Kraftig økning av produksjonskapasiteten

Mens påkoblingsarbeidet pågikk, var produksjonen på Draugen nedstengt i halvannen uke.

Fra en daglig produksjon på ca. 100 000 fat per døgn økte produksjonen til 138 000 fat per døgn. Dette var i tråd med Stortingets vedtak 12. juni, hvor det ble satt et nytt produksjonstak for Draugen på gjennomsnittlig 143 000 fat per døgn.[REMOVE]Fotnote: Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om utbygging og drift av Njordfunnet, fastsettelse av statlig eierandel for feltene Draugen og Brage samt orientering om NORSOK-arbeidet. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/1994-1995/inns-199495-197/ For operatøren Shell var dette selvsagt en gledelig nyhet, men med en beisk bismak. Selv med en så kraftig økning i produksjonen, kunne ikke Norske Shell regne med mer penger i kassen. Riset bak speilet som staten med olje og energiminister Jens Stoltenberg (A) i spissen, benyttet seg av var bestemmelsen om glideskala.

Det kan forklares nærmere: Av produksjonen på 100 000 fat hadde Shell rettigheter tilsvarende 21 000 fat per døgn fram til juni 1995. På grunn av glideskalaen, som overførte eierrettigheter til staten når produksjonen ble økt ut over 100 000 fat, satt Shell fortsatt igjen med ca. 21 000 fat. Staten overtok nemlig deler av Norske Shells, Statoils og BPs eierrettighetene på feltet.

Staten hadde i utgangspunktet hjemmel for å overta ti prosentpoeng av eierrettighetene. Men prinsippet om glideskala var på begynnelsen av 1990-årene svært omdiskutert.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy Nr. 8, 1992, «Sannsynlig at glideskala faller, men: Ny type statsdeltagelse viktigste prinsipp-reform».  Etter forhandlinger med oljeselskapene som argumenterte med at dette ville gjøre det ulønnsomt for dem å øke produksjonen, ble overtakelsen redusert til åtte prosent. Det innebar at Shell gikk fra 21 prosent til 16,2 prosent, mens British Petroleum mistet 3,2 prosent og satt igjen med 10,8 prosent eierandel i feltet. Statoil, inkludert statens andel (SDØE), økte fra 65 til 73 prosent eierandel i feltet.

Som internasjonalt selskap på norsk sokkel måtte Shell være diplomatisk i sine uttalelser. «Jeg vil si at vi er glad for at vi har fått en løsning. Den kan vi leve med», uttalte driftsdirektør Knut Engebretsen i juni 1995. Shell var likevel langt fra fornøyd. For å få til den store produksjonsøkningen hadde selskapene investert mellom 300 og 340 millioner kroner på Draugen. To tredjedeler ble brukt på å bore ny oljebrønn samt en brønn for reinjisering av vann.

For at investeringen og produksjonsøkningen ikke skulle føre til svekket avkastning, måtte Shell redusere driftskostnadene med ca. 20 prosent. Sparetiltakene var allerede i gang, slik at driftskostnadene i 1995 var ca. 600 millioner kroner. De skulle reduseres ytterligere til 500 millioner kroner i 1996. Noen ytterligere økning i produksjonsvolumet på Draugen var Shell derfor ikke interessert i i den nærmeste fremtid. Det ville kreve så store tilleggsinvesteringer at det ikke ville være lønnsomt.

Mens Shell og Draugen måtte slite med bestemmelsene om glideskala bestemte myndighetene samtidig at ordningen med glideskala ble fjernet fra alle fremtidige feltutbygginger. Det gjorde gjennomføringen av prinsippet på Draugen ekstra tung å svelge for Shell.[REMOVE]Fotnote: Bergens Tidende. 29.06.1995, «Kraftig økning på Draugen».