Rettighetshavere på Draugen

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
I mars 1984 fikk tre selskap tildelt rettigheter til leting og utvinning på blokk 6407/9, feltet som senere fikk navnet Draugen, Statoil med 50 prosent og BP Norway Limited U.A. fikk 20 prosent og A/S Norske Shell fikk 30 prosent. Shell ble utpekt som operatør.
— A/S Norske Shell, Statoil og BP Norway Limited U.A.
© Norsk Oljemuseum

Tildelingen skjedde i 8. konsesjonsrunde, hvor det for øvrig ble tildelt 14 utvinningstillatelser for totalt 16 blokker til ulik selskaper og konstellasjoner. De tildelte blokkene var for første gang spredt utover hele kontinentalsokkelen, fra Nordsjøen i sør, til Norskehavet og Barentshavet i nord, og overraskende for mange kom utenlandske selskap godt ut med operatøransvar i seks av utvinningstillatelsene.

Hva er utvinningstillatelse og hvordan blir den gitt?

En utvinningstillatelse eller konsesjonstildeling begynner som regel ved at myndighetene ved Olje – og energidepartementet lyser ut blokker som oljeselskapene søker om utvinningstillatelse for. Departementet bestemmer på forhånd hvilke blokker det skal kunne søkes om. Selskapene alene eller i foretak med andre søker på de områdene de ser som mest hensiktsmessige, ut fra sannsynlighet for funn og hvordan de passer inn i selskapets strategi. Et selskap kan for eksempel søke tillatelse til leting og produksjon i områder de allerede har produksjon.

Rettighetshavere på Draugen, illustrasjon, plakat,
Plakat med Draugen-info. Illustrasjon: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Myndighetene ved departementet bestemmer hvem som i fellesskap skal drive feltet. Eierskapet i en blokk eller et felt blir fordelt med en brøk av totalen. Brøken blir bestemt av myndighetene ved tildeling av lisensen. Denne fordelingsbrøken benyttes vanligvis til å fordele både kostnader og inntekter mellom alle deltakerne forbundet med aktiviteter knyttet til utvinningstillatelsen.

Alle felt på norsk sokkel har flere rettighetshavere med ulike oppgaver i lisensen. Myndighetene bestemmer hvilken rolle hver av deltakerne i lisensen skal ha. En av dem er operatøren som skal organisere arbeidet med utbygging og drift av feltet, mens andre skal støtte og kontrollere operatøren.

At et selskap blir tildelt operatøransvar betyr som regel at selskapet er den mest erfarne aktøren og har tilstrekkelige ressurser, kompetanse og personell til selv å kunne styre og gjennomføre alle aktuelle operasjoner og aktiviteter i henhold til gjeldende regelverk. Operatøren er den av rettighetshaverne i en utvinningstillatelse som er den ansvarlige lederen for den daglige driften av petroleumsvirksomheten. I Draugen sitt tilfelle ble Shell tildelt oppdraget som operatør.

Rettighetshavere er ikke gratispassasjerer. Selv om det er operatøren som står for den daglige driften, skal rettighetshaverne bidra aktivt og kontrollere at operatøren ivaretar kravene i regelverket. Regelverket stiller krav om å støtte og utfordre operatøren, være en kompetent medspiller og påse at petroleumsvirksomheten drives på en forsvarlig måte.

Eierskap endrer seg over tid, gjennom kjøp og salg av eierandeler, samt endrede rammevilkår. I Draugens tilfelle spilte et politisk kompromiss en sentral rolle i første justering av eierbrøken.

Oljekompromisset

Rettighetshavere på Draugen,
Kåre Willoch. Foto: Stortingsarkivet/Scanpix

Parallelt med tildeling i 8. konsesjonsrunde ble et bredt kompromiss mellom Willoch-regjeringen (en koalisjonsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) og Arbeiderpartiet inngått. Kompromisset kom som følge av en politisk strid om Statoils posisjon i norsk petroleumsvirksomhet. For mange, og spesielt for partiet Høyre, hadde Statoil opparbeidet seg for mye makt og de mente selskapets kontantstrøm var for stor, sett i relasjon til størrelsen på Norges bruttonasjonalprodukt. Løsningen ble å splitte Statoils rettigheter. Fra 1. januar 1985 ble Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) opprettet som en egen juridisk enhet under forvaltning av Statoil. Statoils opprinnelige eierandeler ble delt i to, ett til Statoil selv, og resten til SDØE. Staten gjennom SDØE, skulle ikke ha direkte operativt ansvar, men Statoil skulle fortsatt ivareta de operative og forretningsmessige funksjonene på vegne av staten.

