Vestbase

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Forsyningsbasen Vestbase i Kristiansund ble åpnet i 1980. Det er et heleid datterselskap av NorSea Group AS og er lokalisert i Vikan på Nordlandet. Per 2017 var det hovedknutepunkt for offshorerettet aktivitet i Norskehavet.
— Vestbase i Kristiansund. Foto: Fotograf Engvig/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Alle operatørselskap med permanent offshoreaktivitet utenfor Midt-Norge var på det tidspunktet etablert på baseområdet – det vil si A/S Norske Shell og Statoil ASA. I tillegg var om lag 60 leverandørselskap representert på området.[REMOVE]Fotnote: Vestbase AS, hentet fra egen nettside: https://www.vestbase.com/om-vestbase/vestbase-as (publiseringsdato ukjent, lastet ned 11.1.2018)

Samme år fikk plattformene Draugen, Heidrun, Åsgard B, Njord og Kristin sine forsyninger fra Vestbase. Det gjaldt også boreskipet Åsgard A. Undervannsfeltene Mikkel, Ormen Lange, Tyrihans, Yttergryta og Morvin ble også støttet herfra.

Vestbase
En septemberkveld i 1992 samlet Norske Shell 600 gjester til en storslått grillfest for å markere den offisielle åpningen av lagerbygget på Vestbase i Kristiansund. Kommunikasjonssjef Alf Kristian Lillebo prøvedanser med sin sekretær Christina Hovde (t.v.) og avdelingsleder Asbjørn Harestad byr opp sekretær Gunhild Oftedal til en svingom før gjestene kommer. Foto: Bjørn Hansen/Tidens Krav

Forsyningsbasen i Kristiansund var, i tillegg til en fungerende helikopterbase, avgjørende for at Norske Shell på slutten av 1980-tallet ønsket å legge driftsorganisasjonen for Draugen-feltet til byen. Stortinget la vekt på at Kristiansund hadde en fungerende base da de som siste instans skulle bestemme hvor driftsorganisasjonen til Draugen skulle lokaliseres. I Stortingsproposisjon Nr. 1 om utbygging av Draugen-feltet og lokalisering av drift- og basefunksjoner for feltene Draugen og Heidrun skriver de: «Selskapet viser til at en kompakt organisasjon med driftskontor, basefunksjon og heliport plassert på samme sted erfaringsmessig har positive virkninger for driftsenheten».

Stortinget vedtok at Vestbase skulle være forsyningsbasen, ikke bare for Draugen, men også for Heidrun-feltet.

Oljebyen fødes

Det hadde vært en lang vei å gå før Stortinget omsider, i 1988, vedtok at Vestbase skulle bli forsyningsbasen for Draugen og andre felt på Haltenbanken.

Arbeidet med å omdanne Kristiansund til en oljeby ble drevet fram av en liten klikk fremsynte menn som allerede så da mulighetene for Kristiansund som «Midtnorsk oljehovedstad».[REMOVE]Fotnote: For de som ønsker en mer detaljer gjennomgang av i basesaken i Kristiansund anbefaler jeg å lese Helge Hegerbergs bok «Et stille diplomati». Hegerberg, H. (2004). Et stille diplomati: Oljebyen Kristiansund 1970-2005. Kristiansund: Kristiansund kommune. Stor deler av denne artikkelen er også basert på den boken.

Byens politikere begynte å jobbe med tanken om at Kristiansund kunne bli en oljeby allerede i 1970. Dett kulminerte på et møte i formannskapet 17. september 1970 hvor teknisk rådmann ble bedt om å undersøke og kartlegge kommunale og private områder med mulighet for kaiområder som egnet seg for servicebygg for oljeboring. Beslutningen, kalt basevedtaket, viste at Kristiansund ville ta en særlig rolle om oljeaktiviteten utvidet nord for 62. breddegrad. (Les mer i Åpning av sokkelen i nord)

Det kan være på sin plass å minne om at det på dette tidspunkt var under et år siden funnet av Ekofisk-feltet – så langt syd på norsk kontinentalsokkel som mulig – og ni måneder før første oljeproduksjon kom i gang fra samme felt.

vestbase, faksimile, artikkel
Kristiansund kommune reklamerer for oljens dag i Tidens Krav 15.09.2008

Kristiansunds nye identitet som oljeby er så tett knyttet opp til denne datoen at byen hvert år feirer Oljens dag 17. september.

Kristiansunds oljeutvalg var initiativtakerne til oljebyen, men det gode samarbeidet mellom Kristiansund kommune og byens næringsliv var med på å legge grunn for Vestbase. Da forsyningsbasen endelig var på plass i 1980, hadde både byen og næringslivet i mange år investert store summer, og lagt et betydelig arbeidet ned i opprettelsen av basen.

Tidlig ble attraktive arealer båndlagt for å gjøre dem tilgjengelige for eventuelle industrietableringer på et senere tidspunkt.

Mens teknisk rådmann kartla passende arealer, la andre ned en stor innsats i forberedelser og utarbeidingen av enhetlige strategier og å etablere kontakter med relevante aktører.

Kommunen var godt forberedt og sto samlet da muligheten for å tiltrekke seg petroleumsrelatert aktivitet bød seg.

Ikke bare sto politikerne og næringslivet i Kristiansund samlet, hele Møre talte med en tunge. 9. oktober 1972 pekte alle ordførerne på Nordmøre på Kristiansund som det naturlig basested for petroleumsleting utenfor Møre og Romsdal. Dette ble fulgt opp av fylkets oljeutvalg i februar året etter. Enda mer positivt var det at både Sør- og Nord-Trøndelag fylkesutvalg i mars 1973 gikk inn for baselokalisering i Kristiansund. At regionen opptrådde samlet skulle vise seg viktig.[REMOVE]Fotnote: Solberg, J. (2009). Det Norske Oljeeventyret: En Analyse Av Den Petroleumsrelaterte Utviklingen I Midt- Og Nord-Norge.

For å se hvordan en liten by på Nord-Vestlandet klarte å vinne kampen om den viktige lokaliseringen av hovedforsyningsbase for Midt-Norge og siden forsyningsbase for Draugen, må vi se på utviklingen steg for steg. Ti år tok det, og mange snubletråder måtte forseres.

Det letes med lys og lykter

Oljeutvalget ble opprettet med sikte på å få etablert forsynings- og servicebase i Kristiansund.

Kristiansunds tidligere historie,
William Dall var leder av den kommunale kommunikasjons­komite i 15 år og Kristiansund Fly­plasskomite i 10 år. Han var leder av oljeutvalget i 10 år, mellom 1970 og 1980. Deretter ble han kommunens første oljekonsulent. Dall var også leder av etterretningsorganisasjonen XU i Kristiansund under krigen. Foto: Romsdalsposten/Nordmøre museum

Oljeutvalget besto av ordfører Asbjørn Jordahl fra Arbeiderpartiet (medlem fra 1970 til han ble innvalgt på Stortinget i 1977), konsul og skipsmekler William Dall fra Høyre (medlem fra 1970 til 1980), apoteker og venstremann Otto Dyb (medlem fra 1970 til 1995, de siste femten år som leder), teknisk rådmann Ole Gunnesdal (medlem fra 1970 til han døde i 1979) og kommunearkitekt Kristian Sylthe (medlem fra 1970 til han sluttet på rådhuset i 1991)

Samtidig som dette arbeidet var i sin spede begynnelse fikk oljeutvalget gode råd fra departementshold. Tidlig tok oljeutvalget hemmelig kontakt med et tidligere bysbarn, nå departementsråd i Industridepartementet Oluf Christian «Ossi» Müller. Müller var født i Kristiansund og venner med sentrale folk i oljeutvalget, især konsul og skipsmegler William Dall som han hadde gått på skole med.[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H. (2004). Et stille diplomati: Oljebyen Kristiansund 1970-2005. Kristiansund: Kristiansund kommune.

Kristiansund og byens oljeutvalg ble oppmuntret av Müller til også å tilrettelegge for områder for petrokjemisk industri. Her var det nødvendig med helt andre størrelser, 2000 til 3000 mål og gjerne havneområder med mulighet for å ta inn større tankskip.

vestbase,
Kristiansund sett fra lufta. Foto: H.M.Valderhaug/Norsk Oljemuseum

Kristiansund var en liten kommune i 1970, med et areal på om lag 22 kvadratkilometer – landets aller minste bykommune, som i tillegg lå fordelt utover flere øyer. Det var ikke lett å oppdrive tomter på den størrelsesorden i byen. Eneste mulighet for å kunne sikre storindustri i regionen, var å gå i allianse med nabokommunene Averøy, Frei og Tusna. Samarbeidet fungerte og i 1972 utga de fire kommunene et felles dokument hvor potensielle areal tilpasset ulik industri var skissert. Dette var et arbeid som gikk parallelt med søking etter passende tomter til forsyningsbase i Kristiansund kommune. Oljeutvalgets holdning var likevel at forsyningsbasen skulle ligge innenfor kommunegrensene.

Alle mulige og mer umulige tomter ble kartlagt til framtidig forsyningsbase for oljeleting. Arealene måtte være minst åtte dekar og ha mulighet til kaiområde. Tomtene skulle også ligge i byen.

Oljeutvalgets første utkast inneholdt åtte aktuelle områder – de fleste i sentrum. Gassverktomta midt inne i bykjernen fremsto som førstevalg.  En grundigere analyse viste riktignok at alle åtte tomtene var i minste laget og utvidelsespotensialt var lite siden tomtene lå inneklemt mellom eksisterende bygningsmasse. Så søket etter areal fortsatte og nye områder ble kartlagt. I januar 1971 ble tre nye områder introdusert, blant dem Vikan på Nordlandet.

Et viktig dokument i arbeidet om tilgjengelig areal, var Generalplan for arealbruk som Kristiansund kommune hadde arbeidet med siden 1968 og som ble lagt fram i 1971. I planen ble kommunens begrensede areal delt inn i fem utviklingsretninger, hvor av tre ble definert som arbeidsplassområder. Det var særlig Nordlandet, Kristiansunds største øy, med en allerede etablert industri og mest ubenyttet areal som passet til industri og arbeidsplasser. Ny industri skulle ekspandere der den allerede var etablert. Men et sekundært servicesenter og industriområde skulle etableres i Løkkemyra – Vikan området på Nordlandet. Allerede i 1971 var altså Vikan inne i loopen.

Oljeutvalgets resultater ble publisert i en reklamefolder som skulle distribueres til sentrale myndigheter og interesserte selskap. Den gryende oljenasjonen skulle bli kjent med hvilke muligheter Kristiansund kunne tilby for en framtidig etablering av forsyningsbase når oljeindustrien flyttet nordover. Ordfører og medlem av oljeutvalget Asbjørn Jordahl skrev følgebrevet til publikasjonen.

Oljeutvalget hadde i publikasjonen satt opp en oversikt over tomter innenfor byens grenser som hadde potensiale for forsyningsbase. Selv om arealet var lite, og utvidelsesmuligheter små, var Gassverktomta – i dag parkeringsplass midt i sentrum av Kristiansund – med i oversikten. Det samme var Holmakaia – rett bak rådhuset, og selvfølgelig Vikan – området på sørsiden av Nordlandet som i generalplanen allerede var satt av til næringsvirksomhet.

Andre melder seg på

Det var ikke bare Kristiansund kommune og byens oljeutvalg som gjorde seg klare til den nye tiden og den nye industrien.

I Kristiansund var det på tidlig 1970-tallet to store skipsverft i byen, Sterkoder og Storvik Mekaniske Verksted. Begge holdt til på nordsiden av Nordlandet og begge ønsket del av oljekaka.

Kristiansunds tidligere historie,
Sterkoder. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Sterkoder og skipsverftlederen Arnfinn Kamsvåg var tidlig frampå og verftet angrep saken på to fronter. På den ene siden satset Sterkoder på å bli offshoreverksted og anskaffet seg nye arealer på Smevågen på Averøy til dette formål. Averøy er nabokommunen til Kristiansund i sør-vest. Kommunene er i dag knyttet sammen av Atlanterhavstunnelen (2009), men i 1970-årene måtte en ta båt for å reise mellom Kristiansund og Averøy. På den andre siden var verftet i dialog med Norsco, et av de tre store baseselskapene som drev basevirksomhet i og rundt Stavanger. Tanken var på sikt å kombinere offshoreverkstedet med drift av forsyningsbase. Men Oljeutvalget og Kristiansund kommune var heller lunkne til ideen om forsyningsbase på Averøy.

Også Storvik Mekaniske Verksted (SMV) var aktive og opprettet kontakt med North Sea Exploration Service, et av de andre baseselskapene som drev forsyningsbase i Stavanger. Storvik arbeidet aktivt med å få kontroll over nabotomtene på Dale på Nordlandet, hvor de ville bygge forsyningsbase i tilknytning til eget verksted.

Høsten 1971 etablere SMV sammen med North Sea Exploration Service og Kristiansund Finans selskapet West Coast Service. Storvik eide 40 prosent, Kristiansund Finans 20 prosent og North Sea Exploration Service de resterende 40 prosent. West Coast Service ble opprettet som et beredskapsselskap som skulle stå klar når oljeletingen startet nord for 62. breddegrad. Selskapet forble et hvilende selskap med en beskjeden aksjekapital.

Oljeutvalget i Kristiansund ønsket konkurransen velkommen.

Sokkelen utenfor Møre og Trøndelag var på dette tidspunkt ennå ikke nevnt i stortingsmeldinger og når sokkelen nord for 62. breddegrad skulle åpnes for oljeleting, var høyst usikkert. (se artikkel Åpning av sokkelen i nord)

Stortinget med fødselshjelp

For å kunne realisere drømmen om oljen, måtte Kristiansund ha myndighetene på sin side. Der var store forhåpninger til at Stortinget skulle utpeke nettopp Kristiansund som lokalitet for hovedforsyningsbase for Midt-Norge.

I 1972 nedsatte Kommunaldepartementet et interkommunalt utvalg for å vurdere lokaliseringskrav og stedsvalg for fremtidige hovedservicebaser nord for 62 breddegrad.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1976). Petroleumsundersøkelser nord for 62°N (Vol. Nr 91 (1975-76), St.meld.) Oslo: Industridepartementet.: 52. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1975-76&paid=3&wid=g&psid=DIVL807 En av initiativtakerne til dette utvalget var Kristiansunds mann i departementet, «Ossi» Müller.[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H. (2004). Et stille diplomati: Oljebyen Kristiansund 1970-2005. Kristiansund: Kristiansund kommune: 48

Utvalget satt flere generelle krav til byen som skulle velges.

Den måtte ligge sentralt i forhold til konsesjonsområdene – med det menes de arealene på norsk sokkel som regjeringen i fremtiden ville gi tillatelse til å lete etter olje og gass på. Det måtte være en flyplass av høy standard og med kapasitet til å motta fly med tunge kolli i nærheten. Byen måtte ha gode land- og sjøforbindelser og gode havneforhold med kaier og kranutstyr for tunge løft og disponible tomtearealer i rimelig nærhet. Det måtte være adgang til velutstyrte verksteder og annen industriservice og bysamfunnet burde ha et allsidig service- og miljøtilbud i rimelig nærhet. Det siste og kanskje viktigste kravet var at stedet som skulle få hovedservicebase for Midt-Norge måtte oppfylle både oljepolitiske og ikke minst distriktspolitiske målsetninger.

kristiansunds tidligere historie,
Åpning av Krifast 20. mai, 1992. Alv Jakob Fostervoll (f.v.), Grethe W. Bjørlo, Gro Harlem Brundtland og Per Dyen. Foto: Tidens Krav/Norsk Oljemuseum

Listen var som skrevet for Kristiansund. I Kristiansund var flyplassen åpnet i 1970, og tilgang til sjø var ikke problem. Gode landforbindelser skortet det derimot på. Kristiansund var en øykommune fordelt på tre øyer. Øyene var knyttet sammen seg imellom, men byen var ikke landfast. Fastlandsforbindelse fikk Kristiansund først i 1992 gjennom Krifast-prosjektet.

Innstillingen fra utvalget, som ble levert 27. oktober 1972, tilrådde Kristiansund som hovedservicebase for letevirksomheten etter petroleumsforekomster utenfor Midt-Norge. De distriktspolitiske hensyn veide tungt. En base «[v]il være av stor betydning å styrke næringsgrunnlaget i området».[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1974) Virksomheten på den norske kontinentalsokkelen m.v. (Vol. Nr 30 (1973-74), St.meld (1974). Oslo: Industridepartementet: 56. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973-74&paid=3&wid=c&psid=DIVL920 Kristiansund var på dette en by på vei nedover – med industri som forsvant og stor arbeidsledighet. Samtidig ble det fremholdt at byen lå sentralt plassert i forhold til leting etter olje utenfor Møre og Trøndelag.

I desember 1972, to måneder etter den interdepartementale gruppen hadde lagt fram sin anbefaling, møtte representanter fra Kristiansund i Industridepartementet. Som vi har sett var Kristiansund en sterk kandidat til å bli baseby for Midt-Norge gjennom å oppfylle de fleste krav myndighetene hadde stilt. Men for departementet var ikke dette nok. For å styrke byens kandidatur ytterligere burde representantene arbeide for å få en felles tilråding fra hele landsdelen.

Støtteerklæringene strømmer inn

Kristiansund tok oppfordringen på alvor og tok kontakt med både kommunene i Møreregionen og fylkesmennene i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene for å utarbeide en felles plan for landsdelens petroleumspolitikk. Først ut til å gi sin støtte var Møre og Romsdal oljeutvalg da det 6. februar 1973 sa ja til Kristiansund som hovedforsyningsbase med fem mot en stemme. Representanten fra Ålesund ønsket ikke å støtte forslaget. Ålesund jobbet på denne tiden for selv å få base til egen by.

En ting var å få støtte fra landsdelen, men på dette tidspunkt hadde ennå ikke bystyret i Kristiansund kommune selv tatt en avgjørelse. Den kom først 7. februar 1973 da bystyret enstemmig vedtok at byen gikk inn for bygging av base. I vedtaket sto det også at det skulle søkes samarbeidspartnere og at kommunen skulle starte forhandlinger med Fred Olsens selskap Østlandske Lloyd om å etablere en forsyningsbase i Vikan på Nordlandet. En intensjonsavtale mellom de to partene ble underskrevet. Kommunen hadde med andre ord i februar 1973 til hensikt å sette av området rundt Vikan som areal for framtidig oljebase.

Støtteerklæringene fra landsdelen fortsatte å komme inn. 19. februar gikk Møre og Romsdal fylkesutvalg inn for Kristiansund som hovedforsyningsbase med ti mot en stemme. Igjen var det representanten fra Ålesund som stemte mot.

9. mars stemte fylkesutvalget i Nord-Trøndelag enstemmig for Kristiansund, og 12 dager senere gjorde Sør-Trøndelag det samme.

