Boikott får konsekvenser

Raseskillepolitikken i Sør-Afrika

Sør-Afrika hadde siden 1948 ført en apartheid-politikk, et politisk system for rasebasert segregering eller adskillelse. Systemet har røtter helt tilbake til de nederlandske kolonister på 1600-tallet, men ble satt i system etter valget i 1948. Apartheid var en raseskillepolitikk som etter hvert oppnådde stor internasjonal oppmerksomhet og fordømmelse.

Apartheidsystemet ble opprettholdt gjennom en lang rekke lover kalt apartheidlovene, som definerte fire rasebaserte hovedgrupper i Sør-Afrika; i hierarkisk rekkefølge var det hvite, fargede (av blandingsrase med hvite), asiater og svarte.[REMOVE]Fotnote: Apartheid betyr Adskillelsen på afrikaans, et nederlandsk språk som ble brukt av deler av den hvite befolkningen i Sør-Afrika og Namibia.  De hvite, europeiskættede hadde alle rettigheter, mens den svarte majoriteten var ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter.

Situasjonen i Sør-Afrika fikk lite oppmerksomhet de første årene etter 1948. I løpet av 1960 og -70 årene inntraff imidlertid flere dramatiske hendelser som vakte interesse utover landets grenser. Det gjaldt særlig Sharpeville-opprøret i 1960, der 69 svarte ble skutt og drept av det hvite politiet under en demonstrasjon mot nye passlover som ville innebære en betydelig innskrenking i bevegelsesfriheten til den svarte befolkningen. De fleste ble skutt i ryggen. Hendelsen fikk stor internasjonal oppmerksomhet og skepsisen mot styresettet i Sør-Afrika økte. I 1961 ble ANC lederen (African National Congress – det første organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet), Albert Luthuli tildelt Nobles fredspris for sitt arbeid mot apartheid.

I 1976 fant et nytt opprør og en ny massakre sted og presset på styresmaktene i Sør-Afrika økte. Soweto-opprøret begynte som en fredelig aksjon der svarte ungdommer protesterte mot dårlige forhold på skolene og for innføringen av afrikaans – et nederlandsk språk som ble brukt av deler av den hvite befolkningen i Sør-Afrika og Namibia – som undervisningsspråk. Igjen ble det skutt mot folkemassene og hundrevis av svarte ungdommer ble skutt og drept.

Utover 1980-tallet hardnet konflikten, apartheidregimet ble kraftig militarisert og svart motstand ble slått ned med hard hånd. I 1985 innførte regimet unntakstilstand som varte i fem år, helt til apartheidsregimets fall i 1990.

I 1984 fikk biskop Desmond Tutu Nobels fredspris for sitt arbeid for de svartes rettigheter i Sør-Afrika. På linje med Luthuli kom også han med klare oppfordringer til den vestlige verden om økonomiske sanksjoner mot apartheidregimet.

Vendepunktet

Soweto-opprøret regnes som et vendepunkt i kampen mot apartheid, nasjonalt så vel som internasjonalt. I 1975 hadde FNs generalforsamling besluttet å ekskludere Sør-Afrika fra alle FNs organer, og i 1977 ble en resolusjon om våpenembargo vedtatt. Også den internasjonale solidaritetsbevegelsen våknet og satte kampen mot raseskillestaten øverst på prioriteringslisten. Kirker og fagforeninger over hele den vestlige verden mobiliserte.

Over 2000 utenlandske selskap var representert i Sør-Afrika på denne tiden. Royal Dutch Shell-group var en av dem. Shell drev stort på gruvedrift gjennom datterselskapet Shell Sør-Afrika. På grunn av tilstedeværelsen ble Shell-gruppen et av selskapene som ble gjenstand for betydelig kritikk. Flere organisasjoner startet allerede tidlig i 1970-årene en kampanje mot det de så på som Shell-gruppens støtte til apartheid-regimet.

boikott får konsekvenser, klistremerke,

Men det var på midten av 1980-tallet det eksploderte i media verden over. I 1985 startet en internasjonal forbrukerboikott mot Royal Dutch Shell Group og folk ble oppfordret til ikke å fylle drivstoff på selskapets bensinstasjoner. Som del av samme kampanje ble lokalsamfunn verden over oppfordret til ikke å ta imot anbud fra Shell på levering av olje eller andre varer.

boikott får konsekvenser, plakat,

I samme periode endret flere land sin offisielle politikk ovenfor apartheidregimet. I mai 1986 vedtok Danmark en ensidig dansk boikottlov. EF (senere EU) fulgte etter og vedtok i september samme år forbud mot import av sørafrikansk jern, stål og gullmynter. Den mest omfattende loven vedtok USA i oktober 1986 da kongressen overprøvde president Reagan sitt veto og gikk inn for tilnærmet full boikott av apartheidregimet.

I Norge utløste opprøret et ønske om at landet burde være en forkjemper i kampen mot apartheid. Saken dreide seg ikke om Norge skulle ta avstand fra regimet, men hvordan Norge skulle ta avstand. Det internasjonale samfunnet var splittet i sitt syn og en ensidig norsk boikott ble regnet som lite virkningsfullt.

I et forsøk på å skape balanse mellom ønske om å ta avstand til apartheidregimet og hensyn til norske økonomiske interesser inngikk Norli-regjeringen i 1979 en gentlemans agreement med oljeselskap som opererte i Nordsjøen. Avtalen var «en forståelse mellom myndighetene og selskapene som eksporterer norskprodusert olje at leveranser av norsk råolje til Sør-Afrika ikke skulle finne sted.»

I 1987 vedtok Stortinget likevel en lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika. Da hadde flere land innført sanksjoner mot Sør-Afrika.

Boikottloven forbød varehandel mellom Norge og Sør-Afrika – samt handel med varer og tjenester med selskap eller personer hjemmehørende i Sør-Afrika. Skipsfart, bortsett fra transport av råolje fortsatte som normalt. Begrunnelsen var at for norsk skipsfart var Sør-Afrika isolert sett et marked av begrenset betydning. For enkelte rederier ville imidlertid restriksjoner på seiling til Sør-Afrika være av stor betydning. Anløpene til Sør-Afrika inngikk i et mer omfattende seilingsmønster der lønnsomheten var avhengig av at anløp på Sør-Afrika ikke ble forbudt.

Men regjeringens uttalte holdning var at statlig boikott av Norske Shell som enkeltstående selskap ikke var aktuelt. Regjeringen ville ikke treffe tiltak ovenfor enkeltstående selskap så lenge de ikke brøt norsk lov. Spørsmålet om statlig boikott av Shell var oppe på Stortinget flere ganger, men svaret var alltid det samme.

Lokalt initiativ

Den norske samfunnsdebatten om boikott av apartheidregimet engasjerte mange nordmenn. Mens styresmaktene i Norge diskuterte hvordan de skulle reagere tok flere kommuner selvstendige valg. Om lag ti av landets kommuner sluttet seg til boikottoppfordringen. En av disse var Trondheim. Allerede i 1985 besluttet Trondheim bystyre at kommunens etater og institusjoner ikke skulle kjøpe eller reklamere for sør-afrikanske varer. Og de skulle unngå samarbeid med selskap som hadde økonomiske interesser i landet og fremme informasjon, forståelse og kunnskap om situasjonen i Sør-Afrika.[REMOVE]Fotnote: Adresseavisen. (1985. 19. februar). Interpellasjon om Sør-Afrika.

boikott får konsekvenser, faksimile, avis,

29. april 1987 besluttet bystyret i Trondheim å utsette en sak om salg av en tomt til Norske Shell på ubestemt tid. Kommunen skulle heller ikke oppta lån hos oljeselskapet. Alle eksisterende avtaler og kontraktsforhold kommunen hadde med Norske Shell skulle vurderes på nytt og eventuelt oppheves. Vedtaket var så nært et rent boikottvedtak mot oljeselskapet som det var mulig å komme uten å si det med rene ord.[REMOVE]Fotnote: Hermann Hansen. (1987.30 april). Adresseavisen. Brudd med Shell. Ubestemt tid ble oppfattet som inntil apartheid-politikken i Sør-Afrika ble opphevet.

Boikottvedtaket gjaldt formelt bare kjøp av en tomt til en ny bensinstasjon og finansieringsbistand i forbindelse med veiutbygging, noe som både fordyret og forsinket veien. Men vedtaket skulle få langt større konsekvenser. Norske Shell hadde besluttet å bygge ut Draugen-feltet i Norskehavet, og var på denne tiden i beslutningsfasen for hvor selskapet ønsket at driftsorganisasjonen og forsyningsbasen til Draugen skulle lokaliseres.

Boikottvedtaket var sannsynligvis ikke avgjørende for Shells beslutning, men det hadde negativ virkning. Med vedtaket fra april følte ikke Norske Shell seg velkommen i Trondheim.

Myndigheten hadde allerede sendt sterke signaler om at Vestbase i Kristiansund skulle brukes som hovedforsyningsbase i Midt-Norge, men kampen om driftsorganisasjonen sto fortsatt mellom Kristiansund, Stjørdal eller Trondheim. Det sto om opp mot tre hundre arbeidsplasser, foruten ringvirkninger.

Vedtaket, som ble vedtatt med 50 mot 33 stemmer i Trondheim bystyre, var omdiskutert. LOs sentrale organer anbefalte ikke ensidig boikott av Norske Shell. Fagbevegelsen mente at deres synspunkter på apartheidpolitikken best ble fremmet gjennom konsultasjoner direkte med oljeselskapet. Og det var ikke bare effekten av en slik boikott ville ha på politikken i Sør-Afrika som måtte vurderes. Også solidaritet med arbeidsplassvekst som kunne bli resultat av en lokalisering til Trondheim av aktiviteter knyttet til leting og utvikling på sokkelen utenfor Midt-Norge måtte tas hensyn til.

Trondheim ombestemmer seg

boikott får konsekvenser, faksimile, avis,

Allerede i august samme år omgjorde Trondheim bystyre vedtaket om ensidig kommunal boikott av Norske Shell. Etter en hard debatt vedtok bystyret med 47 mot 38 stemmer å gjenopprette normale forbindelser med selskapet. Arbeiderpartiet, som i forrige runde hadde vært for boikott, delte seg denne gangen i to like store blokker.[REMOVE]Fotnote: Hermann Hansen. (1987. 28. august). Adresseavisen. Ingen Shell-boikott.

Snuoperasjonen var ikke nok til å blidgjøre Norske Shell. I september 1987 ble plan for Utbygging og drift av Draugen (PUD) sendt fra Norske Shell på vegne av lisensen til Olje- og energidepartementet. Her anbefalte Norske Shell at både driftskontor og forsyningsbase for Draugen skulle legges til Kristiansund. Et år og tre måneder senere, 16. desember 1988, leverte Stortingets industri- og energikomite sin endelige innstilling til Stortinget om utbygging og drift av Draugen, samt lokalisering av drifts- og basefunksjon for feltene Draugen og Heidrun. Innstillingen bygde på Norske Shells foreslåtte plan og komiteen støttet selskapets anbefaling om å legge drift og forsynigsbase til Kristiansund. Trondheim hadde tapt kampen og gikk glipp av både inntekter og arbeidsplasser tilknyttet utbygging av oljefelt i Norskehavet.

Men byen gikk ikke helt tomhendt ut. I 1988 besluttet Shell å etablere et industrikontor i byen. I mars 1988 var saken oppe på ny i Trondheim bystyre som for andre gang opphevde boikotten av oljeselskap med økonomisk engasjement i Sør-Afrika. Det ble etter beslutningen var gjort, lagt fram påstander om at medlemmer av bystyret på forhånd visste om Shell sine planer om å etablere industrikontor i byen. Norske Shell gjorde beslutningen offentlig kjent etter bystyret behandlet saken.

Også byens fotballag, Rosenborg, nøt godt av dråpene fra oljeselskapet da Norske Shell ble hovedsponsor.

Trondheim var ikke alene

Trondheim var ikke alene om å boikotte Norske Shell.

Flere norske kommuner tok, på linje med Trondheim, oppfordringen og vedtok å ikke samarbeide med selskapet. Både i Oslo og i Kristiansand besluttet kommunestyrene å boikotte selskaper som hadde interesser i Sør-Afrika. Dette gjaldt ikke bare Norske Shell, men også BP, Mobil og Texaco.

Oslo kommunes boikott varte ikke lenge. Allerede etter et halvt år, 2. mars 1988 vedtok bystyret, etter en lang og følelsesladet debatt, å oppheve boikottvedtaket fra august 1987 mot Shell, Mobil og BP.[REMOVE]Fotnote: Egil Wettre Johnsen. (1988. 3. mars). Aftenposten. Oslo-boikott av oljeselskaper oppheves. Dette betydde at Oslo kommune fra denne datoen gjenopptok normale forretningsmessige forbindelser med nevnte selskaper.[REMOVE]Fotnote: Akkurat nå … interninformasjon nr. 7/88

Boikotten bystyret i Kristiansand innførte i mars 1985 ble også opphevet i september 1988.[REMOVE]Fotnote: Fædrelandsvennen. (1988. 9. september). Oljeboikott opphevet.

Striden blusser opp igjen

Den negative oppmerksomheten rundt Shells tilstedeværelse i Sør-Afrika forsvant ikke.

Etter en stille periode blusset saken om Shell og Sør-Afrika opp igjen. Bakgrunnen var at Kirkens verdensråd i august 1988 oppfordret 400 millioner medlemmer i kirkesamfunn verden over til å boikotte Shell.

Shell sto ovenfor et moralsk dilemma. Selskapet tok et aktivt standpunkt mot apartheid og forpliktet seg til å arbeide for at apartheid skulle avskaffes raskest mulig med minst mulig bruk av vold. På dette grunnlaget mente selskapet at det måtte være mulig å foreta ulike vurderinger av hvilken politikk og strategi som egnet seg best til å motarbeide apartheid-systemet. De mente at blant apartheid-motstandere i Sør-Afrika, så vel som i internasjonal opinion, hersket stor uenighet om hvilke tiltak som var mest effektive for å undergrave apartheid-systemet.[REMOVE]Fotnote: Akkurat nå … interninformasjon nr 26/88

Shell hevdet at de hadde vært til stede i Sør-Afrika i flere tiår og selskapets politikk var at den internasjonale gruppen ikke skulle involvere seg i nasjonal politikk, men overholde nasjonale lover i land de opererte. Det ble også argumentert med at datterselskapet Shell Sør-Afrika fulgte en progressiv sosialpolitikk. Skulle selskapet forlate landet ville staten gå inn og drive aktivitetene videre. Det ville forverre situasjonen for de svarte arbeiderne.

Norske Shell oppfattet – mulig med rette – kampanjen mot selskapet som urettferdig. «Norsk Shell er gjennom sitt eierforhold til et utenlandsk moderselskap i nøyaktig samme situasjon som ca. 2000 tilsvarende vestlige industri- og handelsselskap.[REMOVE]Fotnote: Akkurat nå … interninformasjon nr 7/89 Det var forskjell på Shell i Sør-Afrika og Shell i Norge. A/S Norske Shell var et datterselskap av Royal Dutch/Shell og et norsk aksjeselskap som drev i samsvar med norsk lov. Det fantes ingen foretaksforbindelser mellom Norske Shell og Sør-Afrika eller Shell Sør-Afrika. Norske Shell hadde på dette tidspunktet 1200 ansatte innen leting og utvinning av petroleum og drift av raffineri. I tillegg hadde de over 500 bensinstasjoner som var selvstendige og uavhengige forhandlere. Disse ble også rammet av folks motstand til Shell. Det forekom trakassering og mobbing av ansatte, men også hærverk og sabotasje.

boikott får konsekvenser, faksimile, avis, bombe,

I august 1987 kastet en gruppe som kalte seg «Unge Generte Helter» en molotov-cocktail, eller en bensinbombe gjennom et vindu på en bensinstasjon i Oslo. Samme natt ble hovedkontoret i Oslo utsatt for hærverk. En uke senere ble en annen stasjon forsøk tent på.[REMOVE]Fotnote: Aftenposten. (1987. 27. august). Trussel om flere aksjoner.

Idretten boikotter

En foreslått avtale mellom Norges Fotballforbund og Norske Shell ble ikke noe av. Avtalens formål var at den skulle gi forretningsmessige fordeler til begge parter. Så viste det seg at Fotballforbundet ikke var beredt til å inngå en samarbeidsavtale med Norske Shell fordi de var engstelige for at dette kunne skape intern strid i forbundet.

Samtidig hadde Skiforbundet avtale med Mobil, Håndballforbundet med Conoco og Tennisforbundet med BP. Norges idrettsforbund mente at Shell ikke sto i en særstilling og hadde ingen innvendinger mot en eventuell avtale mellom Shell og Fotballforbundet.

Apartheidregimets fall

Etter økende press både innenlands og utenlands ble, i 1990, ANC-lederen Nelson Mandela og andre politiske fanger løslatt, og de forbudte organisasjoner tillatt. I 1991 ble flere apartheidlover opphevet og i 1994 kunne alle landets innbyggere for første gang delta i et valg. Nelson Mandela ble i 1994  innsatt som nasjonens første svarte president.

[