Målsetningen med kompromisset var å komme frem til en modell som skulle sikre kontinuitet i statens deltakelse i petroleumsvirksomheten uavhengig av skiftende politiske forhold.

Også Statoils eierandeler i Draugen ble splittet. Den samlede eierandelen til staten var ennå på 50 prosent, nå fordelt med 30 prosent til SDØE og 20 prosent til Statoil.  For framdriften av Draugen-prosjektet fikk ikke endringen stor betydning de første årene. Staten, gjennom SDØE, måtte riktignok ta deler av utgiftene knyttet til utbyggingen av Draugen, som tidligere tilfalt Statoil.

Den direkte konsekvensen for driften av Draugen kom først i 2002 da Petoro overtok SDØE-andelene som da var på 47,88 prosent. Statoil hadde forvaltet SDØE fram til og med 2001, da Statoil ble delprivatisert og ansvaret for SDØE ble overført til et nytt statlig forvaltningsselskap – Petoro AS. Petoro ble av myndighetene gitt et forretningsmessig mandat, med visse begrensninger for selskapets virksomhet. Selskapet kunne blant annet ikke være operatør for felt på norsk sokkel.

Glideskala

I 1988 kom den første endring i eierforholdet på Draugen. Staten eierskap fordelt på Statoil og SDØE økte sitt eierskap fra 50 til 65 prosent. Som følge av det gikk Shell sin andel ned til 21 prosent, mens BP nå eide 14 prosent.

Fra og med 3. konsesjonsrunde i 1974 hadde staten som et av konsesjonsvilkårene opsjon på å øke den statlige andelen fra det tidspunkt utbyggingsplanen var godkjent. Dette ble kalt glideskala, og gjaldt alle utvinningstillatelser på norsk sokkel.

Fra 3. til 8. konsesjonsrunde – runden Draugen ble tildelt – innebar glideskalaprinsippet at Statoils andel skulle avgjøres av feltets platåproduksjon. Hvis platåproduksjonen ble justert opp ville Statoils andel øke i henhold til avtalt glideskala. På tildelingstidspunktet, før leteboringen var det stor usikkerhet knyttet til hvor mye olje og gass et reservoar inneholdt og hvor stor del av ressursene som eventuelt kunne utvinnes. Etter 8. konsesjonsrunde ble SDØE innført og regelverket ble endret. Fra og med 9. konsesjonsrunde ble glideskalaen erstattet av statlig opsjon uavhengig av produksjonsnivå.

Dekket design og innhold, hovedprosessen, forsidebilde, rettighetshavere på draugen,
I prosessanlegget blir det produsert, behandlet og eksportert olje og gass. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Søknaden for produksjon og drift Draugen ble behandlet i Stortinget høsten 1988. Før søknaden kom så langt ble den først behandlet av Olje- og energidepartementet som skrev en innstilling hvor de foreslo at platåproduksjonen for Draugen skulle økes fra operatørens foreslåtte 90 000 fat til 110 000 fat i døgnet. En slik økning av forventet produksjon ville utløse et nytt trinn i glideskalaen.

Det ville hatt en stor negativ betydning for operatørselskapene i lisensen. Lisensgruppen med Shell i spissen reagerte kraftig på denne anbefalingen og satte i verk en effektiv lobby-aktivitet. De lyktes med det og energi- og industrikomiteen som behandlet departementets innstilling endret forslaget.

Rettighetshavere på Draugen,
Ole Gabriel Ueland. Foto: Stortingsarkivet/Scanpix

Energi- og industrikomiteen merket seg at departementets forslag til produksjonsprofil med en platåprofil på 110 000 fat ville utløst et nytt trinn på glideskalaen, slik at summen av Statoils og SDØEs andeler ville økt fra 65 prosent ved 90 000 fat til 75 prosent ved 110 000 fat. Komiteen ble ledet av Ole Gabriel Ueland fra Senterpartiet – et parti som i utgangspunktet var skeptisk til økning av oljeproduksjonen på norsk sokkel.