Med støtten fra fylkene i Midt-Norge økte sannsynligheten for at Stortinget gikk inn for Kristiansund som oljeby og drømmen dermed kunne gå i oppfyllelse.

Tidlig på 1970-tallet fantes det ennå ingen lov som sa at det var Stortinget som skulle bestemme hvor og når baser kunne bygges rundt om i landet. Baseselskap, kommunale så vel som private kunne i prinsippet etablere seg hvor de måtte ønske. Men noen muligheter for styring tillå likevel myndighetene. Å bli utpekt av Stortinget ville medføre fordeler, som støtte til grunnlagsinvesteringer gjennom Distriktenes utbyggingsfond og muligheter for gunstige statslån.

I 1973 skulle dette endres. Hvor en hovedforsyningsbase skulle ligge, skulle nå i siste instans bestemmes av Stortinget. For å sikre bedre statlig styring med lokalisering og antall større prosjekt innen petroleumsnæringen innførte regjeringen en midlertidig lov om etableringskontroll. Oljevirksomheten ble med den nye loven mer detaljregulert enn noen annen næring.

Bakgrunnen for loven var å gi myndighetene effektiv kontroll med nyetableringer og utvidelser i pressområder og gjennom det oppnå samfunnsmessig styring dels for å holde den samlede aktiviteten innenfor rammen av landets samlede ressurser og dels for å få en rimelig distriktsmessig fordeling.[REMOVE]Fotnote: Lunde, H., & Norge Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1974). Etableringskontroll og lokaliseringsveiledning (Vol. NOU 1974:46, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Universitetsforl. Distriktspolitisk ble loven sett på som viktig for å få større deler av oljevirksomhet lokalisert til svakt utbygde distrikter.

I loven sto det blant annet at «utbygging av baser for petroleumsnæringen […] må ikke settes i gang før Kongen har gitt sitt samtykke».[9] Søknad om samtykke til utbygging skulle sendes til Kommunaldepartementet og legges fram for både fylkesmenn, fylkeskommune og kommunen. Sentrale myndigheter skulle i samråd med både fylke og kommunen med andre ord bestemme hvem som i framtiden kunne skilte med tittelen «Baseby».

Den midlertidige loven ble avløst av en permanent lov om etableringskontroll av 20. februar 1976. Fra slutten av 1980-tallet mistet loven mye av sin betydning og den ble opphevet i 1994.

Etter oppturen med støtte fra både fylkets oljeutvalg og fylkene i Midt-Norge, ble resten av 1973 et venteår for Kristiansund kommune og byens oljeutvalg. De ventet på avklaring fra Stortinget om lokalisering av hovedforsyningsbase og på at oljeletingen utenfor Midt-Norge skulle settes i gang.

15. februar 1974 kom endelige avklaringen på det første spørsmålet – hvor hovedforsyningsbasen for Midt-Norge skulle ligge. I Stortingsmelding 25 om Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, den såkalte «Oljemeldingen» anbefalte Finansdepartementet at «området utenfor Trøndelag og Møre vil gi grunnlag for opprettelsen av en base i Kristiansund». Regjeringens anbefaling ble aldri en stor sak i Stortinget og innstilling ble bifalt enstemmig.

Gleden var selvfølgelig stor i Kristiansund da avgjørelsen falt, men jubelstemningen ble noe dempet av at regjeringen samtidig gikk inn for at leteboring først skulle skje utenfor kysten av Nord- Norge, før den beveget seg sørover igjen. Nå sto det riktignok i meldingen at regjeringen ønsket en snarlig åpning også av områdene utenfor Møre og Trøndelagskysten, men slik det lå an kunne det ta mange år før første boreplattform kunne sees på den midt-norske kontinentalsokkel.

Så lenge det ikke ble åpnet for leteboring var det heller ikke behov for base.  Oljeaktiviteten på land var avhengig av aktivitet ute på havet.

Stortingsmelding 25 ble fulgt opp av Industridepartementets stortingsmelding 30.[REMOVE]Fotnote: Virksomheten på den norske kontinentalsokkelen m.v. (Vol. Nr 30 (1973-74), St.meld (1974). Oslo: Industridepartementet. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973-74&paid=3&wid=c&psid=DIVL920 Også Stortingets industrikomite ga sin tilslutning til valg av Kristiansund som hovedbase for Nord-Vestlandet.

Endelig hadde Kristiansund fått aksept for det de hadde arbeidet for i så mange år, men fortsatt gjensto mye arbeid før basen var en realitet.

I meldingen fra Industridepartementet ble tidspunkt for borestart konkretisert. Oljeboring skulle starte utenfor Troms i 1975 eller 1976 og utenfor Møre og Trøndelag omtrent samtidig eller noe senere.

Med bare to år til borestart utenfor egen kyst og med Stortingets velsignelse til å bli baseby kunne endelig kommunen sette i gang arbeidet med bygging. Det vil si: to spørsmål sto fortsatt ubesvart – hvor skulle basen ligge, og hvem skulle bygge og drifte den?

Avgjørelsens time

Selv om bystyret i februar 1973 hadde vedtatt at arealet rundt Vikan på Nordlandet skulle benyttes til base og i samme vending hadde inngått en intensjonsavtale med Østlandske Lloyd, arbeidet oljeutvalget med to baseområder og to samarbeidspartnere; West Coast Service på Dale i samarbeid med Storvik Mekaniske Verksted og Vikan sammen med Østlandske Lloyd. Oljeutvalget ønsket at begge områdene skulle komme i operativ stand. Vikan skulle riktignok på sikt bli hovedforsyningsbase, men det var mulig at en mindre base på Dale på nordsiden av Nordlandet ville bli nødvendig i første letefase.

I januar 1975 gjorde kommunen en formell henvendelse til Statoil om de vil være med i et samarbeid om service og forsyningsbase.

Statoil var positiv, men vil vente på myndighetene. De ville ikke binde seg før til Stortinget sa når og hvor stor oljevirksomheten på midtnorsk sokkel ville bli i en ventet stortingsmelding, men de ønsket å holde kontakten med Kristiansund.

Byggingen av base kunne ikke starte før stortingsmeldingen kommer. Tidlig i 1976 startet kommunen arbeidet med søknader om konsesjon til Kommunaldepartementet om baseetablering i henhold til lov om etablering fra 1973 og om statlige tilskudd.

Når alt så ut til å ordne seg, dukket nye hinder opp. Det var særlig avgjørelsen om oljeboring i nord som skulle ta lengre tid – mye lengre tid.

Som konsekvens av utsettelsene trakk Østlandske Lloyd seg fra etableringen i Vikan 26. september 1975, to år etter de undertegnet en intensjonsavtale med Kristiansund kommune. Østlandske Lloyd var misfornøyd med regjeringens politikk mot private tiltak, samtidig som de slet økonomisk som følge av lavkonjunktur i verkstedsnæringen.

Hva skulle oljeutvalget gjøre nå?

Den nye planen gikk i retning av å sette sammen en gruppe bestående av Statoil, samt andre oljeselskap, lokale selskap og kommunen som i samarbeid skulle bygge og drive base.  Basen var tenkt som kombinasjon mellom industri og base. For å legge forholdende best mulig til rette, kjøpte kommunen nå kommunen område på 180.000 m2 i Vikan, som ble spesielt øremerket til baseformål.

I desember 1975 forelå det et budsjett for investeringer og drift av baseområdet i Vikan, og basesaken så endelig ut til å bli en utbyggingssak. I januar 1976 var første utkast til framdriftsplan klar.

Men Sterkoder hadde ikke gitt opp. De henvendte seg også til Statoil om samarbeid om forsyningsbase på Averøy. Sterkoder tilbød et partnerskap mellom Statoil 50 prosent, Kværner 25 prosent og Sterkoder 25 prosent. Men Kværner var ikke en naturlig samarbeidspartner for Statoil og partnerskapet ble ikke noe av. Men Sterkoder og Kværner som et Joint Venture fortsatte arbeidet.

For Kristiansund var dette en øyeåpner. Nå måtte de bestemme seg for ikke å miste det de hadde arbeidet så lenge for helt på oppløpet.

Kommunen og oljeutvalget fryktet at leteboringen skulle starte før basen i Vikan var ferdig, og måtte finne en mellomløsning. De henvendte seg igjen til Storvik Mekaniske Verksted for å leie kai og baseområder fram til Vikan var operativ. Storvik var positive og ville gjerne inngå en leieavtale.

I april 1976 kom endelig stortingsmeldingen om petroleumsutvinning nord for 62 breddegrad. (st. meld. 91 (1975–1976)). Departementet ønsket bare ett baseselskap i Kristiansund. Spørsmålet som dukket opp var om Statoil burde være med?

Departementet var opptatt av at det bare skulle etableres ett baseselskap i Kristiansund. Det var en betingelse at lokalt næringsliv i størst mulig grad var involvert i servicevirksomhet i forbindelse med oljeleting. Kommunen burde satse på bedrifter som ville etablere servicefunksjoner på en base. Samtidig ble Kristiansund anmodet om å invitere Statoil til et samarbeid om utvikling av basen.

Det står videre at oljeutvalget i byen allerede førte drøftelser med Statoil, North Sea-West Coast Service og Atlantoil med tanke på baseetablering.

Den spennende biten for Kristiansund var avsnittet som sa noe om borestart. Og endelig – oljeboring utenfor Møre og Trøndelag skulle starte samtidig med boring utenfor Nord-Norge i 1978. Statoil skulle være hovedansvarlig for boringen og kunne kreve 50 prosent eller mer i alle blokker.

Oljeutvalget vakler

Det ble utarbeidet et forprosjekt for basen i Vikan. I den prosessen kom det fram at 160 mål var for lite, basen burde være på minst 200 mål. I tillegg var området dyrt å opparbeide, det var et uregelmessig landskap, kaiområdene var vanskelig tilgjengelige og hadde dårlige bunnforhold, samt værforhold som var generelt ustabile.

Litt sent å oppdage dette nå!

For oljeutvalget og resten av kommunen fantes det ingen alternativer innenfor kommunegrensene. Oljeutvalget vaklet. Igjen må utvalget og kommunen se kostnader rundt Vikan opp mot Sterkoder og Storvik.

Etter diskusjoner fram og tilbake landet oljeutvalget nok en gang på Storvik Mek. Verksted og kommunen ønsker å inngå en leieavtale.

Nye utsettelser:

22. april 1977 skjedde en utblåsning av en brønn på Ekofisk-feltet sør på norsk sokkel. Ulykken som alle fryktet var et faktum. Ingen menneskelig gikk tapt, men 2/4 Bravo spydde ut olje i nesten syv døgn. Ulykken medførte nye diskusjoner om og når sokkelen nord for 62 breddegrad burde åpnes for leteboing. Denne gangen var utsettelsen kjærkommen på Kristiansund. Etter seks års arbeid, manglet fortsatt oljebasen og det var heller ikke etablert et baseselskap. Oljeutvalget som har jobbet så iherdig og vært så positive, hadde sunket sammen og lå nede.

Høsten 1978 markerte vendepunktet for Kristiansund og basebyen. Nye krefter kom inn. Den nye mannen var Thor Sætherø, Kristiansunds nye finansrådmann. Han var en mann med initiativ, og likte å operere alene. Han tok selv kontakt med både departementet og Statoil. Han avtalte med Statoil at han skulle sette i gang forberedelser for etablering av baseselskap. Avtalen innebar at det distriktsselskap skulle bli partner med Statoil, men at Statoil skulle ha en aksjemajoritet med minst 50 prosent. Både Kristiansund kommune måtte delta, sammen med kapital fra regionens næringsliv.

Måten å bygge baseselskap på fulgte Statoils modell for oljebasen i Harstad.

Midt-Norsk Baseservice

I desember 1978 ble Midt-Norsk Baseservice AS etablert. Det var et distriktsselskap som skulle «arbeide for aksjonærenes deltakelse i og nytte av den virksomheten som oljeleting og den eventuelle senere produksjonsfase vil utløse»[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H. (2004). Et stille diplomati: Oljebyen Kristiansund 1970-2005. Kristiansund: Kristiansund kommune: 114

Selskapet skulle informere til oljenæringen om hva aksjonærene kunne tilby av varer og tjenester og de skulle knytte kontakter mellom aksjonærer og oljefirma. De skulle også arrangere befaringer, studiereiser og konferanser og de skulle være behjelpelige med å etablere virksomheter som ennå ikke eksisterte, men som ville trenges når oljenæringen kom i gang. De hadde også som må å gå inn i et baseselskap som de forventet ble opprettet.

I mars 1979 gjensto fortsatt basevalg til letefasen. Statoil tok sikte på å klargjøre en base i Kristiansund for drift fra 1. april 1980 og mente at det hastet med oppstart av opparbeiding av Vikan-basen. Arbeidet burde begynne senest 1. juli 1979. Det var da gått nesten ni år siden letingen etter tomter til base startet, og nå hastet det med alt.

Først 30. mars 1979 var etablering av oljebasen i Vikan – «Vestbase» formelt vedtatt i bystyret. I mai 1979 kom endelig klarsignalet for boring nord for 62. Stortingsdebatten. Frist for å søke konsesjon ble satt til 1. august 1979, med oppstart i mai 1980.

Byggearbeidet på Vikan startet 30. juli 1979 og 27. mai 1980 ble Vestbase innviet.

Kristiansund kommune opparbeidet de kommunaltekniske anlegg, mens Statoil, som leide grunnarealene, besørget og finansierte opparbeidelsen av basen med de nødvendige faciliteter.

Basen i drift

vestbase,
Lagerhallen til Shell og Draugen på Vestbase. Foto: Fotograf Engvig/Norsk Oljemuseum

Vestbases hovedoppgave var til enhver tid å tilby arealer og utstyr for å dekke aktivitetene utenfor Midt-Norge. Basen hadde personell, utelager kaianlegg, bulkanlegg, med varmt- og kaldtlager, kontorarealer, beredskapslager for oljevern, transportutstyr og containere.

Basen tilbød også et spekter av varer og tjenester som skipshandel, teknisk maritime varer og tjenester, skipsagent, containerservice, ståltau og kjetting og klarering og fortolling.

Ved oppstarten var Vestbase eid av Midt-Norsk Baseservice A/S med 40 prosent, Statoil med 40 prosent og Saga Petroleum 10 Prosent.

Vestbase fungerte bra helt fra starten, men det var ikke så mye å gjøre. I 1980 var 15,5 årsverk samlet på området. Men merkelig nok holdt det lokale næringsliv seg borte.

Etter hvert kom flere selskap til. Aktiviteten på basen svingte i takt med aktivitet på sjøen.

I 1984 fikk Norske Shell tildelt leteblokker utenfor Møre- og Trøndelagskysten og selskapet opprettet operasjonskontor på basen. 27. juli 1984 visste Norske Shell at de hadde funnet olje og 14. mai 1987 ble Draugen erklært drivverdig. Nå startet kampen om lokalisering av driftsorganisasjon og forsyningsbase. Livet på Vestbase var endret for alltid.

Vestbase ble etablert i 1980, men aktiviteten tok ikke av før ved oppstarten av Draugen i 1993. Basen, fordelt på 600 000 kvadratmeter havneområde, er nå hovedforsyningsbase for virksomheten i Norskehavet.

vestbase,
Forsyning, fra Vestbase til Draugen. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Februar 1990 sikret Vestbase seg transportkontrakten i forbindelse med utbyggingen av Draugen-feltet. «Den hittil største kontrakten i Midt-Norge.» Kontrakten var viktig ikke bare på grunn av dens størrelse, men like mye sikret den Vestbase ny kompetanse som ville få meget stor betydning framover.

Avtalen kom på et gunstig tidspunkt for Vestbase, og reddet basen i en vanskelig tid. I 1994 ble Vestbase fisjonert til ett driftsselskap (Vestbase AS) samt ett eiendomsselskap (Vikan Eiendom AS). I tråd med utviklingen av basen, er det i dag flere eiendomsselskap, med bla. Vikan Næringspark Invest AS.

Vestbase AS er nå 100% eid av NorSeaGroup AS , som er en ledende nasjonal aktør på havne- og basedrift

Andre viktige milepæler for Vestbase:

  • 1995 Heidrun, plattform, operatør: Statoil ASA
  • 1997 Njord, plattform, operatør: Statoil ASA
  • 1999 Åsgard A, boreskip, operatør: Statoil ASA
  • 2000 Åsgard B, plattform, operatør: Statoil ASA
  • 2003 Mikkel (subseafelt); operatør Statoil ASA
  • 2005 Kristin, plattform, operatør; Statoil ASA
  • 2007 Ormen Lange (subseafelt); operatør A/S Norske Shell
  • 2009 Yttergryta(subseafelt); operatør Statoil ASA
  • 2009 Tyrihans (subseafelt); operatør Statoil ASA
  • 2010 Morvin (subseafelt); operatør Statoil ASA
Vestbase,
Vestbase fikk dypvannskai i 2008. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Basen har utviklet seg fra å være et rent logistikk-knutepunkt til å bli et drifts og service-senter for offshore-relatert virksomhet. Basenes egen driftsorganisasjon har rundt 210 ansatte, og er således den største private arbeidsgiveren i Kristiansund.  I dag ikke bare forsyningsbase, men en næringspark med over 60 selskaper med til sammen 7-800 ansatte.

Mens virksomheten de første 20 årene fra 1980 i vesentlig grad var knyttet til base- og forsyningstjenester, har det spesielt de siste åtte årene vært en kraftig vekst i tekniske tjenester og annen petroleumsrelatert tjenesteyting, med mer kompetansebaserte arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Bergem, B. (2013). Ringvirkningsanalyse av petroleumsklyngen i Kristiansundsregionen: Status 2012 og utsikter frem mot 2020 (Vol. 1306, Rapport (Møreforsking Molde: trykt utg.)). Molde: Møreforsking Molde.

Publisert 13. september 2018   •   Oppdatert 9. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Hvem har ansvar når alarmen går?

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Hvem har ansvaret når alarmen går på Draugen?
— Her fra en storm i 2013. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Politimesteren er den øverste sjefen som har ansvaret for sokkelberedskapen. Siden midten av 1980-tallet har politiet i Kristiansund hatt ansvaret for beredskapen på kontinentalsokkelen mellom 62°N og 65°30’N.

I 2013 kom regjeringen med forslaget om ny politireform som blant annet innebar sammenslåing Nordmøre og Romsdal med Sunnmøre politidistrikt og at politimesteren skulle flytte til Ålesund. Forslaget fikk temperaturen til å stige på Nordmøre og slå gnister i en fogderidebatt som har skapt og stadig skaper splid i Møre og Romsdal.

Ansvar for sokkelberedskapen

Med både Shell og Statoil til stede er Kristiansund blitt oljehovedstaden i Møre og Romsdal.

