Atlant Oil opprettet i Kristiansund

Flere investorer så muligheten av å trekke betydelige kapitalmengder ut av Ola og Kari Nordmann og kanalisere dem inn i spennende offshoreprosjekter. Atlant-Oil i Kristiansund var et av disse selskapene. Et eget nordmørsk oljeselskap ble diskutert i Oljeutvalget i 1972. Det skulle være et selskap for småsparere som skulle samarbeide om oppdrag sammen med et større selskap.

I formålsparagrafen sto det at selskapet ville inngå samarbeidsavtaler med andre selskap som drev innen virksomhet rettet mot undersøkelse etter, og utvinning og utnyttelse av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. Kristiansund var i 1972 blitt foreslått av et interdepartementalt utvalg som framtidig baseby i for oljeaktivitet på Haltenbanken.

At byen skulle bli Midt-Norges oljeby ble regnet som sikkert.  Initiativet til Atlant-Oil ble tatt av Rolf Arentz-Hansen som var formann i Kristiansunds handelsstands forening, Tore Jan Børresen i Kristiansund finans, William Dall som var formann i oljeutvalget og advokat Øistein Selen. Bakgrunnen var å vise interesse for å satse lokalt.

Selskapet ønsket ikke bare at aksjetegningen skulle gjelde Kristiansund og Nordmøre, med også Trøndelagskommunene. Initiativtakerne så at det ville være nødvendig med samarbeid med trønderske selskap i framtiden.

Aksjene ble lagt ut for tegning 21. februar 1973 og interessen var formidabel – så stor at tegningen måte stanses. Det ble restriksjoner for hvor mange aksjer hver kunne tegne. Også Kristiansund kommune kjøpte aksjer for 25 000 kroner (177 000 kroner i 2017 verdi).[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (1972, 27. desember) Kristiansund skal kjøpe oljeaksjer.

Selskapets konstituerende generalforsamling var i april 1973 og William Dall ble valgt som selskapets første styreformann.

I oktober 1973 inngikk Atlant-Oil avtale om samarbeid med Det norske oljeselskap (DNO). Avtalen gikk ut på at DNO skulle forestå all leting etter og produksjon av olje for Atlant-Oil. Atlant-Oil hadde rett til å delta i 10 prosent i DNOs framtidige konsesjoner og samtidig rett til å fritt drive selvstendig virksomhet, som for eksempel forsynings- og servicevirksomhet.

Det Norske Oljeselskap, dannet i 1971, var det første nasjonale oljeselskap. Det hadde sitt utgangspunkt i shippingmiljøet og Jacob Stolt-Nielsen og Jan Erik Dyvi. Kapitalen var basert på folkeaksjer. Myndighetenes beslutning om at det bare skulle være tre norske oljeselskap – det statseide Statoil, halvstatlige Norsk Hydro og det private selskapet Saga – på norsk sokkel hindret DNO fra videre aktivitet på norsk sokkel. Styrkeforholdet mellom de to selskapene var 90:10.

Samtidig med at samarbeidsavtalen med DNO ble underskrevet ble aksjekapitalen utvidet fra fem til 25 millioner kroner. Atlant-Oil så for seg en lysende framtid og mente å tro at blokkene nord for 62 breddegrad ville bli utdelt allerede i perioden 1973 til 74.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (1972, 20. desember) Samarbeid Trøndelag – Nordmøre om oljen.

Et resultat av Atlant-Oil var kommandittselskapet Atlantic Supply, med sete i Kristiansund. Det ble stiftet i 1973 på initiativ fra Atlant-Oil. Selskapet hadde planer om å bygge to store ankerhåndterings- og forsyningsskip.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1973, 6. desember). Forsyningsskip fra nytt selskap. Storvik Mekaniske Verksted i Kristiansund fikk oppdraget på fastpris. Totalt kostet skipene 82 millioner kroner, det var den største enkeltkontrakten en bedrift i Kristiansund noen gang hadde skrevet. Det ble tidlig klart at det var nødvendig å samarbeide i større enheter for å innarbeide seg blant de store internasjonale oljeselskapene.