Komiteen gikk i stedet inn for at platåraten for oljeproduksjon ble satt i samsvar med operatørens anbefaling til 90 000 fat per døgn.

Komiteen foreslo likevel at staten skulle utøve retten til å øke sin deltakerinteresse i Draugen til 65 prosent, fordelt med 19,6 prosent til Statoil og 45,4 prosent til SDØE. Operatøren Shells andel ble satt til 21 prosent og BP fikk 14 prosent.

Stortinget godkjente komiteens forslag. Stortinget vedtok å utøve glideskalaen i henhold til godkjent produksjonsprofil til 65 prosent ovenfor de utenlandske rettighetshaverne i gruppen. Statoil ble dermed ikke berørt.

I budsjettinnstillingen til Stortinget nr. 8. (1990–1991) gikk olje- og industrikomiteen inn for å avvikle forskjellsbehandlingen av norsk og utenlandske selskap.

Glideskalaen ble benyttet også senere. I 1995 – i innstilling til Stortinget nr. 197 (1994–1995) anbefalte olje og industridepartementet nok en gang å øke statens eierandeler i Draugen fra 65 til 73 prosent.[REMOVE]Fotnote: Energi- og miljøkomiteen. (1995). Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om utbygging og drift av Njordfunnet, fastsettelse av statlig eierandel for feltene draugen og brage samt orientering om norsok-arbeidet. (st.prp. Nr. 54.). (Innst. S. 197 1994–1995) Energi- og miljøkomiteen, Oslo. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1994-95&paid=6&wid=aIb&psid=DIVL622.

Forskjellsbehandlingen til fordel for norske selskap var nå avviklet på grunn av EØS. I forbindelse med utøvelsen av glideskalaen i 1995 måtte SDØE kompensere de øvrige rettighetshaverne for historiske investeringer knyttet til prosentvis andel. Rettighetshaverne på feltet samtykket i dette.

Denne gangen ga komiteen sin tilslutning til regjeringens forslag om økning av eierandeler. For å effektuere glideskalaen nok en gang innebar det en økning av platåproduksjon til 150 000 fat i døgnet. Dette kunne ikke Senterpartiet gå inn for og fikk derfor en særmerknad inn i innstillingen. Partiets medlemmer mente at etter samlet vurdering som inkluderte hensynet til langsiktig ressursforvaltning og vedtak om stabilisering av CO2-utslippene – tilsa det at Stortinget burde gå mot regjeringen i saken om forsert oljeutvinning. Heller ikke medlemmet fra SV støttet forslaget. Men det gjorde flertallet i komiteen og innstillingen ble godkjent av Stortinget.

Kjøp og salg

Det er andre enn staten som kan bidra til endring i eierforhold. Andeler av attraktive lisenser er gjenstand for kjøp og salg på lignende måte som aksjer i vanlige selskaper. Slik handel kan skyldes selskaper som ønsker å effektivisere operasjonene sine og ønsker å konsentrere driften rundt enkelte geografiske områder. Alt kjøp og salg må godkjennes av myndighetene før de trer i kraft.

Kjøp og salg av andeler i utvinningstillatelser er viktig for gjennomføringen av tiltak for økt utvinning, fordi nye andelseiere kan se muligheter til forlenget levetid og reduserte kostnader på eksisterende felt. Andeler i utvinningstillatelser overdras gjennom handel eller bytte eller som følge av en rettighetshavers uttreden, oppkjøp eller fusjon av selskap.

Ulike oljeselskaper vurderer potensialet og lønnsomheten ved produksjon i olje- og gassfelt forskjellig, og i noen felt selger de opprinnelige rettighetshaverne sine andeler til selskaper som vurderer potensialet for videre drift som større. Disse aktørene kan ha andre oppfatninger om reservoaret, kostnadsutviklingen eller bruken av ny teknologi som de mener vil bidra til fortsatt lønnsom produksjon.

Draugen intet unntak

I 1998 kom ett nytt selskap inn på eiersiden i Draugen-lisensen. Norsk Chevron kjøpte 7,57 prosent av eierandelene til staten.

