Brudd i rør til Nordre vanninjeksjonsramme

I 1995 var det vannrøret til søndre vanninjeksjonsledning som var rammet. Årsaken var den samme som sist – produksjonsfeil i røret og kollaps på grunn av kraftig lokalt trykk. Men denne gangen ble hendelsen vurdert å kunne få alvorlige konsekvenser.

Etter at bruddet hadde oppstått, ble det sendt ned en ROV for å dokumentere omfanget av skaden. Bildene viste at vanninjeksjonsledningen fra Draugen til NWIT hadde røket i J-røret ut fra Draugen. Ved hjelp av røntgen ble det påvist at bruddet hadde skjedd nær endekoblingen. Cirka 180 meter rør var presset ut av J-røret, mens enden og 50–70 meter fortsatt sto igjen inni. Røret var samlet i en kraftig floke i en avstand av bare 30 meter fra utløpet. Store mengder grus og sandsekker var flyttet og røret lå delvis mellom andre rørledninger og kontrollkabler. Det var ikke tegne til synlige skader på disse.

Det var risikofylt å rydde opp etter det kraftige bruddet. I et nærliggende J-rør gikk gassinjeksjonsstigerøret. Dersom en åpnet J-røret der vanninjeksjonsledningen NWIT gikk ville gass-stigerøret miste sin barriere mot plattformen. Siden Draugen-skaftet ikke var designet for å tåle fullt innvendig eksplosjonstrykk var dette en risiko å ta. Det ble derfor ansett som tryggere å steindumpe restene av det ødelagte røret, og ta i bruk et nytt J-rør som det var mange av på Draugen. Ulempene med å føre røret inn på en ny plass ble ansett som minimale.

Oljedirektoratet fryktet at hendelsen kunne få stor betydning for reservoartrykk og hvor høy oljeproduksjonen fra Draugen ville bli når injeksjonsvannet ble borte. Bare to uker etter uhellet viste det seg at brønn A4 og A5 hadde jevnt trykkfall. Med en antatt nedetid på to måneder var det forventet en reduksjon i trykket på 16–18 bar. Farene ved redusert trykk i reservoaret var at det ville bli mer sand i produksjonen og vanngjennomslag i brønnene på et tidligere tidspunkt enn forventet. I verste fall kunne Draugen risikere å gå av platå mye tidligere som følge av denne hendelsen.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, Divisjon for sikkerhet og arbeidsmiljø, Seksjon for marin teknologi, Teknisk komite Draugen, 01.02.2000.

Produsenten av de fleksible vanninjeksjonsrørene, Coflexip, hadde til tross for rørbruddene tro på produktet sitt. I 2000 produserte selskapet fortsatt samme type rør som de som var blitt levert i 1991. Coflexip utelukket ikke at det kunne være fabrikasjonsfeil påført under produksjon som kunne være årsak, og bedyret at produksjonsmetodene de senere år var blitt sterkt forbedret. Shell hadde ikke brukt rørene «feil» ble det understreket.

Rører mellom Draugen og NWIT var lagt i fem lengder på 1200 meter hver med «greylock» koblinger mellom. Bare rørlengden nærmest Draugen ble skiftet ut og koblet den til de resterende fire. Da var det praktisk at Shell hadde en 1200 meter rørbit lagret på Vestbase i Kristiansund. Kostnaden for reparasjon av røret ble anslått til 120–170 millioner kroner.

For at ikke hendelsen skulle gjenta seg ble Shell bedt av Oljedirektoratet å komme opp med et program for utskifting av rørene på sikt.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, Divisjon for sikkerhet og arbeidsmiljø, Seksjon for marin teknologi, Teknisk komite Draugen, 01.02.2000.

Samtidig med at vannrøret til NWIT ble ødelagt hadde Shell høy prioritet på Draugen Gasseksport. Prosjektet med å koble gass produsert på Draugen til Åsgard eksportrøret pågikk samtidig som reparasjonen måtte foretas. Muligheten for å dra nytte av fartøy og utstyr som ble brukt i den ene operasjonen også til den andre ble undersøkt. Reparasjon av MWIT hadde første prioritet våren 2000, men samtidig skulle prosjektplanen for gasseksportrørledningen overholdes.