I rundt 30 år har ansvaret for beredskapen på kontinentalsokkelen i området omtrent mellom Ålesund i sør og Brønnøysund i nord ligget Kristiansund. Det inkluderer blant annet Draugen, Ormen Lange, Åsgard og Njord. Det dekker også landanleggene Tjeldbergodden og Nyhamna. Som et av fire distrikt har Nordmøre og Romsdal politidistrikt hatt ansvar innen strategisk- og operasjonell ledelse dersom en hendelse skulle oppstå på en oljeinstallasjon offshore. De fire politidistriktene som var tillagt politimyndighet på kontinentalsokkelen var Rogaland politidistrikt sør for 62°N, Nordmøre og Romsdal politidistrikt mellom 62°N og 65°30’ N, Helgeland politidistrikt mellom 65°30’N og 68°30’N og Troms politidistrikt nord for 68°30’N samt havområdene utenfor Svalbards territorialfarvann. Rogaland politidistrikt hadde bistandsansvar ved etterforskning av større saker forbundet med petroleumsvirksomheten også nord for 62 breddegrad.[REMOVE]Fotnote: Politidirektoratet. (2011).  PBS 1 Politiets beredskapssystem del 1. Retningslinjer for politiets beredskap:103

Hva er egentlig politiets ansvar?

Politimesteren har ansvaret for all politimyndighet innenfor sitt sokkelansvarsområde. Og er ansvarlig for den politiinnsatsen som kreves for å løse et oppdrag på sokkelen. I etterkant av et oppdrag er han eller hun også ansvarlig for etterforskningen.

Sokkelpolitidistriktenes oppgave er å ha et oppdatert planverk for kontinentalsokkelberedskapen, de skal samarbeide med Forsvaret om øvelser og ha kontakten med operatørselskapene og påse at også de kjenner sin funksjon under en reell hendelse. I tillegg er det politiets oppgave å opprette mottakssteder for evakuering ved hendelser på sokkelen. Politiet skal ha jevnlig kontakt med Petroleumstilsynet. Sokkelpolitidistriktene må ha egne etterforskere med kompetanse i saker forbundet med petroleumsvirksomheten og de må ha polititjenestepersoner med spesialkompetanse i overtakelse av en installasjon etter en eventuell aksjonsfase.

Politireformen

Fra 1. januar 2016 ble antall politidistrikt redusert fra 27 til 12 gjennom det som er blitt kalt nærpolitireformen. Nordmøre og Romsdal ble slått sammen med Sunnmøre og Politidirektoratet ønsket at hovedsete og politimesteren for Møre og Romsdal politidistrikt skulle legges til Ålesund.

hvem har ansvaret når alarmen går, kart, illustrasjon,
Nærpolitireformen, som trådde i kraft 1. januar 2016, minsket antall politidistrikt fra 27 til 12.

Beslutningen var ingen overraskelse. Ålesund er den største byen i fylket og geografisk er den plassert midt mellom Bergen og Trondheim. Rekrutteringsgrunnlaget var ifølge Politidirektoratet også størst i Ålesund.

Men hvem skulle da overta sokkelansvaret utenfor Møre og Trøndelagskysten? Fra regjeringens side var det ønskelig at sokkelansvaret ble delt på to politidistrikt – Sør-Vest med Stavanger og Nord med Tromsø – men det fikk ikke gjennomslag i Stortinget. Sokkelansvaret skulle fortsatt deles mellom fire distrikt. Men skulle ansvaret for Norskehavet følge politimesteren til Ålesund eller skulle Kristiansund beholde beredskapen?

I Kristiansund og omegn ble det mobilisert kraftig for å beholde politimesteren og sokkelansvaret i nordmørsbyen. I flere høringsuttalelser blir det vektlagt at Kristiansund gjennom 30 år har etablert et stort beredskapssamvirke, som innebar at det var lett å samle ressurser og kompetanse hvis ulykken var ute. Byen hadde sokkelkompetansen, helikopterbase og planer for hva som måtte gjøres for å motta eventuelt skadde personer.

Denne samhandlingen mellom politiet og oljenæringens beredskapsressurser i Kristiansund, ble sett på som vesentlig for at politiet skulle kunne oppfylle sine forpliktelser i sokkelansvaret.

Ved en hendelse kunne selskapene raskt ha sin liaison på plass hos politiet. Denne fysiske tilstedeværelsen var viktig for å kunne koordinere arbeidet på best mulig måte. Selv om politiet hadde og har ansatte med spesialkompetanse på petroleumsvirksomheten er de avhengig av spesialkompetansen fra oljeindustrien ved hendelser offshore eller på petroleumsrelaterte anlegg på land, slik som Nyhamna og Tjeldbergodden.[REMOVE]Fotnote: Høring _ Røksund, A., & Norge Justis- og beredskapsdepartementet. (2013). Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer : Politianalysen : Utredning fra et utvalg oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 8. november 2012 : Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 19. juni 2013 (Vol. NOU 2013:9, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning.– fra Kristiansund kommune, Kom Vekst – Kristiansund og omegn vekst av 3. oktober 2013, Nordmøre og Romsdal politidistrikt av 4. september 2013 og Orkide – Ordfører- og rådmannskollegiet på Nordmøre av 2. oktober 2013.

Frykten var at flytting av politimesterembetet og dermed sokkelansvaret til Ålesund ville føre til kritisk tap av spesialkompetanse, lavere effektivitet, tidstap og økte kostnader.[REMOVE]Fotnote: Inderhaug, Erik. (2016, 27. januar) Politiforum. Hvordan skal politiet sikre denne?

hvem har ansvaret når alarmen går,
Shell sitt hovedkontor i Kristiansund. Foto: Heine Schjølberg/A/S Norske Shell

Ved å legge hovedsetet til Ålesund var fryktene at politiets strategiske og operasjonelle ledelse skulle bli splittet fra det øvrige beredskapsmiljøet for kontinentalsokkelvirksomheten. Hvis noe skulle hende på Draugen ville politiet gå inn i andrelinjeberedskapen og i løpet av få minutter være fysisk tilstede i Norske Shell sitt beredskapsrom på Råket.

Forkjemperne for Ålesund mente at beredskapen i de fleste tilfeller ville være knyttet til en alvorlig hendelse som ville kreve at politiet etablerte en kriseledelse. Og om den ble styrt fra Ålesund eller Kristiansund ville være underordnet.

Fagmiljøet i Kristiansund ville kunne bestå og løse oppgaver innen sokkelberedskapen uavhengig av plasseringen til politimesteren.

Norske Shell så helst at politiets sokkelansvar forble i Kristiansund og kom med en uttalelse i høringsrunden, selv om de ikke formelt sto på høringslisten. Selskapet framhevet samarbeidet de hadde hatt med Nordmøre og Romsdal politidistrikts sokkeldivisjon og viktigheten av å ivareta og videreutvikle det gode samarbeidet mellom politi og Shell sin beredskapsorganisasjon. Shell savnet konkretisering av hvordan viktige forhold skulle ivaretas med hovedsete i Ålesund.

«Vi har opplevd at forståelse av oljeindustrielle prosesser, planverk, beredskapsorganisering og bransjespråk hos operasjonssentra, stabsfunksjoner og operative innstasledere har hatt positiv betydning for håndtering og etterforskning av hendelser på sokkelen. Slik kompetanse er opparbeidet gjennom god kommunikasjon og samtrening. Vi kunne ønsket oss en tydeliggjøring av hvordan dette er tenkt videre.» uttalte Shell.[REMOVE]Fotnote: Inderhaug, Erik. (2016, 27. januar) Politiforum. Hvordan skal politiet sikre denne?

Ikke bare beredskap – men arbeidsplasser

Kristiansund har ved flere tilfeller etterlyst statlige og offentlige arbeidsplasser. Som det ble fremhevet i høringsuttalelsen fra KOM Vekst (Kristiansund og omegn vekst) fikk Ålesund og Molde i perioden 2009 til 2013 fått henholdsvis 190 og 139 nye statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser. Kristiansund hadde fått en.[REMOVE]Fotnote: Høring _ Røksund, A., & Norge Justis- og beredskapsdepartementet. (2013). Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer : Politianalysen : Utredning fra et utvalg oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 8. november 2012 : Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 19. juni 2013 (Vol. NOU 2013:9, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning.– fra Kristiansund kommune, Kom Vekst – Kristiansund og omegn vekst av 3. oktober 2013, Nordmøre og Romsdal politidistrikt av 4. september 2013 og Orkide – Ordfører- og rådmannskollegiet på Nordmøre av 2. oktober 2013. Da byen i 2014 tapte kampen om sykehuset i Nordmøre og Romsdal til Molde, forsvant fremtiden for mange kompetansekrevende arbeidsplasser fra byen og regionen. Med det bakteppet skapte det et stort engasjement på Nordmøre da saken om lokalisering av politimesterens hovedsete dukket opp. Det var ikke bare beredskapen som var viktig, arbeidsplasser sto også på spill.

hvem har ansvaret når alarmen går, nyhet,
Utdrag fra nyhetsfeeden til justis- og beredskapsdepartementet.

Saken endte med at politimesterembetet ble lagt ned i Kristiansund og flyttet til Ålesund sammen med et betydelig antall arbeidsplasser. Det ble derfor oppfattet som en kompensasjon til byen da regjeringen besluttet at politiets lønns- og regnskapssenter med 70 arbeidsplasser skulle legges til Kristiansund. Justisminister Anders Anundsen bedyret riktignok at dette ikke var en kompensasjon, men en ett ledd i avtalen med Venstre fra 2016 om utflytting av statlige arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Stortinget, skriftlig spørsmål fra Ingrid Heggø (A) til justis- og beredskapsministeren. Dokument nr. 15:1539 (2015-2016), 9.9.2016

Det ble raskt klart at 70 ikke var 70, men 50. En annen avdeling, Direktorat for økonomistyring, som var lokalisert i Stavanger skulle nemlig i samme omorganisering overta deler av politiets lønnsoppgaver. 20 av de lovde arbeidsplassene ble dermed aldri opprettet i Kristiansund, men i Stavanger.

For igjen å kompensere for «tapet» av 20 arbeidsplasser skulle det nå opprettes 20 stillinger ved Skattekontoret i Kristiansund. Og Kristiansund endte likevel til slutt på 70 nye statlige arbeidsplasser. Ifølge Kristiansund kommunen oversteg de 70 arbeidsplassene tapet av reduksjonen i politiet.[REMOVE]Fotnote: Kristiansund – Informasjonsblad fra Kristiansund kommune. Nr. 7 juli 2017.

Publisert 20. mars 2018   •   Oppdatert 23. september 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Kildesortering på Draugen

person av Trude Meland
Det er ikke bare under bygging og installasjon av en plattform det skapes avfall. I vanlig drift produseres det både spesialavfall og store mengder tradisjonelt avfall. Alt dette avfallet sendes til land for sortering og deponering.
— Kildesortering på Draugen. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Shell var først ute med avfallssorteringen offshore da Draugen ble satt i drift, tett etterfulgt av Conoco på Heidrun-feltet.

Miljøstasjonen Draugen

Miljøfokus

kildesortering åp draugen, engelsk
Illustrasjon: A/S Norske Shell

Norske Shell hadde lenge hatt fokus på miljø. På 1980-tallet var fokus rettet mot produksjonsprosesser og begrensninger av utslipp. I 1990-årene skjedde det en dreining mot produkter og hvordan redusere forbruket. Norske Shell hadde som målsetting å sikre forsvarlig avhending, samtidig som de ønsket å minimere kostnader knyttet til søppel ved å optimalisere sorteringen offshore og bidra til et system for å redusere, gjenbruke og gjenvinne avfall.

Ansatte i Norsk Shell ble bedt om å fokusere på tre områder: unngå farlige organiske løsemidler, redusere bruken av engangsprodukter og hvis det fantes produkter basert på retur-råstoff var det hensiktsmessig å velge disse.[REMOVE]Fotnote: Shell Internt, nr. 1 1994 «Fokus på miljø». Utstrakt bruk av miljøvennlige produkter var en side av saken, men vel så viktig var det å redusere forbruket.

På Draugen-plattformen satte Norske Shell fra første dag av i gang et enkelt system for kildesortering – ulikt avfall i ulike kontainere. Det skulle vise seg både miljø- og kostnadssparende. Kildesorteringen skulle også gjennomføres på driftskontoret på Råket og på Vestbase.

Avfallssorteringen skjedde i samarbeid med Renovasjon Nord AS, et nytt privat søppelfirma i Kristiansund.

kildesortering på draugen, hagelin, avisutklipp,
Hagelin blir miljøsentral. Tidens Krav 09.02.1990

Renovasjon Nord[REMOVE]Fotnote: Renord AS var det offisielle navnet den første tiden. var en pioner i miljøsammenheng da de bygget et gjenvinningsanlegg for industriavfall på Hagelin i Kristiansund i 1990. Flere land i Europa hadde allerede startet med kildesortering av industriavfall, men i Norge var infrastrukturen dårlig utbygget.

Anlegget tok imot alle former for industriavfall; papir, plast, tre, glass, papp og metall. Sorteringen skjedde manuelt. Etter sortering ble avfallet sendt til forskjellige steder i Norge, Sverige og Finland for gjenvinning. Renovasjon Nord tok i utgangspunktet kun imot industriavfall, men inngikk en avtale med Kristiansund kommune om at kommunen kunne benytte anlegget. Det førte til at det også ble innført kildesortering i Kristiansund kommune høsten 1990.

Før prosjektet ble igangsatt på Draugen, ble det testet ut på West Vanguard som boret undervannsbrønner på Draugen-feltet. Forprosjektet ble en suksess og dermed var det klart for avfallssortering også på Draugen. Håpet var å spare mellom en og en og en halv million kroner på kildesortering av avfall. Det grønne skulle forenes med det økonomiske. 

Kildesortering på draugen,
Containere og avfallsdunker gjør det enkelt å sortere avfall på Draugen. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Inn tiden

Norske Shell og driftsorganisasjonen til Draugen traff godt i tiden. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet begynte spørsmålene rundt avfallshåndtering og kildesortering å fange interesse både blant vanlig folk og politikere i Norge.

kildesortering på draugen, forsidebilde, avfallshåndtering, engelsk
Illustration: A/S Norske Shell

I 1987 ble «bærekraftig utvikling» et allment begrep etter det ble introdusert i en rapport fra FNs verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Begrepet innebar at verdens utvikling måtte dekket behovene for befolkningen, men samtidig unngå å svekke muligheten for framtidige generasjoner. Norske myndigheter tok tak i utfordringen og nedsatte et offentlig utvalg som blant annet skulle se på hvordan avfallsminimering kunne gjennomføres gjennom reduksjon ved kilden, gjenbruk og materialgjenvinning, samtidig som avfallet og håndteringen av dette skulle legge minst mulig beslag på samfunnets ressurser. [REMOVE]Fotnote: Norge Miljøverndepartementet. (1992). Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling (Vol. Nr. 44 (1991-92), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: [Miljøverndept.].

En NOU om avfallsminimering og gjenvinning ble levert høsten 1990.[REMOVE]Fotnote: Kronen, T. (1990). Avfallsminimering og gjenvinning : Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 29. september 1989 ; avgitt til Miljøverndepartementet 3. desember 1990 (Vol. NOU 1990:28, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor. Dette var første samlede framstilling av avfallsfeltet Stortinget fikk.[REMOVE]Fotnote: Klikk her for å endre… I 1990 vedtok stortinget at alle kommuner skulle utarbeide en plan for kildesortering innen 1992.[REMOVE]Fotnote: Norge Miljøverndepartementet. (1992). Om tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling (Vol. Nr. 44 (1991-92), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: [Miljøverndept.].

Kildesortering på draugen, kontor
Sortering av flere typer papp og plast utenfor kontorene i første etasje. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Økt bevissthet rundt søppel, ressursbruk og miljø gjenspeilte seg også i media. Sommeren 1992 gjennomførte Aftenposten en serie de kalte «miljøkontor», hvor de testet holdning og handling hos sjefer i større norske bedrifter. Hva hadde sjefen gjort, og hva var ikke gjort for å skape en mer miljøvennlig hverdag på norske arbeidsplasser. Ble papiret kildesortert? Ble det brukt engangs- eller gjenbrukskopper til kafeen? Var pennene engangs eller refill?

Vedtaket om kommunale planer for kildesortering fra 1990 ble fulgt opp i forurensningsloven av 1993, hvor kommunene nok en gang ble pålagt å utarbeide avfallsplaner innen utgangen av 1995.

Regjeringens målsetning var at avfall skulle bli til minst mulig skade og ulempe for mennesker og natur, samtidig som det skulle koste minst mulig. I valget mellom avfallsreduserende tiltak, noe som innebar kildereduksjon og gjenvinning og miljømessig forsvarlig sluttbehandling, var det de forebyggende tiltakene som skulle prioriteres.

Regjeringens hovedstrategi var å hindre at avfall oppsto, redusere mengden skadelige stoffer i avfallet, fremme gjenvinning og sikre forsvarlig sluttbehandling.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., & Ivar Iks. (2016). Sprenger grenser : Vann, avløp og renovasjon i regionens tjeneste. Stavanger: IVAR IKS i samarbeid med Wigestrand forl: 105.

Søppel er en ressurs

Kildesortering på draugen, kjøkken, oppvask
Ved oppvasken sorteres blant annet matavfall, plastflasker og aluminiumsbokser. Foto: Shadé B. Martins/Norsk Oljemuseum

Kildesortering var på tidlig 1990-tall altså ikke ukjent, men Norske Shell og Draugen var likevel tidlig ute i norsk sammenheng med sortering av industriavfall. Det kan de i stor grad takke Renovasjon Nord for. Renovasjonsfirmaet så tidlig potensialet i søppel, og bygget anlegg på land som kunne håndtere avfallet på en tilfredsstillende måte.[REMOVE]Fotnote: Shell Internt, nr. 2 1993. «Milliongevinst for Shell». Selskapet var både første og størst i landet på avfallshåndtering offshore.

Publisert 20. mars 2018   •   Oppdatert 17. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Kunst på Draugen

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
En oljeplattform er ikke bare arbeidsplass med stålrør, tanker, prosessanlegg. Det er også boligen for mange mennesker i uker om gangen. For å skape trivsel og god atmosfære på Draugen-plattformen ble det satset på lyse, åpne, ryddige og estetisk gjennomtenkte rom med kunst å hvile øynene på.
— I messa henger det kunst på veggene. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Arkitekt Bernt Brekke var koordinator for utsmykningsarbeidet. Sammen med resten av arkitektene laget han en profil på hvordan plattformen skulle fungere med innredning og møbler og hvilket kunstnerisk uttrykk de forskjellige oppholdsrommene og korridorene skulle ha.