Ved utgang av året var eierskapet fordelt med Statoil inkl. SDØE nede på 57,88 prosent, Shell var justert ned litt til 16,2 prosent, BP 18,36 prosent og resterende var det altså Chevron som satt på. Tre år senere, i 2001 fusjonerte Chevron med Texaco og dannet selskapet ChevronTexaco. I 2005 ble navnet endret til Chevron igjen, med Texaco som et merke.

Global påvirkning

Rettighetshavere på Draugen,
Deepwater Horizon i full brann. Foto: Ukjent -public domain/Wikimedia Commons

En hendelse et annet sted i verden fikk konsekvenser for eierandelene på Draugen. 20. april 2010 inntraff en ulykke som startet med en eksplosjon da gass fra brønnen strømmet ukontrollert ut på dekk på Deepwater Horizon, på Macondo-feltet i Mexico-gulfen. Eksplosjonen ble etterfulgt av brann. 11 personer omkom og mellom 15 og 20 personer ble skadet. Oljen strømmet ut i 87 dager før lekkasjen ble stoppet og førte til store miljøødeleggelser.

BP var operatør på Macondo. Som følge av ulykken måtte BP betale flere titalls milliarder dollar i skadeserstatning. For å dekke regningen måtte det britiske oljeselskapet selge unna eiendeler.

I 2012 inngikk Norske Shell en avtale om å kjøpe BP sine eierandeler på 18,36 prosent i Draugen-feltet. Ved kjøpet økte Shell sin eierandel til 44,56 prosent.

Fordelingen ved utgangen av 2012 var Shell med 44,56 prosent, Chevron hadde fortsatt 7,56 prosent, mens Petoro, som i 2002 overtok Statoils og SDØE andelene eide 47,88 prosent.

To år senere var det Chevron som ville ut. I 2014 ble VNG Norge partner i Draugenlisensen da de kjøpte Chevrons eierandeler. VNG hadde startet en langsiktig satsing på norsk sokkel, og tok et bevisst valg med å styrke posisjonen på Haltenbanken. VNG hadde allerede eierandeler i Njord og Hyme. Selskapet er operatør på Pil og bue-prosjektet (som senere fikk navnet Fenja) – det største oljefunnet på norsk sokkel i 2014.

Skal operatøren ut?

I 2015 la Royal Dutch Shell inn bud på alle aksjene i BG Group. Prislappen var på 70 milliarder dollar. Selskapet ønsket å utvide i en periode hvor lønnsomheten i petroleumsvirksomheten var under press, som følge av fall i oljeprisen.

Forrige sammenslåingsbølge i den internasjonale petroleumsvirksomheten var på slutten av 1990-tallet, i etterkant av den økonomiske krisen i Asia. Da ble blant annet gigantselskapet Exxon Mobil skapt. I den runden sto Shell på sidelinjen. Det var riktignok spekulasjoner om Shell ville overta britiske BP, den tidligere rettighetshaver på Draugen, med det skjedde ikke. I stedet ble det kjøp av BG Group.

Slike oppkjøp koster penger og Royal Dutch Shell trengte kapital. I mars 2018 la Shell sine eierandeler i Draugen ut for salg. Det er fortsatt usikkert hvem som kjøper og hvem som vil bli operatør. Også selskapets andeler i Gjøa ble markedsført.

Shell startet salg allerede i 2017, først med andeler i flere felt på britisk sektor og på høsten solgte de de heller eierandelen på 9,92 prosent i gassrørledningen Polarled, og 3 prosent av eierandelene på 15,03 prosent i gassanlegget på Nyhamna. Norsk Shell skal likevel stå for driften av anlegget gjennom rollen som teknisk tjenesteyter for Gassco.

hvem har ansvaret når alarmen går,
Shell sitt hovedkontor i Kristiansund. Foto: Heine Schjølberg/Norsk Oljemuseum

Ormen Lange er ikke en del av salget. Driftsorganisasjonen til Ormen Lange er samlokalisert med Draugen på Råket i Kristiansund. Det er usikkert hvordan organisasjonene skal fungere videre, men Norske Shell lover enn så lenge å forbli i Kristiansund.

Publisert 25. mai 2018   •   Oppdatert 19. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *