Dekksbygging og kontraktsproblemer

Designet

Dekket var opprinnelig tenkt som dekk på en flytende produksjonsplattform. Det gjorde at dekket var mye lettere enn tradisjonelle dekk for bunnfaste plattformer. Et lett dekk muliggjorde en løsning med en bunnfast betongplattform med bare ett bæreskaft fordi stabiliteten under uttauing ble god nok til å oppfylle sikkerhetskravene.

Dekket er 79 meter langt, 59 meter bredt og 15 meter høyt (Fig. 1). Boligkvarteret hadde en sengekapasitet på 130 personer og nesten 23 meter høyt.

I tidligere prosjekter hadde Rosenberg brukt fire spesialbygde sirkulære betongsylindre for å understøtte dekkskonstruksjonen.[REMOVE]Fotnote: Kulturminne Statfjord  Statfjord-B/Bygging-av-dekket Disse sylindrene skulle imitere skaftene på den plattformen det skulle plasseres oppå. Dette var tilfellet for eksempel både for Statfjord- og Gullfaksprosjektene. Draugen hadde bare ett skaft og dette var i tillegg både større og nærmest kvadratisk ved understøttelsespunktet. Dette var en utfordring som måtte løses før prosjektet kunne settes i gang.

Det ble foreslått en slags både-og-løsning. For å få plass til lekterne som skulle ta med seg det ferdige dekket til Vats for sammenkobling måtte man plassere to av de fire betongsylinderne helt ytterst på ‘sjøsiden’ av dekket (under boligmodulen). I tillegg ble det bygd mindre betongblokker, som sto på stålrør ned til sjøbunnen, som ble plassert på en slik måte at de representerte monotårnet. Dessuten ble tilsvarende konstruksjoner plassert langs ytterkanten av bærerammen for på denne måten fordele dekksvekten for ikke å skade bærerammen. Disse konstruksjonene var lette å fjerne rett før fraktelekterne skulle hente dekket. (Fig. 2).

Byggingen

Ansvaret for detaljprosjektering ble i 1989 gitt til Kværner Engineering som skulle framskaffe tegningsgrunnlag for anbud og bygging av dekket. Kontrakten ble undertegnet av prosjektdirektør Mahdi Hasan på vegne av Norske Shell og direktør Hans Jørgen Frank på vegne av Kværnerkonsernet.

Kontrakt for bygging og utrustning av dekket ble gitt til Moss Rosenberg Verft (som også var en del av Kværnerkonsernet) tidlig i 1990. Denne kontrakten ble også undertegnet av Mahdi Hasan og Hans Jørgen Frank.[REMOVE]Fotnote: Mahdi Hasan, Prosjektdirektør intervjuet 11.8.2018

Når både konstruksjon og bygging skulle utføres av firmaer i samme familie skulle i utgangspunktet borge for en god gjennomføring av prosjektet. Når datamaskinene hos konstruktøren og fabrikatøren snakket samme språk, kunne de kobles til hverandre. Med en så intim samarbeidsmodell skulle en ha ventet at byggingen gikk prikkfritt.

Allikevel opplevde også dette prosjektet at tegningsgrunnlaget ikke var perfekt. Flere prosjekter på 1980-tallet hadde opplevd store overskridelser som delvis skyldtes endringer under bygging. Tallet på endringsordre (Variation Orders – VO) for Draugen-dekket ville ingen ende ta. Verftet fikk problemer med å håndtere alle tegningsvariasjonene og det oppstod brudd og diskontinuiteter i fabrikasjonen, noe som gjorde at både tiden og kostnadene ble vanskelig å kontrollere.[REMOVE]Fotnote: Nerheim/Jøssang/Utne, I vekst og forandring – Rosenberg Verft 100 år (1995) ss 442-443

avis, dekksbygging og kontraktsproblemer, faksimile,

Det at begge disse kontraktene gikk til firmaer innen samme konsern, kan muligens ha vært en medvirkende årsak til de uoverensstemmelsene som utviklet seg i løpet av byggeperioden.[REMOVE]Fotnote: Sigbjørn Ellingsen, Driftsdirektør på Rosenberg Verft intervjuet 19.1.2017 Opprinnelig skulle dekket koste 1,1 milliarder kroner. Da Shell overtok dekket ved utslep i februar 1993 var prisen 2,1 milliarder.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 13.01.1996 – «Pinlig for Shell, verst for Kværner»

Rosenberg Verft hadde fått byggeoppdraget som en ren byggekontrakt. Dette betød at alle forslag til endringer i forhold til tegningsunderlaget, enten det gjaldt små forbedringer eller større ombygginger, måtte godkjennes av Shell og tegnes om av firmaet som hadde detaljprosjekteringen. Rosenberg sendte derfor sine endringsforslag til Shell.

Oljeselskapets prosjektorganisasjon mente at disse skulle gå direkte til Kværner Engineering og ordnes mellom de to kværnerbedriftene som om det skulle ha vært en såkalt EPC-kontrakt (Engineering Procurement and Construction). Det var jo nettopp Shells forutsetning og håp om en effektiv framdrift ved inngåelsen av kontraktene med to bedrifter i samme konsern. På grunn av disse ulike tolkningene eller forståelse av kontrakter, hopet antall VO’er seg opp uten at de ble behandlet. Byggearbeidet på verftet ble derfor forsinket fordi det ikke kom noen svar på endringsforslagene.

Etterhvert løste den fastlåste situasjonen seg opp, men mye kritisk tid var gått tapt og det ble viktig å få fortgang på det gjenværende arbeidet. Men uenigheten om kontraktsforståelsen fortsatte.

Endelig kontraktsum måtte fastlegges ved voldgiftsdom. Saken trakk i langdrag og dom falt først etter tre år, 11.01.1996.[REMOVE]Fotnote:  Stavanger Aftenblad 13.01.1996 – «Pinlig for Shell, verst for Kværner»

Shell, på vegne av lisensen, reiste et erstatningskrav på opprinnelig 1,47 milliarder kroner, et beløp som senere ble redusert til 576 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten 13.01.1996 – «Draugenseier til Kværner» Shells krav var begrunnet med forsettlig eller grovt uaktsomt mislighold av kontrakten. I voldgiftsdommen ble Kværner renvasket for beskyldningene, og fikk tilkjent et tilleggsvederlag på 113 millioner kroner som følge av at operatørselskapet hadde krevd akselerasjon av framdriften i byggeprosjektet. Dette innebar at verftet måtte øke bemanningen utover det de hadde planlagt.[REMOVE]Fotnote: Dagens Næringsliv 13.01.1996 – «Shell tapte mot Kværner»

Selv om saken endte med seier for Kværner hadde likevel Stavanger Aftenblad overskriften: «Pinlig for Shell, verst for Kværner» i en kommentar av journalisten Arnt Even Bøe. I kommentaren het det blant annet at denne og andre uoppgjorte saker førte til at Kværner hadde blitt stemplet som bedriften som går til rettsak mot kundene.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 13.01.1996 – «Pinlig for Shell, verst for Kværner»