Siden Shell i størst mulig grad ønsket å bruke midt-norsk næringsliv i forbindelse med bygging og drift av Draugen fikk Møre og Romsdal Kunstsenter (MRKS) i oppgave å administrere utsmykningen. Daglig leder Sissel Hagerup Heggdal tilbød kunstsenterets kompetanse og etter et halvt år med møter og presentasjon med både Shell og Kværner Engineering, som var prosjektledere på Draugendekket, fikk senteret kontrakten. Dette var den første plattformen Møre og Romsdal Kunstnersenter fikk ansvaret for utsmykking av.

Både Heggdal og kunstnerne oppdaget raskt at her måtte alle, både hun og kunstnerne, forholde seg til et nytt «språk» og en verden hvor effektivitet og raskt tempo var nøkkelord.

Det var stor variasjon når det gjaldt utforming av rommene. Kunstnerne måtte finne nye teknikker for å tilfredsstille krav til både rømningsveier og brannforskrifter. I boligenheten fantes både bibliotek, stue, biljardrom, TV-rom, treningsrom og spisesal som skulle få sin egen kunst. Interiøret var gjennomgående i lyse og trivelige farger med møbler og innbo av beste design og kvalitet.

kunst på draugen
Gjertrud Hals laget et kunstverk tilpasset det 21 meter høye trapperommet. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Gjertrud Hals fra Aukra og Elly Prestegård fra Bergen fikk de to største utsmykkingsoppgavene ombord. Hals var tekstilkunster og hadde utviklet en egen teknikk med bruk av papir, trykk, sprøytemaling og fletting. Hun laget et kunstverk tilpasset det 21 meter høye trapperommet, som gikk over fem etasjer. Utgangspunktet for kunstverket var Voluspaa, Volvenes spådom i norrøn mytologi og flere tekster fra selve diktet ble flettet inn. Hele verket ble støpt inn i plastlaminat før det ble heist på plass.

Prestegård hadde ansvaret for sky-lobbyen, og dermed den første kunsten arbeiderne stiftet bekjentskap med etter å ha landet på plattformen.

På et rom i boligdelen kan en oppholde seg i arbeidsklær. I «Dirty Coffee bar» kan offshorearbeiderne ta en kaffepause uten å ta av kjeledresser og vernesko. Rommet var innredet med stålmøbler og interiøret tålte å bli spylt. Utsmykkingen her ble laget av Anita Vik Wætthen og for at akvarellene hennes skulle tåle den tøffe behandlingen, ble de laminert inn i respatexplater.

I spisesalen fikk Søssa Magnus fra Oslo og Steinar Klasbu fra Notodden utfolde seg og i trimrommet valgte Roddy Bell fra Bergen store menneskefigurer i fysisk aktivitet i sin utsmykking.[REMOVE]Fotnote: Heggdal, Sissel Hagerup. (1993) Årbok for Romsdalsmuseet og fiskerimuseet på Hjertøya 1993. Kystens flytende gallerier: 148-154

Vi som har vært om bord siden starten husker godt hvor gjennomført og gjennomtenkt alt var om bord, både når det gjelder fargevalg og stil på interiør, farger og kunst. Her var både arkitekt Brekke og vår administrasjonssjef tydelige og strenge. Vi fikk nesten ikke lov å sette inn en skrue i veggen uten å be om lov, minnes Anne Lise Skaare-Botner, sykepleier om bord på Draugen.

Selv om en del av interiøret har blitt skiftet med årene, så har kunsten som ble innkjøpt fra start stort sett fått forbli der det opprinnelig ble plassert, og dermed bidratt sterkt til kontinuitet for det visuelle og kunstneriske inntrykket på Draugen.

Publisert 20. mars 2018   •   Oppdatert 9. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Kristiansunds tidligere historie

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Oljeindustrien kom for alvor til Kristiansund da driftsorganisasjonen for Draugen-feltet flyttet inn på Råket i 1992. Da hadde byens politikere kjempet i flere tiår for å bli en del av det norske oljeeventyret. Allerede i 1970 startet arbeidet med å bli «oljeby». For å forstå viktigheten av å få en ny industri, arbeidsplasser og kapital til byen må vi se på Kristiansunds tidligere historie.
— Byfossen i Kristiansund. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Kristiansunds tidligere historie,
På flyttefot. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Havet og havnen er og har alltid vært Kristiansunds livsgrunnlag. Havet med råvarene som fisk og olje og havnen som ligger midt i skipsleia, lun og tilgjengelig i all slags omskiftelig vestlandsvær. Livet i Kristiansund har da også alltid kretset rundt havnen hvor fiskebåtene til tider har ligget tett i tett.

Ressursene i havet og den gode, naturlige havnen sammen med fjordene østover mot bygdene på Nordmøre var bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.

Kristiansund har to ulike typer omland. Fiskeridistriktene i vest med Kvernes, Grip, Edøy og Aure og fjordbygdene i de indre områdene som Tingvoll, Surnadal, Sunndal og Stangvik. Her var jordbruket hovednæringen, mens sagbruk og fjordfiske ga gode ekstrainntekter.

Det var for øvrig ikke før stedet fikk kjøpsrettigheter i 1742 at stedet fikk navn Kristiansund – eller Christiansund av Kong Christian VI. Før det var stedet omtalt som Lille-Fosen eller Fosna.

Byen eller stedet har gjennom alle tider vært preget av oppturer og nedturer – fra klondykestemning til dype depresjoner. Byen har hatt et ensidig næringsliv med produksjon av varer til et verdensmarked. Den internasjonale utviklingen og økonomiske konjunkturer har derfor styrt byens utvikling. På begynnelsen av 1500-tallet var fortsatt Lille-Fosen et lite tettsted med kun fem eller seks skattebetalere, mens det var fiskeværene Kvernes og Grip som dominerte handelen.

En dramatisk nedgang i fiskeprisene internasjonalt, som særlig rammet tørrfisken endret dette. Folk flyttet fra fiskeværene og inn til land. Der hadde et nytt marked oppstått – trelasthandel.

Hollendertiden

Holland var på 1500-tallet den ledende skipsbyggernasjonen i Europa, noe som fordret tilgang på store mengder tømmer. Landet hadde lite egen skog, mens det i Norge kunne kjøpes store mengder tømmer for en rimelig penge. Dermed startet en omfattende handel mellom Holland og norske ladesteder.

Trelasthandelen var ikke bare et nordmørsk fenomen, men viktig for hele kysten fra svenskegrensen og helt opp til Nordmøre – Lille-Fosen inkludert. Lille-Fosen hadde ikke egen skog. Tømmeret kom fra fjordbygdene og ble fraktet ut til ladestedet som fungerte som utskipningshavn og tjente godt på eksporttoll.

1600-tallet ble et gyllent århundre for Lille-Fosen. Trelasthandelen gikk godt og tollinntektene var høye. Mens skogene på Sunnmøre og i Romsdal ble snauhogd, ble noe av skogen bevart på Nordmøre. Som følge av lavere etterspørsel etter treverk i en periode fra 1700 til 1780 fikk skogen på Nordmøre tid til å bygge seg opp igjen og fra 1780-årene og de neste 20 år var tollinntektene fra utskiping av tømmer fra Kristiansund vel så gode som på 1600-tallet.

Gjennom trelasthandelen bygget Lille-Fosen seg opp som ladested, men det var kontakten med de utenlandske markedene som skulle legge grunnlaget for en enda større og viktigere eksportvare – fisken. Trelasthandelen var inntektsgivende, men fisken sørget for at stedet fikk kjøpstadsrettigheter og bystatus i 1742.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 30–31.

Den gylne, men lunefulle silden

Fra 1736 og de påfølgende 22 år var det et eventyrlig sildefiske på Nordmøre. Kristiansund var på midten av 1700-tallet Norges nest største eksportør av fiskeprodukter, bare slått av Bergen. Men silden er lunefull og våren 1758 dukket den ikke opp. Det gjorde den heller ikke de nest årene.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 31.

Klippfisk redder byen

Klippfisken var mer til å stole på. Klippfisk er saltet og tørket fisk, helst laget av torsk, men også hyse, lange, brosme eller sei kan brukes.

Klippfisk ble første gang eksportert fra Lille-Fosen på 1600-tallet, men etter et kort intermesso ble fortjenesten tapt og tilvirkningsmetoden glemt. Først på 1730-tallet ble det produsert klippfisk igjen i Lille-Fosen og da i regi av britiske handelsmenn som både hadde kapital og kunnskap.

I motsetning til tørrfisk ble klippfisk introdusert til Norge fra utlandet. Klippfisk er en langt mer foredlet vare enn tørrfisk. Den skal både flekkes, saltes og vaskes før den presses og tørkes. Mest sannsynlig var det baskiske fiskere som fant en konserveringsmetode da de drev fiske ved Newfoundland rundt år 1500.
Fosna-distriktet hadde både godt klima og fine og jevne svaberg som egnet seg for klippfisktørking. Kombinert med den lune havnen og den sentrale beliggenheten midt i skipsleia, lå alle muligheter til rette for stedet på Nordmøre.

Å produsere klippfisk krever kapital, og hvordan skulle dette relativt lille stedet på det værharde Nord-Vestlandet skaffe nok penger til en slik industri?

Den dansk-norske kongen så viktigheten av å trekke både utenlandsk kapital og kunnskap til Norge og ga derfor privilegier til utenlandske handelsmenn. Intensjonen var at dette skulle bidra til å utvikle et eget næringsliv. Utenlandske forretningsfolk fra Skottland og England fikk fritak for skatt og avgifter, og forlot Norge innen 20 år fikk de ta formuen med seg. Giftet de seg med en innfødt, mistet de derimot alle privilegier.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A., Aass, E., & Kristiansunds historienemnd. (1951). Kristiansunds historie: 2: Fra lokal til nasjonal frigjøring: 1742-1814 (Vol. 2). Kristiansund: I kommisjon hos Barmans bokhandel.: 37
Mange tok også formuen med seg og forlot Kristiansund etter 20 år, men kunnskapen om konserveringsmetode og det viktige nettverket av handelsmenn i Europa og Sør-Amerika ble igjen, helt etter kongens intensjon.

Eksport av fisk krevde skip og på 1780-tallet ble de første skipsverftene grunnlagt i Kristiansund. Og kjøpmennene startet for alvor sin egen rederivirksomhet.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 33.

Kristiansunds tidligere historie,
Et eksportskip og en klippfisk-føringsbåt ligger oppankret i Havna i Kristiansund. Foto: Ukjent/Nordmøre museum

Klippfisken genererte voldsomme rikdommer. Store formuer ble konsentrert på få hender, og størst av dem alle, Nicolai H. Knudtzon, var på slutten av 1800-tallet en av Norges rikeste menn. Store klasseskiller utviklet seg med en liten, men ustyrtelig rik overklasse og en stor og fattig underklasse. Overklassen, omtalt som klippfiskbaroner, eide hele produksjonen – fra fiskeværene til utskipningsskutene, mens underklassen levde i perioder fra hånd til munn. Likevel finner en lite opprør fra underklassen. Det virker som de fleste var glade for å ha arbeid å gå til, et arbeid som ofte var ustabilt, dårlig betalt og slitsomt.

Klippfisknæringen måtte takle store variasjoner i internasjonale økonomiske konjunkturer. Og Kristiansund ble med på både oppturene og nedturene. Et plutselig fall i prisene på markedet i Spania, førte i 1884 til et økonomisk krakk i klippfisknæringen, med den følgen at alle de store klippfiskeksportørene tapte formuene sine, og med ett unntak, gikk konkurs.[REMOVE]Fotnote: Husby, E., & Nordmøre sparebank. (1985). En bank for bygd og by: Nordmøre sparebank 150 år: 1835-1985. Kristiansund N: Nordmøre sparebank.: 111.

Krigsårene fra 1914 var på den andre siden preget av velstandsøkning, med den konsekvens at Kristiansund seilte opp som en av Norges dyreste byer. For de lavere, fattige klasser ble dette en vanskelig tid. I 1918, etter 1. verdenskrig, sank etterspørselen etter klippfisk og innledet flere år lang lavkonjunkturperiode. I 1921 måtte formannskapet be staten om bistand fordi kommunen ikke greide sine forpliktelser. Næringen tok seg først opp igjen på 1930-tallet, men for Kristiansund fikk den en ny bråstopp i 1940. Den tyske okkupasjonsmakten gjorde sitt for å fjerne siste rest av storhetstiden gjennom intensive bombetokt som varte fire dager i slutten av april. Over 800 hus ble ødelagt og en vakker by ble lagt i ruiner.

Ålesund overtar hegemoniet

Nok en gang reddet klippfisken byen og i 1955 sto Kristiansund for 75 prosent av all eksport av klippfisk fra Norge. Mellom 500 til 800 personer arbeidet i klippfisknæringen. Mellom 1955 til 1960 skjedde en dramatisk endring. Ålesund seilte opp og over tok hegemoniet. Det hadde vært eksportert mye klippfisk fra Ålesund også tidligere, men Kristiansund hadde hele tiden vært den ledende klippfiskeksportør.[REMOVE]Fotnote: Williamsen, Odd W. Solnedgangsnæringa soltørking, Stiftelsen Nordmøre Museum, http://www.nordmore.museum.no/bes%C3%B8k-oss/kristiansund/klippfiskmuseet/solnedgangsn%C3%A6ringa-solt%C3%B8rking Ålesunds klippfiskeksport økte jevnt i årene etter og i 1977 sto Ålesund for hele 82 prosent av all klippfiskeksport, mens bare 13 prosent ble eksportert fra Kristiansund.

Flere utviklingstrekk kan ha bidratt til forskyvningen sørover. Mens Ålesund relativt tidlig gikk over til kunstig tørking av fisken, tviholdt Kristiansunderne på soltørking. Dette var en metode som var både langt mer arbeidskrevende og tidskrevende. Mens kunstig tørking av fisken tok fem til seks dager, kunne foregå hele året og trengte fem ansatte, trengte soltørking gjerne tre til fem uker, kunne bare foregå om våren og det måtte om lag 80 ansatte til. Selv om mange mente og fortsatt mener at det er kvalitetsforskjell på soltørking og kunstig tørking, kunne ikke Kristiansund med sine gamle metoder konkurrere med Ålesund.
Soltørking krevde som sagt stor arbeidskraft, men det ble etter krigen vanskelig å få tak i nok billig arbeidskraft. Industrialiseringen krevde arbeidere.

Kristiansunds tidligere historie,
B. Heides Sildoljefabrikk på Bentneset. Foto: Widerøe's flyveselskap a/s/Nordmøre museum

Industrialiseringen i Kristiansund hadde lenge ligget tilbake for andre byer i Norge. Årsaken var i første rekke manglende tilgang på vann og elektrisitet. Byen satset nå mer på frossenfisk. Silden var nemlig kommet tilbake og i årene 1955 til 1970 var sildefisket fabelaktig godt. I en årrekke var filetindustrien betydelig i Kristiansund og på Nordmøre. Bare i Kristiansund fantes en rekke bedrifter med Norfinn og Heide i spissen – noe som ga arbeid til hundrevis av kvinner.

Men utover 1970- og 1980- tallet forsvant mange arbeidsplasser i fiskeindustrien. I 1988 gikk Norfinn konkurs.

Tilgang på strøm og ferskvann

Årsakene til at Ålesund overtok klippfiskhegemoniet er flere. Tilgang til billig elektrisk kraft var en viktig årsak.
På Sunnmøre gikk 11 kommuner sammen og startet store vannkraftprosjekter. I Kristiansund var tilgangen på billig strøm langt dårligere.

Elektrisitet ble tatt i bruk i Kristiansund i 1899. Den første kraftutbygging i større målestokk ble foretatt av Kristiansund Elektrisitetsverk 1917–20, med Skar Kraftverk i Tingvoll. Men mye gikk feil i dette prosjektet og det ble langt dyrere enn planlagt. Strømmen ble skrudd på i 1920, men på grunn av høye investeringer gikk kommunen inn i en vanskelig økonomisk periode.

Det andre store problemet for Kristiansund var tilgangen på ferskvann. Det kom stadig klager på forurensning av vannet. Mellom 1855 og 1910 ble det bygget flere vanndammer i byen, men disse var små og i tørkeperioder tørket de helt inn. I 1912 ble det lagt en vannledning fra Frei inn til Kristiansund og Bolgavatnet på Frei var byens drikkevann helt fram til 1979. Men allerede rett etter krigen ble det klart at det var for lite som vannforsyningskilde. Prisen på ferskvann var høy.

Tidlig på 1970-tallet startet arbeidet med Storvatnet i Tingvoll kommune som drikkevannskilde. Investeringene var betydelige, men nødvendige. Både for fiskeindustrien og senere oljeindustrien var tilgang på vann avgjørende. Uten vann hadde Kristiansund neppe blitt valgt som base for oljeindustrien.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 157.

Hvordan sto det til med Kristiansunderne?

Innbyggertallet i Kristiansund økte kraftig etter at stedet fikk handelsrettigheter. I 1742 var det registrert 700 innbyggere. Ved den første fullstendige folketellingen i Norge i 1769 var tallet steget til 1429 og i 1801 var innbyggertallet oppe i 1979.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 34. og http://www.wikiwand.com/no/Liste_over_norske_byer
Byens befolkning vokste raskt med påfølgende tettboddhet, dårlig hygiene og dyre boliger. Tuberkulose, Spanskesyken og andre influensaepidemier tok mange liv.

Lavkonjunkturer, stor arbeiderklasse og lite inntektsgivende arbeide medførte økte klasseskiller og stor fattigdom. Arbeidsledigheten har i perioder vært høy i Kristiansund, og mange har livnært seg på sesongarbeid. I år 1900 var 15 prosent av den arbeidsføre befolkningen arbeidsledige.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 12 På 1920-tallet økte arbeidsledigheten. På det verste var 30 prosent av menn i arbeidsfør alder ledige. Skatteinntekter sank og kommunens gjeldstyngde ble større. Utgiftene til forsorg økte, og på 1930-tallet gikk 40 prosent av byens budsjett til forsorg. Antall mottakere fra fattigkassen lå langt over gjennomsnittet, mens summen som ble betalt ut lå under landsgjennomsnittet. Utvandring til Amerika var også stor. I perioden 1875 til 1914 utvandret hele 1400 personer. Antallet varierte med gode og dårlige tider.

Krisen rammet også andre steder på Nordmøre. På kysten var det til tider direkte nød. Det ser ut til at det er fiskerne det gikk verst ut over.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 54.

Klasseskillet var lett synlig med en styrtrik klippfiskadel og en desto fattigere arbeiderklasse. Alkoholmisbruket var større på Nordmøre enn ellers i fylket og Kristiansund var verst av byene.

Av Kristiansundavisen Tidens krav ble arbeiderne i Kristiansund beskrevet som noen av landets dårligst organiserte og at de var «noen av landets usleste avlønnede treller».[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 24.

