Det begynte med en lekkasje

Lekkasjen viste seg å komme fra en betongskjøt mellom veggen og taket i lagercelle 5. Nederste del av Draugen-plattformen består av syv celler som ligger rundt en midtre celle som utgjør nederste del av tårnet. Cellene som ligger rundt tårncellen var designet for å lagre olje før ble lastet over på tankskip.

Produksjonen ble stanset umiddelbart og oljen i celle fem ble pumpet over til de andre cellene. Om lag 10 000 liter (ti tonn) olje hadde da rent ut av cellen. Produksjonen på Draugen var på det tidspunktet på om lag 30 000 fat (4 769 619 liter) i døgnet.

Norske Shell kunne startet opp produksjonen igjen etter 36 timer. Draugen hadde på uhellstidspunktet ikke full produksjon og de øvrige seks lagercellene hadde kapasitet nok.

To hull i støpeskjøten mellom selve bunncellen og lokket var årsaken til lekkasjen. Hullene hadde ikke blitt oppdaget undrer trykktestingen av understellet, siden hullene var så små at måleinstrumentene ikke responderte. Cellene var trykktestet med vann før produksjonen startet, men vannet er ikke like synlig som olje når det lekker ut.

Det tok lang tid å finne årsaken til hvorfor hullene oppsto i utgangspunktet. Og siden Norwegian Contractors (NC), ikke visste årsaken, var det også vanskelig å finne rette reparasjonsmetode.[REMOVE]Fotnote: Sælevik, Per; Historier fra Draugen, upupli.

NC, som hadde vært ansvarlige for støpningen av understellet, brukte mye tid, penger og kløkt for å finne komme fram til metoden som til slutt ble valgt. NC valgte til sist en epoxyblanding som skulle sprøytes inn i hullene for å tette dem. Epoxy, eller kunstharpiks er en form for flytende plastmasse som danner forbindelser til underlaget slik at massen blir sittende fast og fungerer som lim. Før selve operasjonen ble iverksatt gjennomførte NC forsøk på innsprøyting med forskjellige blandingsforhold og under ulike trykk under vann i Gandsfjorden utenfor Stavanger.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1994, 14. januar). NC tester tetting av Draugen.

Arbeidet med selve tettingen startet 22. februar 1994. Den største utfordringen lå i å få området rundt sprekken helt tett. En spesiallaget kasse ble montert over det porøse området og epoxymasse ble sprøytet inn. En ROV, ubemannet ubåt, sto for tettingen på 210 meters dyp.[REMOVE]Fotnote: NTB. (1994, 23. februar). Draugen tettes – resultatet klart til helgen.

Etter tettingen piplet det fortsatt ut noen desiliter med olje i døgnet. Men de siste små hullene tettet seg selv etter hvert.

Lekkasjen skapte store overskrifter i media. Det var ikke lenge siden NC hadde mistet en betongplattform under bygging. I 1991 sank Sleipner-plattformen til bunns i Gandsfjorden utenfor Stavanger. Det var 22 mennesker om bord på plattformen da den sank, men til alt hell kom alle seg om bord på lektere og båter slik at ingen mistet livet. Men plattformen var ikke til å redde.

En lekkasje i betongen på Draugen-plattformen skapte derfor stor furore i medieverden. Før et pressebesøk på plattformen ble det gitt klar beskjed til all ombord om at kun kommunikasjonssjef Lillebo som skulle uttale seg til pressen om sprekken og lekkasjen. Men journalistene tok ikke slike hensyn. De henvendte seg til dem de traff. En av dem spurte Per Sælevik, produksjonsleder på Draugen, om han hadde noen formening om lekkasjen i skaftet. Han svarte at det hadde han en klar oppfatning av. Med ett var både kamera og mikrofoner rettet mot Sælevik: «Hva er din oppfatting til problemet med lekkasje fra lagercellene?»

«Jo, jeg er overbevist om at det skyldes betongrotter som har fulgt med fra Jåttavågen og gnagd hull …», svarte spøkefuglen kjekt. NRK valgte å ikke sende intervjuet.[REMOVE]Fotnote: Sælevik, Per; Historier fra Draugen, upupli.