Drift av forsyningsskip var i hele Nordsjøbassenget gjenstand for organisering av samarbeidsgrupper, både med sameie om skip og pool-drift. Skipene inngikk i en samseilingsavtale med fire andre rederier, en pool på 12 skip med base i Aberdeen. Edda Supply Ships ble organisert av Jan Staubo i Helmer Staubo & Co sammen med Victor Schage i Oslo, Johs Østensjø i Haugesund, Johs Presthus i Bergen og Atlantic Supply i Kristiansund.[REMOVE]Fotnote: Skipet.no. Norsk skipsfartshistorisk selskap. De første forsyningsskip. Hentet fra http://www.skipet.no/maritimt/offshore/de-forste-forsyningsskip (publiseringsdato ukjent, lastet ned 10.1.2018)

Atlantic Supply skapte store ringvirkninger i Kristiansund og omegn. På det meste kontrollerte de seks skip og hadde 110 sjøfolk på lønningslisten. Selskapet klarte seg greit de første årene, men så kom motgangen.

Høsten 1975 sviktet offshore-markedet. Pessimismen viste seg begrunnet ut gjennom 1976, da altfor mange supplyskip konkurrerte om oppdragene.  Mange måtte ligge ledige i lange perioder mellom dårlig betalte oppdrag. Heldigvis var kontraheringsbølgen over, men likevel ble markedet presset av 26 nye båter levert i løpet av året.  Det viste seg at de nyeste og kraftigste enhetene var mest etterspurt og klarte seg forholdsvis bra, mens de eldre og enklere fikk føle problemene sterkest.

I håp om å finne bedre forhold andre steder søkte flere supply-skip ut til andre markeder, blant annet til Brasil.  Samtidig oversvømte norske båter britisk sektor, hvor de allerede hadde 40 prosent av markedet.[REMOVE]Fotnote: Skipet.no. Norsk skipsfartshistorisk selskap. De første forsyningsskip. Hentet fra http://www.skipet.no/maritimt/offshore/de-forste-forsyningsskip (publiseringsdato ukjent, lastet ned 10.1.2018)Etter kriseåret 1976 ble det noe bedre.  Sommeren 1977 var 70 rigger i virksomhet i Nordsjøen og behovet for supply-skip ble derfor bedre enn ventet.  Men igjen var det de store forsyningsskipene som var mest ettertraktet, og for mindre skip ble resultatet magert. Samme tendens holdt seg i 1978, som nå opplevde en reduksjon av den norske supply-flåten. Eldre skip ble solgt til utlandet til lave priser, og håpet om bedring begynte å bli tynnslitt.  Noen grupper med mindre skip trappet ned, som Sandøy Supply og Norway Supply. Johs Larsen og Bjergningskompagniet gikk konkurs, mens flere av partnerne i Bugge Supply og Edda Supply sluttet.

Det var først Khomeini og revolusjonen i Iran i 1979, med fare for oljemangel, som igjen tente optimismen i supply-næringen.

Kristiansunds-selskapet bommet på tidspunkt og marked. Da Haltenbanken ble åpnet for boring ag produksjon i 1980, var supplyflåten avviklet. Redernes kapital var spilt bort og det var i rederfamiliene Nordmøres kapitalbase lå.[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H. (2004). Et stille diplomati : Oljebyen Kristiansund 1970-2005. Kristiansund: Kristiansund kommune: 89.

Atlant-Oil gikk det ikke bedre med. Under generalforsamlingen i 1975 foretok DNO det som kan regnes for et kupp. DNO fikk flertall i representantskapet og kastet ut medlemmene fra Nordmøre. Atlant-Oil hadde store likvide midler, mens DNO hadde tapt store summer og trengte kapital. De distriktspolitiske intensjonene til Atlant-Oil ble oversett av DNO. Høsten 1976 lanserte DNO planene om fusjon og våren 1977 ble fusjonen vedtatt.