Dårlig økonomi på grunn av høy arbeidsledighet, lave skatteinntekter, feilslått kraftutbygging og store klasseskiller førte i 1932 til at Kristiansund kommune gikk konkurs og ble satt under statlig administrasjon. Flere upopulære tiltak ble iverksatt, men staten sørget for en gradvis nedskriving av gjelden og byen fikk tilbake kommunalt selvstyre i 1935.

Infrastruktur

Kristiansunds tidligere historie, , sundbåten,
Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kristiansund ligger på tre øyer – eller fire «land» – Nordlandet, Gomalandet, Kirkelandet og Innlandet. Kirkelandet og Gomalandet er forbundet ved et smalt eid innerst i vågen og er derfor ikke egne øyer. Vannet har alltid vært den viktigste trafikkåren, her som mange andre steder i landet. Skipsleia bandt landet sammen, og fra 1876 bandt Sundbåtene «landene» i Kristiansund sammen.[REMOVE]Fotnote: Sundbåten er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene – «landene» Gomalandet, Kirkelandet, Nordlandet og Innlandet i Kristiansund. Sundbåttrafikken startet 18. november 1876 og påstås å være en av verdens eldste kollektive transportselskap som har vært i kontinuerlig drift. 1920-tallet førte med seg en ny tid hvor bil og buss konkurrerte med båttrafikken. Særlig gjaldt det frakt av mennesker.

Fjordene ble med ett et hinder. Tidligere sentrale steder langs skipsleia kom nå i bakevjen og Kristiansund havnet i periferien. I 1936 åpnet broen som koblet Nordlandet med Gomalandet og Kirkelandet. Første i 1963 fikk Innlandet, som siste «land» broforbindelse.

Men Kristiansund var fortsatt uten fastlandsforbindelse. I nærmere femti år varte kampen om fastlandsforbindelsen.

I 1976 demonstrerte mellom 12 000 og 15 000 personer for fastlandsforbindelse mellom Kristiansund og Frei i den største massemønstring i Kristiansunds i historie. I 1977 fikk vegdirektoratet i Møre og Romsdal i oppdrag av Stortinget å lede planleggingsarbeidet.

kristiansunds tidligere historie,
Åpning av Krifast 20. mai, 1992. Alv Jakob Fostervoll (f.v.), Grethe W. Bjørlo, Gro Harlem Brundtland og Per Dyen. Foto: Tidens Krav/Norsk Oljemuseum

Først åtte år senere, i 1985 vedtok Stortinget å bygge KRIFAST. Anleggsperioden varte i fire år fra 1988 til Krifast ble åpnet 20. august 1992. Atlanterhavstunnelen som forbinder Kristiansund med Averøy og dermed også Molde i sør ble åpnet i 2009.

Kristiansund har ikke jernbane. Den kampen tape de. Etter åpning av Raumabanen i 1924 ble det utredet en forlengelse både til Ålesund, Molde og Kristiansund. Men banen kom aldri lengre enn til Åndalsnes. Stadige krav om forlengelse av Raumabanen ga ingen resultat og saken regnes av de fleste nå som tapt.
En fungerende flyplass fikk byen ikke før Kvernberget ble innviet i 1970. (se egen artikkel)

helikopterbasen på kvernberget,
Kristiansund flyplass og helikopterbase, Kvernberget. Foto: Heine Schølberg/A/S Norske Shell

Annen industri – andre bein å stå på

Fisk og fiskerier har spilt hovedrollen i Kristiansunds liv. Utover 1900-tallet ser vi likevel en stadig økning i annen industri. Etter andre verdenskrig var skipsbygging en hovednæring i byen. Men også den var preget av internasjonale konjunkturer.

AS Storviks mekaniske verksted ble startet i 1876, og har siden oppstarten hatt sine opp og nedturer. På 1960-tallet var verkstedet en pioner på hekktrålere, og var med på å gjøre Kristiansund til en skipsbyggerby. På det meste ga det 600 arbeidsplasser, samt ringvirkninger. Rundt 1980 kom det en krise i skipsbyggerindustrien og Storvik gikk inn i et samarbeid med Sterkoder, det andre store verftet i Kristiansund. Blant annet hadde de et oppdrag på reparasjon av Byford Dolphin plattformen. Men i november 1981 ble Storvik slått konkurs og hundrevis av ansatte mistet arbeidet.

Kristiansunds tidligere historie,
Sterkoder. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Sterkoder Mek. Verksted AS ble etablert i 1916. Firmaet har, som alt annet i Kristiansund, gått i bølgedaler. På 1960-tallet, da fiskeriene pekte nedover, gikk Sterkoder konkurs. Nye eiere kom inn i 1966, fremtiden så lovende ut og selskapet vokste i rekordfart.

Da Storvik gikk konkurs kjøpte Sterkoder de gamle verftstomtene og en hel del fagfolk fikk nytt arbeid.
Sterkoder startet storsatsing på oljeindustrien. Nye datterselskap ble etablert, nye industritomter planert, det ble bygget dypvannskai og en stor hall for bygging av seksjoner til oljeindustrien. Sterkoder og Kværner gikk sammen og fikk mange kontrakter til Statfjord A.

I 1978 gikk Sterkoder sammen med det franske selskapet UIE i Sterkoder UIE. Sammen fikk de kontrakter på leveranser til knyttet Statfjord B og Valhall. Store kontrakter kom etter hverandre på begynnelsen av 1980-tallet.

Midt på 1980-tallet var en dårlig periode. Både i 1985 og i 1986 var det omfattende permitteringer og i 1990 var det i realiteten slutt for de store offshoreoppdragene til Sterkoder.

Det finske verftet Wärtsilä kjøpte 50 prosent av aksjene, og sammen fikk Wärtsilä og Sterkoder kontrakt i Moskva på 15 skip verd 2 milliarder kroner. Gleden varte ikke lenge, for i 1989 gikk Wärtsilä Marine Industries AB konkurs. Sterkoder fikk hjelp av Finansdepartementet og Den norske Bank. Finansieringspakken ville gi seks års sysselsetting med flere hundre arbeidsplasser pluss arbeidsplasser hos underleverandører.

Den Norsk Bank arbeidet med å finne stabile eiere. I 1991 kjøpte Umoe-Ulltveit- Moe alle aksjene og Sterkoder havnet i en verftsgruppe. Disse fullførte kontraktene med russerne.

Men problemene bygget seg opp på ny og firmaet tapte hele tiden penger. Det var stadig nye permitteringer og oppsigelser og i 2002 ble Umoe Sterkoder lagt ned.

Såpe og godlukt

Kristiansunds tidligere historie,
Smør- og såpefabrikken fotografert i 1904 (ca.). Foto: Ukjent/Nordmøre museum

I 1900 startet noen gründere Aktieselskapet Goma Smørfabrikk på Gomalandet for at Kristiansund skulle ha flere ben å stå på enn bare fisk. Fabrikken produserte kunstsmør eller margarin, men utvidet etter hvert til såpe, vaskemidler og stålullsåpe. Bedriften utvidet og i 1932 startet Såpefabrikken som produserte en mengde kosmetikkprodukter. Kosmetikkavdelingen fikk navnet Ello AS. I 1973 ble Goma fabrikker A/S Ello kjøpt opp av Lilleborg, som igjen ble en del av Orkla i 1986. Men etter 116 års drift bestemte Orkla seg for å legge ned bedriften og flytte produksjonen til Falun i Sverige. Kristiansund tapte 60 arbeidsplasser og ble en industri fattigere.

Konfeksjonsindustrien

Produksjon av klær i Kristiansund går tilbake til 1887. Men på grunn av internasjonal konkurranse fra lavkostland begynte det å butte imot for den eldste bedriften, Suveren på 1970-tallet og i 1975 gikk den konkurs med følgen at alle ansatte ble sagt opp. Før det hadde to andre konfeksjonsindustrier måtte legge ned, Lanett strømpefabrikk og Fosna Konfeksjonsfabrikk. 1980-tallet var det bare Berserk Fabrikker igjen – den holdt til 1997. Nok en mellomstor bedrift med høy kompetanse forsvant i en periode med høy arbeidsledighet og få kvinnearbeidsplasser.

Utdanning

Rundt 1970 startet utbyggingen av regionale høyskoler i Norge. Møre og Romsdal skulle få to høyskoler som endte i Molde og i Volda, senere også i Ålesund. Mangel på høyskoletilbud i Kristiansund og på Nordmøre satte en sterk bremse på den generelle utviklingen. Nordmøre og Kristiansund engasjerte seg ikke slik det ble gjort andre steder i fylket for å få et slikt tilbud. I Kristiansund var det en holdning om at det var viktigere å komme seg ut i arbeid og tjene penger.

I 1986 etablerte BI et privat høyskoletilbud i Kristiansund. Det ble lagt ned i 2004.

Hvorfor var det så viktig for byen å bli oljeby?

På slutten av 1960-tallet var byen tilnærmet gjenreist etter at tyske bomber la den i grus i løpet av fire aprildager i 1940. I 1970 fikk også Kristiansund sin egen flyplass og en viktig kommunikasjonsåre var dermed på plass. De fire «landene» var også knyttet sammen, men fastlandsforbindelse lå fortsatt langt fram.
Kristiansund har alltid vært preget av internasjonale konjunkturer, og i 1970 var igjen arbeidsledigheten høy og byens viktigste handelsvare så godt som forsvunnet. Ålesund over tok tilvirkning og eksport av klippfisk og silden gytte ikke lengre langs Mørekysten. Det gikk på stumpene med konfeksjonsindustrien og såpefabrikken ble solgt til Østlandet.

Som så mange ganger tidligere så Kristiansunderne i 1970 muligheten til å få en ny næringsvei og nye arbeidsplasser. De la en plan, og gjennom systematisk og tålmodig arbeid fikk de gjennomslag. Først da Kristiansund i 1978 ble utpekt som baseby for oljeleting på Mørekysten og siden, i 1989 da Shell valgte byen som driftsby for første felt i Norskehavet – Draugen.

Kristiansunds tidligere historie, flyfoto,
Foto: Heine Schjølberg/A/S Norske Shell
Publisert 24. april 2018   •   Oppdatert 2. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Draugen Village

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Det er langt fra Haltenbanken i Norskehavet til det kuperte Raigad på vestkysten av India. Men i dette distriktet, omtrent midt mellom byene Mombai og Poona, ligger Draugen Village, eller Bhorkas som den egentlig heter. I 2001 startet ansatte på Draugen-feltet i Norskehavet en innsamling for å bygge hus og trygge utdanning for barn i denne landsbyen.
— Artikkel i EP Spectrum International.
© Norsk Oljemuseum

Landsbyen ligger langt ute på den indiske landsbygden. Innbyggerne bodde i primitive jordhytter. I regntiden strømmet vannet inn gjennom lekke vegger og tak og etter uker med regn smuldret veggene rett og slett bort. Landsbyboere ble tvunget til å bruke tiden med å reparere hyttene og hadde derfor mindre mulighet til å ta lønnet arbeid.

Shell-ansatte på Draugen-feltet ønsket å bygge murhus til familier i Bhorkas og endte opp med å endre livet til 300 mennesker i landsbyen, samt å øke fjernadopsjonen av indiske barn.

Det begynte i Lima

Lima 2000-prosjektet var det første hjelpeprosjektet de ansatte på Draugen-plattformen startet opp. I utkanten av Lima i Peru fantes det et falleferdig hus hvor handikappede barn fikk daglig trening. Huset hadde navnet «Villa Maria». Det var i svært dårlig stand og de ansatte ombord på Draugen bidro, i samarbeide med Røde Kors, både i Norge og i Peru, med midler til å utbedre huset. Etter hvert viste det seg at nabolaget til Villa Maria ikke var av de beste, med økende kriminalitet og søppelhauger som vokste og elendige sanitærforhold. Det ble til slutt en umulig oppgave å fortsette arbeidet. Barna ble flyttet over til et lokalt sykehus hvor de fikk oppfølging og behandling, og Villa Maria ble lagt ned.

Med nedlegging av Villa Maria ønsket styringsgruppen for Lima 2000 å videreføre entusiasmen i et nytt hjelpeprosjekt i regi av de ansatte i Norsk Shell i Kristiansund. Forslaget som fikk størst oppslutning var hjelpeprosjektet i India.

Forslaget gikk ganske enkelt ut på å starte en innsamling blant de som arbeider på Draugen for å bygge murhus til innbyggerne i en liten landsby. Kollegene tente på ideen og innsamlingen kom i gang.

Innsamlingen

Innsamlingen av penger foregikk gjennom at mange av de ansatte på Draugen hadde faste lønnstrekk, øremerket landsbyprosjektet.

I tillegg ble det arrangert lotteri, auksjoner og bingokvelder på plattformen. Premiene var stort sett ting de ansatte selv hadde laget. I tillegg til å hjelpe noen som trengte det, var Draugen Village et felles prosjekt som skapte et positivt samhold offshore. Enkelte av de ansatte brukte også sin sikkerhetsbonus til å bore etter vann i Bhorkas. Det ble samlet inn totalt 1 038 000 norske kroner.

Draugen village,
Byggearbeider pågår i Draugen Village, hvor ansatte på Draugen plattformen støtter kvinner og barn økonomisk for at de skal få bygget hus og få en lettere hverdag. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Pengene ble brukt på materialer, mens landsbyens innbyggere var med på byggingen. Gamle tømmerstråhytter ble erstattet av murhus på om lag 36 kvadratmeter hver. I de nye boliger var det en kombinert stue og soverom der hele familien sov og et kjøkken med røykfrie ovner, samt vaskerom. Alle husene hadde vanntette tak og massive murvegger. I tillegg til at de ble bygget i betong, var grunnmuren så høy at den holdt regnvann, slanger og krypdyr ute. Totalt ble det bygget 72 hus.

Kvinnene som eiere

Draugen village,
Innbyggere i Draugen Village, hvor ansatte på Draugen-plattformen støtter kvinner og barn økonomisk for at de skal få bygget egne hus og få en lettere hverdag. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Gjennom Draugen Village fikk kvinnene i landsbyen en ny status. Det var nemlig dem som sto som formelle eiere, og som fikk navnet sitt på skiltene utenfor de nye husene. Nå kunne hverken ektemenn eller svigerfamilien kaste dem ut hvis de ville skilles eller ektemannen skulle dø, og huset kunne ikke selges uten hennes samtykke. Dette var uvanlig i India, spesielt i landbruksdistrikter, hvor analfabetisme og overtro sto og fortsatt står i vei for mange jenters utvikling.

Følger med

For de Draugen-ansatte var det viktig å vite at pengene de samlet inn kom fram til mottakerne. Derfor ble det sendt penger nok til å bygge ti til femten hus om gangen. Neste utbetaling kom ikke før de hadde mottatt bilder og annen dokumentasjon på at husene var ferdigbygget. Den tette oppfølgingen førte også til et enda nærere forhold til prosjektet.

Draugen village,
Glade unger i Draugen Village. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

I tillegg til å finansiere husprosjektet, var Draugen-ansatte også ivrige fosterforeldre for landsbybarna. Fjernadopsjonen ble organisert i samarbeid med Fadderbarnas framtid (FAF), en norsk humanitær organisasjon som arbeidet for å forbedre situasjonen for fattige barn i India gjennom utdanning og helsetilbud. Bistandsorganisasjon ble stiftet i 1991, men skiftet i 2013 navn til Indias barn. FAF samarbeidet igjen med den indiske søsterorganisasjonen Children’s future India (CFI). CFI var en sekulær, ikke-politisk, ideell frivillig organisasjon som arbeidet for velferd for underprivilegerte barn, deres familier og deres lokalsamfunn i slummen og landbefolkningen i India.

Draugen Village-prosjektet samarbeidet også med andre NGOer (non-governmental organization eller ikke-statlige organisasjoner). CASP – Community Aid and Sponsorship Program var en av samarbeidspartnerne. En representant fra CASP besøket Draugen Village hver uke for å se til framgangen for fosterbarna og inspisere byggingen.

Å bygge en bedre verden

Prosjektet Draugen Village var helt i tråd med Royal Dutch Shell sin filosofi om bærekraftig utvikling og fellesskap. Moderselskapet hadde på dette tidspunkt opprettet en frivillig organisasjon drevet av Shell-ansatte og entreprenører. Den hadde fått navnet Project Better World (PBW).[REMOVE]Fotnote: Brosjyre, PBW National Teams «What is wrong with these pictures?

Ideen til PBW kom til i Amsterdam i april 1998. En diskusjon om bærekraftig utvikling endte med å implementere Shells kjerneformål «å hjelpe mennesker med å bygge en bedre verden» i en frivillig organisasjon. Shells satsing på bærekraftig utvikling skulle gjøres håndgripelig for alle ansatte og for verden.
Ideen var å gjøre det mulig for Shell-ansatte å tilby sine ferdigheter til en frivillig organisasjon. Royal Dutch Shell så snart hvilke fordeler dette også kunne ha for Shell, fra arbeidstaker til konsernnivå og til samfunnet som helhet.

Draugen village,
Barn i Draugen Village betrakter et bilde av Draugen-plattformen, hvor ansatte støtter dem og familiene deres for å få en lettere hverdag. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Tanken var å bygge bevissthet og forståelse for bærekraftig utvikling og gjennom det bidra til å skape et kulturelt skifte i organisasjonen. Programmet skulle gjennom frivillig arbeid innenfor økonomiske, miljømessige og sosiale områder gi deltakere økt forståelse for bærekraftighet som igjen kunne knyttes til Shells egen virksomhet. Det ble opprettet flere PBW-team rundt om i verden bestående av entusiastiske Shellansatte.

Shell var også direkte involvert i Draugen Village. Norske Shell donerte blant annet penger til et samfunnshus i Bhorkas. Huset ble brukt til samlinger og produksjon av røkelsespinner. Fadderbarna fra landsbyen fikk også servert et varmt måltid om dagen i hallen. Gjennom samfunnshuset fikk landsbyen også et sted for undervisning av barna. De fleste voksne i landsbyen kunne verken lese eller skrive, men gjennom prosjektet Draugen Village ble barna sendt til skolen. Tidligere hadde de minste fått undervisning av en lærer som kom til landsbyen, mens tenåringer må gå åtte kilometer til Pen, nærmeste by, for å gå på skole. Veien var dårlig og i den fire måneder lange monsun-sesongen ble veien til gjørme og det var ikke mulig å forlate landsbyen. Med samfunnshuset og lønning av en lokal lærer, kunne barna få skolegang hele året.[REMOVE]Fotnote: Notat, Draugen Village – oppsummering

Draugen Village-prosjektet ble avsluttet i 2006. Oppsummert hadde de Draugen-ansatte fått bygget 72 hus, fått finansiert et samfunnshus og lønnet en lærer. De hadde fått boret en brønn med tilhørende pumpeanlegg og tappestasjoner. Det var montert solcelle-lys i gatene og inne i husene og en regnvannsamler var bygget av plastikk fra sementsekker. Dette siste utvidet frukt og grønnsaks-sesongen med to måneder. I landsbyen begynte de også å dyrke mango og andre grønnskaper.

Viktig var det også at kvinnene fikk arbeid gjennom å lage røkelsespinner og dermed skape en egen inntekt.

Fortsettelsen

Draugen Village-prosjektet slik det opprinnelig var organisert, ble altså avsluttet i 2006. Men siden det var penger igjen på kontoen prosjekt opprettet i 2010. «Thakur Rights and Development» er en samlebetegnelse på hjelp til urfolklandsbyene Bhorkas, Ratatachiwadi og Tadachiwadi. Det var et treårig prosjekt som på norsk fikk navnet «Rettigheter og utvikling for Thakur-folket i Bhorkas» og som arbeidet med kapasitetsbygging av lokalsamfunn i Raigad. Prosjektet ble i sin helhet finansiert av de ansatte på Draugen.

Formålet med prosjektet var å støtte befolkningens rettigheter, og forbedre levekårene for befolkningen i de tre landsbyene. Prosjektet hadde fokus på utdanning, helse, levekår og miljø, og ble gjennomført i samarbeid med CFI.

Bevisstgjøring av befolkningens rettigheter og indiske myndigheters plikter var sentralt og det ble gjennomført flere møter om praktisk og monetær økonomi, med spesielt fokus på formelle prosedyrer, landbruk og kvinners rettigheter. Landsbybefolkningene fikk veiledning og informasjon om rettigheter til jord, forsikringsordninger, kastesertifikater, rasjoneringsbutikker, osv.

Prosjektet støttet også flere initiativ for få fremme utdanning, som utdeling av skolebøker og skrivesaker, og informasjonsmøter med foreldre om fordelen med barns grunnskoleutdanning. Flere barn og voksne i landsbyene mottok støtte til opplæring i praktiske yrker, som snekker og murer, og flere familier fikk utdelt høns og kyllinger som bidrar til økte inntekter og bedret levestandard i lokalsamfunnet. I tillegg til dette fikk befolkningen i landsbyene oppfølging i helse og ernæring, og deltok i aktiviteter som fremmer miljøbevissthet, som planting av trær.

Prosjektet ble avsluttet i 2013 og det er per 2018 ikke igangsatt nye hjelpeprosjekt på Draugen-plattformen.

Publisert 24. april 2018   •   Oppdatert 2. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Utviklingskontrakter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Som første oljeselskap tok Norske Shell beslutningen om å legge en driftsorganisasjon til Midt-Norge og Kristiansund. Valget ble støttet av myndighetene, under forutsetning av at lokaliseringen skulle komme landsdelen til gode. For å oppfylle det, måtte Norske Shell finne en metode å støtte opp under midtnorsk næringsliv. Et av svarene var utviklingskontrakter.
— Shell-bygget på Råket ble tatt i bruk i 1992. Da flyttet også driftsorganisasjonen for Draugen-feltet inn i bygget. Foto: Heine Schjølberg/A/S Norske Shell
© Norsk Oljemuseum

Erfaringer fra Stavanger og Bergen hadde vist at nærhet mellom oljeselskapene og servicenæringen var en viktig faktor for å bygge opp serviceindustrien, men også for å oppnå kostnadseffektiv drift av petroleumsfelt. Denne synergien håpet både Shell og norske myndigheter å oppnå i Kristiansund og Midt-Norge. I 1988 opprettet Norske Shell derfor et industrikontor i Midt-Norge som skulle lokalisere mulige samarbeidspartnere i landsdelen. (les mer: Etablering av kontor i Kristiansund)

Midt-Norge regnes i denne sammenheng som Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene.[REMOVE]Fotnote: Midt-Norge er ikke et definert geografisk område og regnes ikke som en landsdel. Det kan omfatte hele Møre og Romsdal og opp til og med Helgeland.

I godkjenningen av «utbygging av Draugenfeltet og lokalisering av drifts- og basefunksjoner» som ble godkjent i statsråd 10. nov. 1988, ble det fra myndighetenes side lagt føringer for at Draugen skulle skape ringvirkninger for Midt-Norge.[REMOVE]Fotnote: Olje- og energidepartementet (1989) Utbygging av Draugenfeltet og lokalisering av drifts- og basefunksjoner for feltene Draugen og Heidrun. (St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 2. 1988—89 for budsjetterminen 1989. Oslo: Olje- og energidepartementet  Valg av kontraktsstrategi og anbudspraksis skulle bidra til å skape grunnlag for valg av konkurransedyktige midtnorske leverandører.

Krav til industrien om deltakelse i norsk næringsliv var ikke et nytt fenomen. Allerede i utlysningen til fjerde konsesjonsrunde i 1978 ble det stilt krav til gjenytelser fra oljeselskap gjennom at teknologi- og industrisamarbeid ville bli vektlagt i konsesjonstildelinger. De såkalte teknologiavtalene skulle sikre at utviklingen av ny teknologi tilfalt norske selskap eller at norske selskap fikk drahjelp fra oljeselskapene til å komme inn som underleverandører.[REMOVE]Fotnote: Vatne, E., & Analyse av regionale og distriktspolitiske virkninger av statlig petroleumspolitikk. (2003). Regionale og distriktspolitiske virkninger av statlig petroleumspolitikk (Vol. Nr 8/03, Working paper (Samfunns- og næringslivsforskning: online)). Bergen: Samfunns- og næringslivsforskning: 12. Hentet fra https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/165714/A08_03.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Konsesjonssystemet som ble utviklet på 1960-tallet var virkemiddelet staten brukte. Gjennom at staten hadde eksklusiv eiendomsrett til naturressursene, kunne staten bestemme hvilket selskap som skulle få konsesjon, hvem som skulle bli partner og hvem som skulle få operatøransvar. Riset bak speilet for ikke å involvere norsk næringsliv var mulig utestengelse fra fremtidige konsesjonstildelinger.

Retningslinjer for industrisamarbeid

Konkrete retningslinjer for hvordan industrisamarbeid skulle realiseres ble nedfelt i stortingsmelding 9 (1984/85) om teknologi og industrisamarbeid, var at samarbeidet skulle kunne komme all norsk industri til gode og prosjektene skulle være bedriftsøkonomisk lønnsomme og gjensidig fordelaktige for samarbeidspartnerne. En sentral presisering var at industrisamarbeidet bare gjaldt for utenlandske selskap og disse ikke-norsk selskapene skulle bidra med teknologi, marked, bedriftsutvikling eller opplæring og /eller internasjonalisering av den norske partneren utover finansielle ytelser. I tillegg skulle samarbeidsbestrebelsene pågå som en kontinuerlig prosess uavhengig av de enkelte konsesjonstildelinger.[REMOVE]Fotnote: Søilen, E. (2002). Hvorfor gikk det galt?: Statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945. Oslo: Gyldendal akademisk.: 156.  

I 1985 ble vare- og tjenestepolitikken nedfelt i petroleumsloven. Det skulle sikre norsk industri tilgang til leveranser til oljesektoren. Norsk leverandørindustri skulle prioriteres hvis de var konkurransedyktige på pris, kvalitet og leveranse. Norske leverandører skulle gis reelle muligheter til å oppnå leveranser, og de skulle foretrekkes når de var konkurransedyktige med hensyn til pris, kvalitet og leveringstid.

Der inngikk følgende bestemmelse med gyldighet for utvinningstillatelser nord for Stad: «Det påhviler deres selskap som operatør et ansvar for at forholdene legges til rette slik at varer og tjenester fra områdene nord for Stad kan få innpass på det markedet oljevirksomheten representerer».

En evaluering av ordningen som ble gjennomført i 1985, viste at når det gjaldt teknologioverføring var ordningen vellykket, men når det gjaldt kapitaloverføring var den mindre vellykket. Det var i første rekke forskningsmiljøene som trakk nytte av ordningen.  I tillegg var skattereglene slik at de utenlandske selskapene kunne trekke utgifter fra samarbeidsavtalene fra på skatten. Det betydde at det i realiteten var den norske stat som betalte.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1985). Om erfaringene fra og justeringer av retningslinjene for teknologi- og industrisamarbeid (Stortingsmelding 9. 1984-85). Oslo: Departementet: 7. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=3&wid=a&psid=DIVL1171

Regjeringen fortsatte likevel å legge vekt på teknologi- og industrisamarbeid i lisenstildelingen på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Norge Næringsdepartementet. (1989). Om næringspolitikk (Stortingsmelding 53. 1988-89. Oslo: Departementet: 79. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=3&wid=d&psid=DIVL1521 Det avgjørende skulle være produktutvikling som resultat av samarbeidet, og ikke direkte pengeoverføring.

Gjennom industrisamarbeidsavtalene hadde koblingen mellom produktutvikling og forskning dekket behov i det norske markedet og var i liten grad rettet mot eksport. Ønsket om økt internasjonaliseringen av det norske oljemiljøet var fortsatt fraværende.[REMOVE]Fotnote: Norge Næringsdepartementet. (1989). Om næringspolitikk (Stortingsmelding 53. 1988-89. Oslo: Departementet: 76. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=3&wid=d&psid=DIVL1521

Det er i denne rammen vi må se kartleggingen av næringslivet i Midt-Norge og Norske Shell sin bruk av utviklingsavtaler med midt-norsk næringsliv.

Kartlegging av midt-norsk næringsliv

Som en del av konsesjonsvilkårene ble Shell pålagt å redegjøre for hvordan de ville følge opp bruk av midt-norsk næringsliv både overfor sentrale myndigheter (Olje- og energidepartementet), fylker og kommuner i Midt-Norge. For å kartlegge mulighetene ble det tidlig etablert et industrikontor, først i Trondheim i 1988, og et år senere flyttet til Kristiansund.

Sentrale oppgaver for industrikontoret var å utarbeide oversikt over midtnorske bedrifter, informere næringsliv og myndigheter, identifisere varer og tjenester for mulige leveranser fra Midt-Norge både i prosjekt og driftsfase, prekvalifisere mulige leverandører, initiere bedriftssamarbeid og medvirke til rekruttering, utdanning og opplæring.[REMOVE]Fotnote: E-post fra Roy Ødegård, hos Norsk Oljemuseum Alt for å kartlegge kompetansen i Midt-Norge.

Shell ønsket altså å i størst mulig grad bruke næringsliv i Midt-Norge, delvis begrunnet i krav fra myndighetenes side, men selskapet mente som tidligere nevnt at det ville være effektivt og økonomisk lønnsomt å ha en leverandørindustri i nærhet til driftsorganisasjonen, basen og feltet.

I 1988 utarbeidet Norske Shell et utviklingsprogram for Draugen-feltet for effektiv drift og vedlikehold. For å kartlegge behovet for vedlikehold på Draugen inngikk Shell en intensjonsavtale med SINTEF. Hensikten var å utvikle midtnorsk industri og næringsliv for framtidige leveranser til utbygging og drift på Haltenbanken.

Målsetning med samarbeidet med SINTEF var å utnytte SINTEF’s ekspertise for å optimalisere design og drift av Draugen-plattformen ved å utnytte erfaringer og potensiale i midtnorsk industri. SINTEF skulle identifisere typer utstyr og arbeidsoppgaver som fra tidligere var årsak til de største arbeidsbelastningene.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding fra A/S Norske Shell, 14. mars 1988. Draugen med eget utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold.

SINTEF og Marintek hadde også fått oppdraget med å utrede vedlikeholdsbehovet for Draugen. På Nordmøre var irritasjonen stor over at to Trondheimsfirma hadde fått denne jobben. Lokale bedrifter som Møre Engineering eller Grøner i Kristiansund kunne fint utført arbeidet, ble det hevdet. I konsekvensanalysen for Draugen-utbyggingen sto det at lokalt næringsliv skulle foretrekkes dersom konkurranseforholdene var like. Når slike kontrakter gikk ut av regionen var frykten at Nordmøre og Kristiansund ble sittende igjen med kontrakter på «skruer og mutre og sånn …»[REMOVE]Fotnote: Nordmørsposten (1990, 15. juni). Skruer og mutre og sånn …

Flere lokale selskap hadde håpet på flere fordeler fra Shell. Men Shell ønsket ikke å subsidiere midt-norsk næringsliv. Det ville ikke gagne Shell, og det ville heller ikke gagne bedriftene på nord-vest landet på sikt. Shell stilte likevel gjerne med «informasjonssubsidier».[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H., & Wærnes, A. (2013). Alt på én hånd: Arnt A. Wærnes: Suksessgründer mot alle odds. Kristiansund: [A.A. Wærnes]: 104. Det var et virkemiddel for å involvere midt-norsk næringsliv. Shell gjennomførte industriseminar, utarbeidet informasjonsmateriell og drev oppsøkende virksomhet.

A/S Norske Shell inviterte, også nå i samarbeid med SINTEF og Marintek i Trondheim, utvalgte bedrifter i Midt-Norge til seminarer, hvor det ble gitt informasjon om de tekniske installasjonene på Draugen, vedlikeholdsbehov og operasjonsfilosofi. Behov for videreutvikling av bedrifter og av ideer til produkter og tjenester fra Midt-Norge var et sentralt tema. A/S Norske Shell håpet seminaret ville bidra til å sette midtnorsk industri i en konkurransemessig god posisjon.[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1988). 8. august. Draugen – utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold.

Arbeidet var ikke bare enkelt. Interessen var for så vidt stor, men kompetansebredden var mangelfull. Dette var en stor utfordring for næringslivet.

Midtnorske bedrifter var i hovedsak små, og de manglet kapital til å satse. Shell mente de små bedriftene burde samarbeide for å stå sterkere. En av målsetningene for Shell var at leverandørbedrifter ikke måtte basere seg på å levere kun til Draugen, men måtte ha hele oljeindustrien, og gjerne et internasjonalt marked som mål.

Bygging ingen nordmørsk suksess

I byggingen av dekket til Draugen var det ingen kontrakter som havnet på Nordmøre. Det var ikke mange som kunne levere det som ble etterspurt, få hadde en helhetlig og langsiktig satsing, enkelte bedrifter sa – for Shell – overraskende nei til kontakter. Stor verkstedbedrifter som Sterkoder valgte bort oljeindustrien. Verkstedet hadde på denne tiden fulle ordrebøker. For bedriftene på Nordmøre var det driftsfasen som var viktigst.

Shell mente likevel de hadde gjort det som var forventet av den, de hadde tildelt flere kontrakter til Midt-Norge, men de tenkte ikke i forgderigrenser, og flere kontakter gikk til Romsdal og Sunnmøre og til Trøndelag. Selv om de aller fleste – og de største – kontraktene gikk til Stavanger og Rogaland. Og Kristiansund fikk som sagt ingenting.

Shell skriver selv i en pressemelding fra 1988 at «responsen fra industrien har vært svært positiv og samtlige inviterte bedrifter har meldt sin ankomst».[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1988). 8. august. Draugen – utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold. I følge journalist og forfatter Helge Hegerberg var interessen fra Nordmøre på dette tidspunktet laber. «Flere bedrifter svarte ikke engang på henvendelsen.» [REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H., & Wærnes, A. (2013). Alt på én hånd: Arnt A. Wærnes: Suksessgründer mot alle odds. Kristiansund: [A.A. Wærnes]: 104

Dette kommer også fram i en studie utført av Asplan på vegne av Midtnorsk Oljekontor i 1991. Her slås det fast at Shell hadde startet utadrettet og åpent for å trekke til seg bedrifter, men av ulike årsaker hadde de fleste falt fra. Mange av dem som fikk anledning til å komme med anbud trakk seg. De oppga enten for liten kapasitet, produksjonen passet ikke inn med det selskapet drev med, eller de hadde større fortjeneste med det de allerede drev med. Dette gjaldt særlig mekanisk industri hvor de fleste ikke engang gadd å svare på henvendelsen fra Shell.[REMOVE]Fotnote: Asplan. (1991). Leveranser til Draugen-utbyggingen.

Selv om det fortsatt manglet noe for å få med næringslivet på Nordmøre, viste norsk industri seg konkurransedyktig. Av bruttoleveranser til Draugen-prosjektet var 93 prosent fra norske leverandører. Hvis en trekker fra disses innkjøp var leveransen på 78 prosent norsk. Det myndigheten hadde krevd, hadde Shell oppfylt. Norske bedrifter hadde fått kontrakten gjennom ordinær konkurranse.

Men Shell ønsket likevel å gå videre med tanken på bruk av lokalt næringsliv. De måtte bare legge forholdene til rette og støtte opplæring og bedriftsutvikling.

Utviklingsprosjektet

Dette skjedde blant annet gjennom at bedriftene etablerte spesielle utviklingsprosjekt eller at de ble trukket inn for lengre eller kortere tid i forbindelse med ferdigstillelsen av Draugen-plattformen.

Initiativet til utviklingsprosjektene måtte komme fra den enkelte bedrift. Langsiktig suksess for midt-norsk industri var avhengig av at bedriftene selv var villige til å satse. Selv om bedriftene fikk hjelp av Shell måtte de konkurrere på kvalitet og pris. Dette mente Shell var den eneste måten å skape livskraftig virksomhet.

AS Linjebygg

Utviklingskontrakter,
AS Linjebygg

En av bedriftene som fikk utviklingskontrakt var AS Linjebygg. De kom ikke fra Nordmøre, men fra Romsdal. Selskapet som ble etablert i 1933 hadde hovedkontoret sitt i Molde. De var i 1993 en av de ledende kraftlinjeentreprenører i Norge. Selskapet drev med kraftlinjebygging, bygging av broer og kommunikasjonssystemer. Da vedtaket om utbygging på Haltenbanken var klart, så de at selskapets lokalisering var gunstig. Men får å komme inn på det markedet trengte de erfaring. De fikk oppdrag på Ekofisk. Selskapets store fordel var at de kunne jobbe i høyden. I 1991 ble det opprettet kontakt med AAk Fjellsportsenter, som på det tidspunktet var i ferd med å utvikle et system for tilkomstteknikk. Tilkomstteknikken skulle forenkle arbeidsoperasjoner i høyden og dermed erstatte stillasbygging nedover langs vegger, under dekk og opp i fakler.

I 1991 inngikk Linjebygg en utviklingskontrakt med Shell som gikk ut på å videreutvikle tilkomstteknikken, samt å analysere Draugen-plattformen med hensyn til tilkomstmetoder. Resultatet var en mobil arbeidsplattform.  Shell likte produktet og Linjebygg fikk etter dette en av vedlikeholdskontraktene på Draugen – «Offshore inspeksjon og vedlikehold av strukturer, rørsystemer og tanker på Draugen-installasjonene.[REMOVE]Fotnote: Haukebø, Bjørn. (1994). Kostnadsreduksjoner i drift av offshoreinstallasjoner – mulighet for nye aktører? Foredrag Haltenbankkonferansen 8.-9. mars 1994, Trondheim. Behovet for kostbare stillas offshore ble betydelig redusert.

Oss-nor

Utviklingskontrakter,
Oss-nor

Det kom også kontrakter til Kristiansund. Kristiansundbedriften Oss-nor fikk en utviklingskontrakt som viste seg å bli starten på et langt forhold som var med på å styrke Oss-nors konkurranseevne.[REMOVE]Fotnote: Sysla. (2014, 21. juli). Shell-kontrakt til Oss-nor.

Det begynte med at Oss-nor i 1990 fikk en kontrakt med Kongsberg Offshore for å produsere undervannsutstyr for Draugen-prosjektet. I 1991 fikk selskapet utviklingskontrakt direkte med Shell og gjennom denne kontrakten var det mulig å utvikle en nisje i markedet. Oss-nor spesialiserte seg på vedlikehold av ventiler. Kontrakten ble stadig forlenget og senere utvidet til også å gjelde Ormen Lange.

Atlanten Elmek A/S

Et annet Kristiansundfirma som fikk utviklingskontrakt var Atlanten Elmek A/S. Firmaet hadde utviklet en miljøvennlig strømgenerator for skip. Norske Shell koblet SINTEF til prosjektet for å utvikle og teste den nye teknologien. Koblingen til SINTEFs forskningskompetanse med produktutviklingen til Atlanten Elmek var helt i tråd med Norske Shell sin forskningsstrategi da forskningsinnsatsen ble knyttet nær opp mot et kommersielt produkt. (ble dette brukt på Draugen?)[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1991). 2. juli. Miljøvennlig energisparetiltak for skip.

Selskapet Halaas og Mohn ble dannet i 1992 med bakgrunn i en utviklingskontrakt inngått med Norske Shell.

Liaaen Engineering

Også sørfylket fikk sin del av utviklingskontraktene. Liaaen Engineering i Ålesund fikk mulighet til å utvikle en ventil til bruk på store havdyp. Utviklingskostnadene på 7,2 millioner kroner ble betalt av Norske Shell.  Ventilen skulle kunne installeres og vedlikeholdes uten hjelp av dykkere. Ventiler av denne type var på denne tiden ikke tilgjengelige på markedet og utviklingen ga derfor mulighet til kommersiell drift – akkurat etter Shells intensjon med utviklingskontraktene. En utviklingskontrakt for undervannsventiler med Liaaen Engineering i Ålesund ble sett på som meget vellykket.

Utviklingskontrakter og FoU kontrakter

ble inngått med følgende bedrifter i Midt-Norge:

  • Atlanten Elektro
  • NTH Norges tekniske høgskole (I dag NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet)
  • SINTEF – forskningsinstitutt med flerfaglig spisskompetanse innenfor teknologi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap
  • Marintek – Norsk marinteknisk forskningsinstitutt AS, i dag SINTEF Ocean
  • IKU – Institutt for kontinentalundersøkelser
  • Siktek – Sikrings teknikk AS
  • Seres – Semantikk Register for Elektronisk Samhandling
  • Seatex – utvikler, produserer og selger maritim elektronikk
  • Reslab – tidligere oljeserviceselskap
  • Oceanor – automatisert miljøovervåking, meteorologi, oceanografi og overvåkingsutstyr
  • Liaaen – verft
  • Møre Engineering
  • Bentech Subsea
  • Oddstøl Elektronikk
  • Linjebygg
  • Oss-nor – oljeservicebedrift
  • Møre Engineering/ CorrOcean/ Liaaen

Andre program

Shell var også med i UMNI-programmet (Utvikling av Midtnorsk Industri) sammen med Statoil, Conoco, NTNF  (Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd) og fylkene i Midt-Norge. A.R. Reinertsen var engasjert som programkoordinator.[REMOVE]Fotnote: Draugen Innsyn. (1990). nr. 1. Leveranser fra midt-norsk industri. Dette initiativet ga støtte til utvikling av flere nye prosjekt, hvorav flere ble kommersialisert.

Målsettingen med utviklingskontraktene var kompetanseoverføring slik at bedriftene kunne konkurrere med etablerte leverandører når kontrakter på drifts- og vedlikeholdsoppdrag skulle tildeles. De fleste av bedriftene fra Midt-Norge som begynte med en utviklingskontrakt oppnådde senere kontrakter i åpen konkurranse.

Midtnorsk oljekontor (initiert av fylkeskommunene i Midt-Norge) engasjerte Asplan til å utrede leverandørmønsteret til Draugen utbyggingen på Haltenbanken. Hensikten var å kartlegge omfanget av leveranser fra Midt-Norge til denne utbyggingen og studere hvilke betingelser som må være tilstede for å kunne øke andelen av midtnorske leveranser til framtidige feltutbygginger utenfor Midt-Norge. Prosjektet ble finansiert av Midtnorsk oljekontor, Norske Shell, Conoco, Statoil og NHO (Næringslivets hovedorganisasjon). I flg. Hans Henrik Lie (EPOF) ga rapporten «et svært positivt bilde av Norske Shells innsats i å informere og gi muligheter til Midtnorsk industri». Det foreligger også omfattende materiale der både sentrale, regionale og lokale myndigheter samt talsmenn for bedrifter og organisasjoner uttalte seg positivt om den måten Shell oppfylte konsesjonsvilkårene på. I følge enkelte kom belønningen i form av operatørstatus for Ormen Lange.

Konklusjon

I følge konsesjonsvilkårene skulle altså Shell legge forholdene til rette for at næringslivet i landsdelen skulle kunne levere så framt de var konkurransedyktige med hensyn til pris og kvalitet. Mange var skuffet over resultatet. Da Draugen-utbyggingen startet var bedrifter fra sørvest landet dominerende i markedet. Likevel oppnådde 14 bedrifter fra Midt-Norge å få levere utstyrspakker til plattformdekket. Leveransene var kanskje i overkant av det en kunne forvente. Men ingen av dem var fra Kristiansund og området rundt.

For Nordmøre var resultatet når det gjaldt kontrakter for utbygging var skuffende. Når det gjaldt driftsfasen fungerte det bedre.

I en gjennomgang av Draugen-utbyggingen og midt-norsk næringsliv på Haltenbankkonferansen i 1991 uttalte Dr. Ing. Even Lind som hadde deltatt i studie av midt-norske leveranser til Draugen-utbyggingen, seg positivt om Shells anstrengelser for å trekke inn lokalt næringsliv i utbyggingsfasen. I følge ham hadde Shell vært svært åpne for å benytte seg av midt-norske til seg bedrifter, men av ulike årsaker hadde de fleste falt fra. Flere trakk anbudene med begrunnelsen for liten kapasitet, at produksjonen ikke passet inn med det selskapet kjernevirksomhet, eller de hadde større fortjeneste med det de allerede drev med. Andre tok seg ikke bryet med å svare på henvendelsen fra Shell.[REMOVE]Fotnote: Sunnmørsposten. (1991, 6. mars). Oljedråper til Midt-Norge.

Som gjennomgangen viser var det flere firma i Midt-Norge som bygget seg opp på bakgrunn av utviklingskontrakter fra Norske Shell.

Publisert 25. april 2018   •   Oppdatert 5. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Kristiansund god på «bunn’»

person Kristin Øye Gjerde, Norwegian Petroleum Museum
På begynnelsen av 2000-tallet begynte Kristiansund kommune å jobbe for at byen skulle bli landets subsea-senter nord for Stad. Det var mange gode grunner for det. Alle funnene som var gjort på Haltenbanken i Norskehavet siden 1980-årene var på forholdsvis dypt vann (300 meter og dypere), noe som hadde fremmet valg av subsealøsninger.
— Mye subsea-relatert arbeid foregår i Kristiansund. Foto: Harald M. Valderhaug
© Norsk Oljemuseum

I 1990-årene ble flere felt på midt-norsk sokkel bygget ut med havbunnsinstallasjoner. Draugen, med Shell som operatør, hadde helt fra starten i 1993 havbunnsbrønner for olje og gassproduksjon, en havbunnsbrønn for vanninjeksjon og en midlertidig brønn for gassinjeksjon. Heidrun med Statoil som driftsoperatør etter åpningen i 1995, ble bygget ut med en strekkstagplattform i betong over en bunnramme. Den nordlige delen av feltet ble senere bygget ut med undervannsinnretninger. Smørbukk, Smørbukk Sør og Midgard med Statoil som operatør ble i 1990-årene bygget ut med havbunnsbrønner koblet til produksjons- og lagerskipet Åsgard A (FPSO) og til den flytende, halvt nedsenkbare innretningen Åsgard B som behandler gass og kondensat.

Shells lokaler på Vestbase i 2017. Foto: NOM
Shell sin subsea-hall på Vestbase. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Subseaaktiviteter på Vestbase

Vestbase i Kristiansund lå perfekt til for å støtte opp om oljevirksomheten da letevirksomheten startet på Haltenbanken i 1980-årene.

Der var det gode havneforhold og basen hadde den korteste avstand fra land ut til feltene på Haltenbanken. Forsyning, logistikk og service til fartøyer i Norskehavet ble håndtert fra Vestbase. At Kristiansund fikk driftsorganisasjonen for Draugen, og at Heidrun skulle ha base der gjorde at Kristiansund for alvor kunne kalle seg en oljeby. Dette ble forsterket da Norsk Hydro ved midten av 1990-årene, la sin driftsorganisasjon for Njord-feltet. Oljefeltet Njord startet produksjonen i 1997 fra en halvt nedsenkbar flytende stålplattform med bore- og prosessanlegg tilknyttet havbrønnsbrønner. [REMOVE]Fotnote: Hegerberg 2012: 79–86. Etter fusjonen mellom Statoil og Norsk Hydros oljedivisjon i 2007 tok Statoil over driftsorganisasjonen.

Shell hadde likevel en mye større betydning for byen. I 1998 var rundt 60 ansatte i driftsorganisasjonen på Råket, mens 120 arbeidet i rotasjonsordning på Draugen offshore. Hydro hadde til sammenligning 15–20 ansatte i Kristiansund.[REMOVE]Fotnote: Prosjektoppgave verdiskapning innen Draugen driftsorganisasjon, BIs Management program 1998.

Utbyggingene på Haltenbanken i 1990-årene og senere, krevde relativt mye støtte. Leverandørbedriftene i Kristiansund spesialiserte seg på undervanntjenester, spesielt relatert til legging av rørledninger og annen avansert havbunnsteknologi. På Vestbase etablerte det seg bedrifter som drev med service og vedlikehold på subseainstallasjoner. Større serviceselskaper valgte å opprette avdelingskontorer og verksteder på Vestbase. Subsea 7 var en av aktørene som var tidligst ute med å etablere seg på basen og har vært operative i Kristiansund siden 1985 frem til 2016 da oljenedturen satte en foreløpig stopper for virksomheten. Kongsberg Offshore Subsea, nå TechnipFMC, etablerte seg med servicehaller tidlig i 1990-årene i forbindelse med installasjon og driftsstøtte til Draugenfeltet. Senere ble basen utvidet for betjening av vedlikehold på undervannsutstyr for Statoils Norne, Åsgard, Kristin, Heidrun og Mikkel. Fra basen drives vedlikeholdsarbeid og reparasjon og videre mobilisering og demobilisering av offshore utstyr. Subsea-utstyret til Ormen Lange med Shell som operatør har også blitt vedlikeholdt fra TechnipFMCs servicehall i Kristiansund.[REMOVE]Fotnote: Rapport IRIS 2013/031: 134. Subsea Services med hovedkontor i Stavanger etablerte seg med verksted, anleggs- og malingstjenester og tilbød overflatebehandling i henhold til de strengeste NORSOK-standarder. Bedriften hadde et stort lagringsområde på 8000 m2 og egen kai som håndterte forsyningsfartøy på opptil 120 meter.[REMOVE]Fotnote: www.subseaservices.no/category/department/kristiansund 12.12.2017.

Alle disse utbyggingene krevde basefasiliteter og undervannsteknologisk kompetanse. Det gjorde også legging av Haltenpipe fra Heidrun til Tjeldbergodden i Aure kommune på Nordmøre i 1996–97. Langt mer omfattende var det enorme Ormen Lange-prosjektet på 850–1100 meters dyp med ilandføring til Nyhamna i Aukra kommune utenfor Molde, og videre med eksportrørledning til Storbritannia, som sto ferdig i 2007.

Kjøring av truck på Vestbase. Foto: NOM
Truckfører i arbeid på Vestbase. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Optimisme før oljenedtur

Frem til 2014 var det stor optimisme for hva undervannsteknologi kunne tilføre Kristiansund av næringsvirksomhet. En kunne få inntrykk av at dette var en bransje hvor det var lett å tjene seg søkkrik. Dette inntrykket befestet seg etter at to gründere, Olav Kvalvåg og Terje Fagervold, i 2008 solgte kristiansundsselskapet GTO Subsea for 210 millioner kroner til det amerikanske selskapet Oceaneering i Stavanger. Selskapet leverte løsninger for graving og flytting av bunnmasser til utbyggingsprosjekter under vann helt ned til 1700 meters dyp. Ideen startet med en steinsuger med egen pumpe nede på bunnen. Fra en beskjeden start på et loftsværelse på Leira på Tustna i Aure kommune i 1999, hadde GTO Subsea utviklet seg til å bli en av de ledende leverandører innen sin spesialitet på verdensbasis.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav, 05.03.2008, «GTO solgt». Stor var imidlertid skuffelsen året etter da Oceaneering flyttet hele virksomheten og arbeidsplassene til Stavanger. [REMOVE]Fotnote: Tidens Krav, 03.09.2009, «Mister unik teknologibedrift».

I Norskehavet skjedde det likevel så mange utbygginger at subseamiljøet i Kristiansund ikke så noen grunn til å sørge veldig lenge. For eksempel ble Statoils Tyrihans- olje- og gassfelt i Norskehavet startet opp i juli 2009. Tyrihans var en komplett undervannsutbygging knyttet opp mot eksisterende installasjoner og infrastruktur på feltene Kristin og Åsgard på Haltenbanken.

Skybaren på Vestbase. Foto: NOM
Skybar på Vestbase. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Oljekrisen hadde enda ikke slått til for fullt da Norsk Petroleumsforening i februar 2014 inviterte til en helaften med et dypdykk i temaet «Subsea» i Kristiansund. På menyen sto foredrag, middag og gode samtaler. Arrangementet ble frontet under vignetten: «Fremskritt innenfor undervannsteknologi legger til rette for at olje- og gassfelt kan bygges ut på en lønnsom måte på stadig dypere vann. Norsk industri leverer i dag hele femti prosent av den globale etterspørselen av undervannsutstyr til petroleumsbransjen og det er sagt at subseamarkedet skal dobles innen 2020. Antallet subsearelaterte bedrifter i Møre og Romsdal er også økende, og mange av morgendagens arbeidsplasser vil være knyttet mot nettopp subsea».[REMOVE]Fotnote: https://www.npf.no/nyheter/subsea-helaften-i-kristiansund-article4676-193.html

Lite visste oljenæringen da om hvor lavt oljeprisen skulle synke og alle innstrammingene som skulle skje i bransjen med nye runder med innskrenking i bemanning i selskaper og fusjoner mellom selskaper for å holde seg konkurransedyktige. I optimismens tegn trodde en fremdeles på at det var behov for mange nye mennesker innen subsea. I Kristiansund opprettet Høgskolen i Bergen en egen avdeling for utdanning av ingeniører innen undervannsteknologi tilsvarende linjene som allerede eksisterte i Bergen og i Florø. Det ble sett på som fordelaktig å utdanne mennesker i tett samarbeid med industrien og basevirksomheten. Det første kullet ble tatt opp ved Høgskolesenteret i Kristiansund i 2015. Men allerede året etter var søkningen til denne utdannelsen så lav at det ble for dyrt å starte opp med et nytt kull. For å gjøre studiet mer attraktivt er studiet omgjort til havteknologi i stedet for undervannsteknologi.[REMOVE]Fotnote: https://www.tk.no/nyheter/kristiansund/skole/hiksu-tilbyr-forkurs-i-julegave/s/5-51-387658 Forslaget er ikke tatt helt ut av det blå. Utdanningen kan lett dreies mer i retning av det maritime, fiskeoppdrett i lukkede anlegg, fornybar energi til havs, skipsfart, havbruk og mineralutvinning på havbunnen, i tillegg til oljesektoren.[REMOVE]Fotnote: http://panorama.himolde.no/2016/05/12/tar-ikke-opp-subsea-studenter-i-kristiansund/ Denne dreiningen i utdanningssektoren er typisk for subseanæringen generelt i perioden 2014–17. Etter en opphetet periode på 2000-tallet har subseanæringen vært gjennom en kraftig nedkjøling med store nedbemanninger.

Ungdommer med tro på fremtiden

 

Subsesa-studentene Trygve Maridal Olsen (f.v.), Daoud Musagoni og Serine Åndahl ser lyst på framtida. Foto: Arild J. Waagbø Uavhengig nettavis Høgskolen i Molde.
Subsea-studentene Trygve Maridal Olsen (f.v.), Daoud Musagoni og Serine Åndahl ser lyst på framtiden. Foto: Arild J. Waagbø/Panorama

Det er likevel all grunn til å tro at det kommer til å være subseaaktivitet i mange år enda. Alle havbunnsbrønnene som eksisterer i Norskehavet i dag trenger vedlikehold. Dessuten skjer det flere nye utbygginger som trenger assistanse og kompetent personell i årene som kommer. Som studenten Serine Åndahl i Kristiansund som er ferdig utdannet i 2018 sier: «Når vi er ferdige, så skriker de etter vår kunnskap. I tillegg så er subsea framtida. Installasjoner under vann er mindre sårbart for vær og vind. De styres fra land, så da trenger man ingeniører i stedet for f.eks. mekanikere.» Hun får støtte av sin medstudent Daoud Musagoni som mener subsea er en internasjonal bransje og han kan gjerne tenke seg å arbeide utenlands. Trygve Maridal Olsen, med fartstid som operatør på Vestbase i Kristiansund mener: «Alt blir lagt under vann nå, så dette er framtida».[REMOVE]Fotnote: http://panorama.himolde.no/2015/11/11/nar-vi-er-ferdige-sa-skriker-de-etter-var-kunnskap/

Hegerberg. Et stille diplomati – Årbok Norsk Oljemuseum 2011

Publisert 27. april 2018   •   Oppdatert 18. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Havbunnsbrønner forlenger produksjonen

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
Da plan for utbygging og drift av oljefeltet Draugen ble levert i 1988 hadde feltet en forventet levetid til 2012 og en forventet utvinningsgrad på 37 prosent. Allerede fra oppstarten av produksjonen i 1993 arbeidet Shell for både å øke og forlenge produksjonen.
— Garn Vest. Illustrasjon: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

I 2017 er teknisk levetid formelt godkjent forlenget til 9. mars 2024 av Petroleumstilsynet, og forventet utvinningsgrad strekker seg mot 70 prosent. Prognosene har forandret seg gradvis både fordi reservoaret har oppført seg bedre enn forventet, og etter hvert som teknologiske fremskritt innen oljenæringen har gjort forbedringer innen produksjonen mulig.

Større reserver, økt levetid og utvinningsgrad

Havbunnsbrønner forlenger produksjonen, kart, illustrasjon,
Illustrasjon fra Draugen development status, juli 1999

I 2001 kunne Shell opplyse om at de utvinnbare reservene på Draugen var større enn tidligere antatt. Bruk av 4D seismikk ga nemlig muligheter for en bedre geologisk forståelse av reservoaret. Dessuten oppførte reservoaret seg bedre enn forventet. Flere av brønnene produserte svært godt.

Draugens levetid ble nå forlenget til 2016 under forutsetning av at feltet var økonomisk drivverdig til da.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (2001. 5. februar). Draugen leverer olje helt til 2016.

Nye havbunnsbrønner i sør og vest

For å øke Draugenområdets produksjon og Ievetid ytterligere, planla Shell en utbygging av med havbunnsbrønnen Garn Vest og Rogn Sør og knytte dem opp mot Draugen-plattformen. Det ville øke reservene med ca. 13 millioner standard kubikkmeter olje.

Teknologien for å knytte havbunnsbrønner opp mot faste og flytende installasjoner hadde utviklet seg med 7-mils-steg i 1990-årene. Felter som var for små til å forsvare oppbygging av en egen prosessplattform, kunne nå i stedet bygges ut med rimelige standard havbunnsbrønner som ble knyttet opp mot en prosessplattform, en flyter eller endatil til et prosessanlegg på land. Flerfaseteknologien gjorde det mulig å sende ubehandlet brønnstrøm over stadig lengre avstander. Utbygging av mindre satellittfelt ble en lønnsom affære – noe som kom godt med for oljeselskapene rundt årtusenskiftet da oljeprisene var på et meget lavt nivå. En fordel med havbunnsbrønnene var at de var raske å installere og sette i produksjon.[REMOVE]Fotnote: http://factpages.npd.no/factpages , 26.10.2017.

Garn Vest – helt vest i Draugenområdet – var først ut og ble bygd ut med to undervannsbrønner knyttet opp via en 3,3 km lang rørledning til prosessanlegget på Draugen sommeren 2001.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (2001. 5. februar). Draugen leverer olje helt til 2016.

Utbyggingen av Rogn Sør ble godkjent våren 2001. Året etter boret og installerte «Transocean Winner» to undervannsbrønner slik at produksjonen kunne starte i januar 2003. Transportrøret for brønnstrømmen fra Rogn Sør går via Garn Vest. Satellittfeltene forlenget produksjonen på Draugen – noe som var gunstig etter at oljeprisene for alvor igjen begynte å stige.

Til sammen ble det investert for 1,5 milliarder kroner i Garn Vest og Rogn Sør.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (2001. 30. mai). Draugen større. Oppdragene gikk blant annet til Kværner Oilfield Products a.s på Lysaker utenfor Oslo som leverte undervannssystemene.[REMOVE]Fotnote: NTB. (2000. 6. juni). Draugen utvides for 130 millioner kroner. Også Kristiansunds næringsliv nøt godt av utbyggingene. De største lokale leverandørene Aker Møre Montasje og Vestbase fikk oppdrag i et omfang av 70–90 millioner kroner. Oppdraget med rørledningen gikk til Coflexip Stena Offshore. Mens det nye vannbehandlingssystemet på Draugen ble utført av Aker Offshore Partner på Stord.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (2001. 30. mai). Draugen større.

Vann, vann og mere vann

Produksjonen på Draugen var svært lovende i 2001. Da var den på sitt høyeste noensinne med 12,87 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter. Det var nesten for godt til å være sant. Produksjonen av olje, gass og kondensat utgjorde like mye som produksjonen fra Garn Vest og Rogn Sør ville utgjøre til sammen.

Produksjonen viste seg likevel å ha noen svakhetstegn. Etter hvert som oljen ble produsert, steg vannet i reservoaret. Det gjorde at det kom mer vann i produksjonen.

I juni 2002 meldte Shell at vanninnslaget hadde økt til 35 000 kubikkmeter per måned, det vil si en tredobling av nivået fra et halvt år tidligere. Brønn A1 som frem til slutten av mars 2002 produserte ti prosent vann i oljen hadde i løpet av tre måneder økt vanninnholdet til 30 prosent.

Den beste brønnen A4 som hadde rekord på 77 000 fat olje i døgnet, måtte stenges på grunn av utfelling av salter som kunne tette porene i brønnveggene – en indikator på at området det produseres fra er i ferd med å tømmes. Den totale oljeproduksjonen på Draugen hadde likevel ikke gått særlig ned, siden produksjonen fra de øvrige brønnene hadde økt.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (2002. 11. juni). …mens vannet stiger i Draugen.

 

Vannproduksjon på Draugen. Kilde: OD

Vanninntrenging i produksjonen er en naturlig del av en brønn og et felts levetid, men Shell ønsket å optimalisere produksjonen på Draugen og hadde meislet ut en strategi for økt vannproduksjon. Ved å reinjisere det produserte vannet kunne man både sende det tilbake til formasjonen der det kom i fra, samtidig som injisering av vann representerte støtte til å opprettholde trykket i reservoaret.

I årene som fulgte viste det seg likevel at etter hvert som produksjonen av vann gikk opp så gikk produksjonen av olje og gass ned. I 2010 var produksjonen redusert til 20 prosent av det den var i toppåret 2001 – nemlig 2.6 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter. Vannproduksjonen nærmet seg 8 millioner standard kubikkmeter.

Ny boost for Draugen

Ny avansert seismikk avdekket flere oljelommer i området. I 2012 utløste det en plan om å bore fire nye brønner. Disse ville også bidra til å gi brenngass til strømproduksjonen på plattformen, uttalte driftssjef Ervik.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav. 2012. 3. februar). Langt liv for Draugen.  Elektrisiteten skulle blant annet brukes til å drive en ny trykkstøtte pumpe.

Shell inngikk kontrakt med Seadrill om at «West Navigator» skulle bore havbunnsbrønnene som skulle bidra til å øke oljeproduksjonen på Draugen. Prosjektet ble kalt Draugen Infill Drilling Programme. Brønnene ble planlagt å komme i produksjon samtidig som en undervanns «boosting» pumpe ble installert i 2017.[REMOVE]Fotnote: Halvorsen, T.H.  (2014. 5. september). Petro.no. Får bruke havbunnsbrønn på Draugen. Hentet fra https://petro.no/far-bruke-havbunnsbronn-pa-draugen/2235 Prosjektet omfattet dessuten en Subsea Tee Manifold på Rogn Sør, 19 kilometer nye produksjonsrør, 11 kilometer styreledninger og 52 inntrekkinger , såkalte tie-ins.

Dette er skjematisk fremstilt i neste figur:

Havbunnsbrønner forlenger produksjonen, illustrasjon,
Boosting pumpesystem for å øke oljeproduksjonen på Draugen. Illustrasjon: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Ved å sette et boosting pumpesystem i rørstrømmen fra brønnrammene kan man øke utvinningen. Først ble det satt ned en beskyttelsesstruktur, deretter en manifold og deretter pumpen opp i dette. Det var to pumper i parallell med 3000 hk i hver pumpe. Hver kompressor har to vertikalt monterte motorer som roterer i hver sin retning som øker trykket. Pumpene er ikke så store i størrelse, men det er de som sørger for å øke produksjonen.

 

Havbunnsbrønner forlenger produksjonen,
Illustrasjon fra"Draugen subsea boosting"-presentasjon av Jan-Olav Hallset/A/S Norske Shell

Dette bidro til at produksjonen på Draugen var høyere i 2017 enn året før. Det vellykkede resultatet gjør at Shell implementerer tilsvarende teknologi også andre steder i verden.

 

Publisert 27. april 2018   •   Oppdatert 18. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Draugen gasseksport – sent, men godt

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
Draugen var det første feltet som ble satt i drift på Haltenbanken. Oljen ble bøyelastet og fraktet til raffinerier for deretter å bli solgt, men gassen var et problem. Siden det ikke fantes infrastruktur for gasseksport i området, ønsket Shell i utgangspunktet å brenne gassen på feltet, noe myndighetene ikke godtok av ressurs- og miljøhensyn.
Kjappe fakta:
  • Da produksjonen startet i 1993, var feltet anslått å inneholde mye olje (92 millioner m3)
  • og mindre mengder naturgass (3 milliarder m3)
— Kart over Haltenbanken.
© Norsk Oljemuseum

Den midlertidige løsningen ble å reinjisere gassen i et sidereservoar kalt Husmus. Dette ble tillatt i seks år, frem til en kunne få til en permanent eksportløsning for gass på plass.

Haltenpipe rett forbi

draugen gasseksport sent men godt,
Gjennom Haltenpipe fra sokkelen til Tjeldbergodden.

Shell og Draugen var ikke alene om problemstillingen knyttet til gassen.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy. (1993). Draugen-prosjektet vekket Midt-Norge». Nr. 11.  Etter at det ble åpnet for leteboring nord for 62. breddegrad ble det gjort en rekke funn på Haltenbanken. Saga fant gass på Midgardfeltet i sin tredje brønn på Haltenbanken i 1981. Statoil fant Smørbukkfeltet i 1984 samme år som Draugen ble funnet av Shell. Smørbukk Sør ble påvist av Statoil i 1985, samme år som Conoco fant Heidrunfeltet. Og i 1986 påviste Hydro Njordfeltet. Haltenbanken var en suksess i løpet av kort tid. Alle de tre norske oljeselskapene samt de internasjonale selskapene Shell og Conoco ble engasjert i utbyggingsoppgaver i dette området.

Flere av feltene inneholdt naturgass i tillegg til olje, og muligheten for å finne felles løsninger for å føre gassrør til land ble luftet ved flere anledninger. På olje- og gassfeltet Heidrun med Conoco som operatør, var det større gassmengder enn på Draugen. Også her var avbrenning av gass utelukket på grunn av norske utslippskrav, og gassinjeksjon var heller ikke aktuelt. Siden det ikke fantes noe transportnett for gass så langt nord bestemte Statoil og Conoco å legge et gassrør, kalt Haltenpipe, inn til Tjeldbergodden hvor de to selskapene skulle bygge en metanolfabrikk. Særlig Statoil var opptatt av å oppfylle de politiske målsetningene om at petroleumsutvinningen skulle skape ringvirkninger og arbeidsplasser på land.

På Tjeldbergodden nord i Møre og Romsdal brukes naturgass i fremstilling av metanolprodukter, luftgass og LNG i liten skala. Foto: Statoil ASA/Norsk Oljemuseum
På Tjeldbergodden nord i Møre og Romsdal brukes naturgass i fremstilling av metanolprodukter, luftgass og LNG i liten skala. Foto: Statoil ASA/Norsk Oljemuseum

Siden Haltenpipe skulle passere Draugen med noen kilometers avstand var det en naturlig tanke at et gassrør fra Draugen kunne knyttes på Haltenpipe. Statoil/Conoco foreslo at Draugen-partnerne kunne bli medeiere i både Haltenpipe og i metanolfabrikken. I 1992 pågikk det forhandlinger mellom Draugen-partnerne Shell/BP og metanolprodusentene Statoil/Conoco om å levere gass fra Draugen til Tjeldbergodden. Men Shell og BP syntes investeringer i en ny metanolfabrikk var for dyrt, og for øvrig ønsket de ikke å drive med produksjon av metanol. De tilbød gassen gratis til eierne av Tjeldbergodden, men det var ikke det Statoil/Conoco ønsket.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Norske Shell. (2012). Energi til å bygge et land : Norske Shell gjennom 100 år. Tananger: A/S Norske Shell: 177–78. Dette førte til at forhandlingene strandet, og Haltenpipe ble lagt rett forbi Draugen uten noen tilknytning.

Draugen gasseksport

Retten til å injisere gass fra Draugen i Husmus-reservoaret var tidsbegrenset, og en ny løsning måtte finnes. I mars 1998 kunne magasinet Offshore melde at Norske Shell endelig hadde fått en kjøper til gassen fra Draugen. Utviklingen av feltene og transportløsningen fra Norskehavet var nå kommet flere skritt videre. I forbindelse med Åsgardutbyggingen planla Statoil et nytt transportrør til Kårstø. Denne rørledningen ville passere Draugen plattformen i en avstand på 78 kilometer. Ved å legge et rør fra Draugen til Åsgardrøret og koble på med en T-forbindelse kunne Draugengassen sendes til Kårstø for prosessering og derfra sendes videre til forbrukerne i Europa. Dette var en løsning helt i tråd med Shells ønsker.[REMOVE]Fotnote: Offshore. (1998. 1. mars). Offshore Europe.

I mai 1999 ble plan for anlegg og drift av rørledningen som knyttet Draugen til Åsgard Transport oversendt til Olje- og Energidepartementet. I høringsrunden for Draugen Gasseksport, som røret ble kalt, var ikke fylkespolitikerne i Møre og Romsdal helt tilfredse. De savnet en klargjøring av regionale ringvirkninger av dette prosjektet. Fylkeskommunen ba om tiltak som sikret flere oppgaver for aktører i Midt Norge i alle nye utbygginger knyttet til Norskehavet.[REMOVE]Fotnote: Fylkesutvalget Møre og Romsdal. 1999. 16. september). Sak: U-162/99 A – Konsekvensutredning for Draugen gasseksport.  I dette tilfellet nådde ikke lokalpolitikerne frem. Det gjaldt først å fremst å sikre at gassen fra Norskehavet nådde markedene, lokale arbeidsplasser kom i annen rekke. Utbyggingsplanen ble godkjent i april 2000.
Draugen gasseksport hadde en diameter på 16 tommer, noe som ga muligheter for tilknytninger av flere felt i området. Draugen gasseksport ble satt i drift i november 2000.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, 01.10.2007, «Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Statusbeskrivelse for petroleumsvirksomhet i Norskehavet». Etter at rørledningen var kommet i drift, kunne Draugen øke gassproduksjonen og nye satellittfelt ble bygd ut. Garn Vest-forekomsten ble satt i produksjon i desember 2001, mens Rogn Sør-forekomsten ble godkjent våren 2001 og kom i produksjon i januar 2003.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. (2007. 1. oktober). Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Statusbeskrivelse for petroleumsvirksomhet i Norskehavet. Hentet fra http://www.miljodirektoratet.no/old/dirnat/attachment/985/Petroleumsvirksomhet%20i%20Norskehavet.pdf

Åsgard transport og tilhørende felter

Statoil var vant med å innta en ledende rolle når det gjaldt utbygging av rørledningsnettet på norsk sokkel. Det skjedde også da rørledningsforbindelsen mellom Norskehavet og Nordsjøen ble realisert. Det var den økende etterspørselen etter norsk gass på kontinentet som gjorde dette mulig.
I 1995 ble rettighetene til Midgard, med Saga som operatør, Smørbukk og Smørbukk Sør, drevet av Statoil, samordnet i en ny eierstruktur med Statoil som operatør. Hele området ble kalt Åsgard.

Den største utbyggingen noensinne på norsk sokkel ble nå planlagt. Undervannsteknologien var blitt så godt utprøvd og driftssikker at det ble satset på et produksjonsskip for olje, Åsgard A, og en flytende produksjonsplattform for gass- og kondensatproduksjon, Åsgard B, med til sammen 63 produksjons- og injeksjonsbrønner fordelt på 19 brønnrammer på havbunnen. I tillegg ble gasskondensatfeltene Mikkel og Yttergryta planlagt knyttet opp mot Åsgard B gjennom havbunnsrammer og tilhørende rørledninger. Havdypet i området er 240–310 meter. Oljen som produseres fra produksjonsskipet skulle fraktes fra feltet med skytteltankere.

De store gassreservene som var funnet i Norskehavet skapte grunnlag for å knytte dette området til transportsystemene for gass i Nordsjøen.

Gassrørledningen Åsgard transport ble bygd og satt i drift i 2000 med en lengde på 707 km og er 42 tommer i diameter. Startpunktet er på havbunnen under Åsgard B-plattformen. Statoil er teknisk ansvarlig for Åsgard transport, mens Gassco er operatør.

Rørledningen kan transportere 25 milliarder kubikkmeter gass i året.

Siden 2000 har alle felt på Haltenbanken, med unntak av Ormen Lange og delvis Heidrun, eksportert gass gjennom Åsgard Transport. I tillegg til Åsgard-feltet omfattet det de Statoil-opererte feltene Njord, Heidrun, Kristin og Norne, det BP-drevne Skarv samt det Shell-opererte feltet Draugen.

Rett vest for Draugen ligger oljefeltet Njord, som ble satt i produksjon i 1997. I begynnelsen ble assosiert gass reinjisert i deler av reservoaret for å opprettholde trykket. Fra 2007 startet Njord med gasseksport, og mengden gass som ble reinjisert ble dermed redusert. Gassen blir transportert gjennom en 40 km lang gassrørledning (Draugen transport), som er koblet opp mot Åsgard Transport.

Olje- og gassfeltet Heidrun, som ble åpnet i 1993, sender mesteparten av gassproduksjonen til Tjeldbergodden. Fra åpningen av Åsgard Transport ble det også mulig å transportere gassen til Kårstø, men denne muligheten benyttes i liten grad.

Oljefeltet Norne ble, i likhet med Njord, satt i produksjon i 1997. Opprinnelig ble gassen som ble produsert sammen med olje reinjisert som trykkstøtte frem til 2005. Fra 2001 ble deler av gassen eksportert via Åsgard Transport, mens den i sin helhet har blitt eksportert etter at gassinjeksjonen stoppet i 2005.

Gass- og kondensatfeltet Alve og oljefeltet Urd sender sin produksjon til feltsenteret på Norne for behandling.
Like sørvest for Åsgard ligger Kristin, et gasskondensatfelt som ble satt i produksjon og tilkoblet Åsgard transport i 2005. Tyrihansfeltet ble koblet til Kristin via havbunnsløsninger i 2009. Noe gass fra Åsgardfeltet blir injisert i Tyrihansfeltet for å øke utvinningen av olje.[REMOVE]Fotnote:  Evensen, K., Nøkling, K., Richardsen. M., Sagberg, K.M. & Tjemsland, M.H. (2011. November). Gasstransportkapasitet fra Haltenbanken til Europa. Prosjektoppgave i emnet TPG4140 naturgass. Institutt for patroleumsteknologi og anvendt geofysikk. NTNU. Trondheim. Hentet fra https://docplayer.me/19623826-Gasstransportkapasitet.html

draugen gasseksport sent men godt,

 

Publisert 27. april 2018   •   Oppdatert 2. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk