hvor Statoils “nullfilosofi”, og BPs STOP-program er uttrykk for en slik tankegang. I Stortingsmelding nr. 7 fra 2001-2002 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten ble også nullfilosofien nevnt.
Det er ikke bare positive sider ved å ha null skader som mål. Kritiske røster mener at en slik filosofi bidrar til underrapportering av uønskede hendelser og at den setter press på skadelidte om å holde dette skjult. Folk kan vegre seg for å melde fra om hendelser. I tillegg blir ansvaret for sikkerhet, som ifølge det norske systemet skal ligge hos selskapene, lagt på hver enkelt person for sikker atferd.
I 1997/98 innførte også Norske Shell «Mindset Zero», med mål om null skader. Dette var en del av Royal Dutch Shell sine globale standarder for HMS. Filosofien var fundert i Shell-gruppens nøkkelverdier: ærlighet, integritet og respekt for mennesker. Mindset Zero la vekt på å oppnå null skader på mennesker, helse, miljø og økonomiske verdier. Innen Mindset Zero arbeidet man etter prinsippet med daglige suksesser som gjentas i det uendelige. Et slagord var «suksess hver dag, Suksess hver uke, Suksess hver måned gir suksess hvert år.»[REMOVE]Fotnote: Miljøredegjørelse Draugenfeltet 1998, A/S Norske Shell
Mindset Zero ble året etter fulgt opp av en ny HMS Policy. «Vi vil bli ledende innen helse, miljø og sikkerhet (HMS). Vårt styringssystem er systematisk oppbygget for å sikre at lover, regelverk og egne standarder etterholdes, og for å sikre kontinuerlig forbedring av HMS-resultatene. Vi forplikter oss til å ha som endelig mål at ingen skal påføres sykdom eller skade». HMS-resultater skulle gjennomgås, verifiseres og publiseres, og innspill til forbedringsbidrag fra de ansatte skulle belønnes med bonus. Kravene til etterlevelse og oppfølging ble skjerpet for alle i organisasjonen, uansett stilling, land- eller offshorejobb.
I løpet av våren 1999 startet Norske Shell også arbeidet for å få sertifisert sitt miljøstyringssystem. Draugen fikk sin egen sertifisering og ble registrert for sitt HMS-opplegg spesielt.[REMOVE]Fotnote: Miljøaspektene forsterkes i ny HMS- policy, Shell UP mai 1999 s. 8.

Nullfilosofien ble trukket med videre i stadig nye kampanjer som for eksempel «Hearts & Minds» som ble utarbeidet av Shell E&P i 2002. Hearts & Minds er en undersøkelse av de ansattes oppfatning av selskapet og kulturen som er i den. For å oppnå null skader eller ulykker ble «Golden Rules» innført av Royal Dutch Shell i 2005, og gjaldt selvfølgelig for alle Shells selskaper verden over.[REMOVE]Fotnote: Stairway to Heaven Please Hold the Handrail! A study on the organizational safety in Norske Shell by Tove Svanøe Endresen Master Thesis Department of Administration and Organization Theory University of Bergen June 2009 s. 71. 
Systemet ble utviklet videre, og i 2009 ble det innført «Life-saving rules», nok en global kampanje. Brudd på Life Saving Rules ble logget i selskapets oppfølgingssystem, og kunne få konsekvenser den enkelte ansatte som brøt reglene.[REMOVE]Fotnote: Oplenskedal, Anita: Sikkerhetskulturens betydning i bore- og brønnplanlegging, Mastergradsoppgave risikostyring og sikkerhetsledelse, Universitetet i Stavanger 2015. s. 67.

Sikkerhet i fritiden, så vel som i arbeidstiden

For å bedre sikkerheten på arbeidsplassen er det nødvendig å endre verdier, holdninger, kompetanse og handlingsmønstre også på fritiden. Dette er en del av adferdsbasert sikkerhetsfilosofi. Etter at produksjonen på Draugen var satt i gang, ble det med jevne mellomrom organisert ulike sikkerhetskampanjer som var rettet så vel mot oppførsel både på arbeid, som i løpet av fritiden.
Kampanjen «Hold balansen» som ble gjennomført i 1996 skulle endre folkes alkoholvaner gjennom fastsatte adferdsregler. De ansatte skulle bevisstgjøres farene ved inntak av alkohol både på arbeid, på kurs, seminar og møter, på reiser – og på fritiden. Det personlige ansvaret ble vektlagt og det kom tydelig fram at det var den enkeltes ansvar hvor mye alkoholholdige drikkevarer som ble brukt. Men noen råd kom selskapet med. Man burde blant annet ikke gå på kontoret etter en forretningslunsj med alkohol. Når man hadde hjemmevakt, skulle man kunne kjøre bil og dermed var alkohol uaktuell i den perioden. Ved sosiale arrangementer i selskapets regi skulle det ikke lengre være åpne kraner med alkoholholdig drikke, men det ble delt ut et visst antall bonger. Nye olje- eller gassfunn skulle for framtiden ikke feires med alkoholholdig drikke.
Norske Shell viste til Verdens Helseorganisasjon som ga grønt lys for inntil ni alkoholenheter i uken for kvinner og inntil 13 for menn. På en kveld anbefaltes det ikke mer enn seks enheter for menn og fire for kvinner. Selskapet oppfordret også til to dager i uken der det ikke ble nytt alkolhol.[REMOVE]Fotnote: Shell vil påvirke ansattes alkoholvaner, Aftenposten 9. oktober 1996.
Sikkerhetskampanjen «De fire årstider» gjennomført i 1997/98. Kampanjen fokuserte på helhetlig tenkning om sikkerhet, og la vekt på sikker atferd hele døgnet på jobb og i privatlivet. I løpet av våren ble det oppfordret til vårsjekk av sykler og appellert til bruk av sykkelhjelm for både store og små. Selskapet stilte med utstyr og hjelp til vårsjekken. Før sommerferien ble det minnet om bilvett, båtvett og å tenke før man handler. Om høsten ble det fokusert på mørke skoleveier og viktigheten av å bruke refleks. Vinterens kampanje var rettet mot glatte veier og faren med stearinlys hjemme. Årvåkenhet skulle være stikkordet for alt som ble gjort. Målet både på jobb og i fritiden var null skader og ulykker.[REMOVE]Fotnote: Shell UP mai 1997, s. 13.

Konklusjon

Sikkerhet kan være så mye. På Draugen og i Norske Shell har det alltid vært fokus på sikkerhet og reduksjon av risikonivået. Gjennom fokus på sikkerhet både i planlegging av bygging og drift har dette arbeidet båret frukter. Draugen har riktignok ikke vært ulykkesfri, men de store ulykkene med tap av menneskeliv har blitt unngått.

Publisert 16. oktober 2018   •   Oppdatert 17. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Boreriggen på Draugen fjernes

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
I januar 1997 ble det besluttet at boreriggen på Draugen skulle fjernes. Det planlagte brønnprogrammet var ferdig og det var ikke behov for den store vedlikeholdskrevende konstruksjonen lenger. Arbeidet startet 10. april, og ble avsluttet 10. mai.
— Boremodulen til Draugenplattformen er konstruert og bygget av Hitec Dreco. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Transocean Drilling, som hadde overtatt Aker Drilling, fikk oppdraget med å demontere og fjerne boreriggen.[REMOVE]Fotnote: Shell UP juni 1997, nr. 5.

Hele borepakken med unntak av slampumpene var modularisert (bygd som et byggeklossystem) i relativt små enheter for å muliggjøre  og forenkle fjerning og gjenbruk. Dette viste seg fordelaktig og gjorde at hele jobben kunne gjennomføres med lite mannskap og at kranene på plattformen kunne håndtere de enklete modulene. Det var ikke behov for innleie av tungløftefartøy noe som gjorde beslutningen om fjerning mye lettere å ta rent økonomisk. Det ble heller ikke behov for ekstra fartøyer til transport da en nylig inngått samseilingsavtale for feltene på Haltenbanken (som inkluderte større forsyningsfartøy) gjorde det mulig å sende delene som returlast uten ekstra kostnader.  Alt arbeidet ble utført uten noen form for ulykker eller uønskede hendelser.

Produksjonen pågikk for fullt under hele rivingsprosessen.

boreriggen på draugen fjernes,
Draugendekket under bygging på Kværner Rosenberg Verft i Stavanger. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Etter fjerning ble boreriggen mellomlagret på Vestbase for senere på høsten å bli sendt videre til Forus ved Stavanger. I løpet av våren var riggen blitt solgt til Stavangerfirmaet Hitec.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 16.oktober 1997, «Hitec kjøper borerigg» som hadde levert riggen i samarbeid med det kanadiske selskapet Dreco. Hitec hadde tenkt å bruke boremodulen i et spesielt prosjekt som det aldri ble noe av.

På begynnelsen av 2000-tallet kom det en forespørsel til Sandnes-firmaet RC Consultants om å levere et anbud for en helt spesiell jobb. Tilbudet ble formidlet av Hitec som hadde fått en forespørsel fra den norske agenten til det russiske statsoljeselskapet Rosneft. De skulle bygge om løftefartøyet «Ispolin» til boreskip.  Til det trengte Rosneft en borerigg som kunne monteres på skipet. Med «Ispolin» skulle den første brønnen bores i den russiske delen av Det kaspiske hav.

RC Consultant vant anbudskonkurransen og tegnet kontrakt med Rosneft. Dermed er dette både historien om eksport av norsk petroleumskunnskap, gjenbruk av norsk offshoreutstyr og et eksempel på Russlands satsing for å øke landets oljeproduksjon på den tiden.

Kontrakten hadde opprinnelig et samlet omfang på 120 millioner kroner. Den omfattet anskaffelse av boremodulen og ingeniørtjenester knyttet til å teste, transportere, installere og sette boremodulen i drift.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 4. februar 2003, «Russisk borerigg gir kontrakt til Sandnes»

I løpet av våren 2003 ble boremodulen prøvemontert og testet ved Offshore Marine i Sandnes under overvåkning av fem russiske ingeniører. Deretter ble riggen demontert i to deler og transportert til byen Astrakhan ved Det kaspiske hav. Dette arbeidet ble gjennomført uten problemer av noen art.

«Boremodulen har kun boret fem brønner på Draugen fra 1993, så det regner jeg som nesten ubrukt utstyr», sa Egil Tjelta, administrerende direktør i RC Consultants til Aftenbladet.

Transporten av de to delene riggen nå var delt fra Sandnes til Russland ble gjennomført i april 2003. Den ble sendt langs to ulike ruter. Den ene delen gikk med lekter gjennom Gibraltarstredet og Middelhavet til Svartehavet og videre via kanalsystemer til det kaspiske hav. Den andre delen ble sendt på en spesialtilpasset elvebåt via St. Petersburg og videre på det russiske kanalsystemet og på den store elven Volga som har sitt utløp i det kaspiske hav. Ferdigstillelsen på fartøyet ble gjort i Astrakhan.

Men nå begynte problemene! Det ikke de norske ingeniørene visste var at boringen skulle foregå på veldig grunt vann. Skipet skulle faktisk legges på bunnen fordi det kaspiske hav bare hadde et dyp på fem til ti meter i dette området. Med all erfaring fra norske forhold og internasjonale krav knyttet til sikkerhet ble alle varsellamper tent.

Selve monteringen av boretårnet og utstyret var ikke problemet, men at sikkerheten rundt boreoperasjonene ikke var godkjent gjorde at boretillatelsen lot vente på seg. Riktignok ble riggen omdøpt av selveste president Vladimir Putin, men det hjalp ikke på regelmakerne. Prosjektet ble stoppet, men «Ispolin» ble brukt til andre boreoperasjoner senere i Det kaspiske hav.

Publisert 2. juli 2018   •   Oppdatert 4. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Sirkelens kvadratur

person Finn Harald Sandberg, Norsk Oljemuseum
Draugen plattformen er bygget med ett sirkulært bein i betong og en nesten kvadratisk dekkskonstruksjon i stål. Ett plattform bein der det både skulle skje boring etter og transport av olje bød på mange sikkerhetsmessige utfordringer. Overgangen fra en sirkulær form til en kvadratisk form var også en stor utfordring.
— Toppen av skaftet med glideforskaling. Foto: Eivind Wolff/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Betongplattformene som ble bygget i Hinnavågen brukte glideforskaling for støp av vertikale seksjoner. Alternativet var klatreforskaling hvor man bygger en form som blir demontert etter at et element er ferdigstøpt for så å bli satt opp på ny for å støpe neste element. Klatreforskaling er foretrukket når man har vertikale seksjoner med begrenset høyde slik som i bolighus og grunnmurer. I slike tilfeller får man et fåtall demontering/ nyoppstilling operasjoner. Når det er mange utsparinger, f.eks. til vinduer er det fordelaktig med klatreforskaling.

For de store betongunderstellene til plattformer er glideforskaling den beste metoden fordi det gir en kontinuerlig konstruksjon med få støpeskjøter og en kostnadseffektiv bygging.

Skissen nedenfor viser oppbyggingen av en typisk glideform. Selve formen består av vertikale plater som er montert for å gi riktig veggtykkelse og form i henhold til kravene. Det er montert gangbaner rundt hele omkretsen og på begge sider av veggen. Disse gangbanene gir arbeidsrom og tilkomst for å legge inn armeringsjern og utsparinger, fylle fersk betong i formen, påføre epoxy, inspisere det ferdige resultat og reparere eventuelle overflatesår. Formen og gangbanene er festet i rammer som henger i hydrauliske jekker som flyttes oppover etter hvert som konstruksjonen vokser. Dersom designet krever endringer i diameter vil formen bli utstyrt med et horisontalt jekkesystem for å kunne utvide/krympe radius av formen.

sirkelens kvadratur,
Prinsippskisse av en glideforskaling. Illustrasjon: Norwegian Contractors

Etterhvert som man fyller betong blir hele glideformen hevet ved å aktivere jekkene samtidig. Hastigheten på gliden er tilpasset herdetiden for betongen og vil variere med kompleksitet og betongvolum. Normalt vil hastigheten være mellom 1,5 og 4 meter pr døgn.

Styring av glideformen skjer ved å operere jekkene. Jekkene blir hele tideng justert slik at formen er tilpasset formen på betongveggen og for å korrigere mulige avvik uten at man går utover toleransegrensene som er gitt ved valget av byggestandard. Det utføres nitid geometrikontroll gjennom lasermålinger for å sikre at alle mål til enhver tid møter toleransekravene.

Draugen-plattformen har bare ett konisk skaft og diameteren er minst i havoverflaten, bare litt over 15 meter i forhold til over 22 meter nede ved lagercellene. Dermed er bølgekreftene som virker på plattformen lavere og arealet av bunnflaten kunne derfor reduseresog fikk en mer effektiv konstruksjon. Overgang til det kvadratiske dekket var imidlertid et sirkulært tverrsnitt med en relativ liten diameter ikke den optimale løsningen. Toppen av skaftet ble derfor designet med et kvadratisk tverrsnitt med sider på 22 meter.

Byggemessig fikk man dermed en utfordring med å designe og kjøre en glideform hvor tverrsnittet gradvis ble endret fra en sirkel til et kvadrat, noe som medførte at både veggtykkelser måtte varieres og ytre mål ble økt – sirkelens kvadratur i praksis.[REMOVE]Fotnote: Tegning GS D 2001-001 GENERAL VIEW. 

Dette løste man ved hjelp av et system der man kunne legge inn ekstra formplater etterhvert som arealet av glideformen måtte økes, og ved å lage en rammekonstruksjon med armer som pekte ut fra sentrum. Avstanden fra senter til forskalingen ble styrt med et horisontalt jekkesystem og  resultatet ble vellykket – man kunne kjøre formen slik at skaftveggen ble dobbeltkrum med ytre mål tilpasset  en gunstig løsning for design og innfesting av dekket.

Et resultat av denne byggeteknikken ble at det dannet seg et slags rutemønster på overgangsstykket som gir betongen på Draugenplattformen et karakteristisk utseende.

sirkelens kvadratur,
Draugenplattformen. Foto: Heine Schjølberg

Artikkelen er bygget på en e-post fra Dag N. Jensen, tidligere prosjekteringsdirektør ved Norwegian Contractors.

Publisert 2. juli 2018   •   Oppdatert 4. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk