Sirkelens kvadratur
Betongplattformene som ble bygget i Hinnavågen brukte glideforskaling for støp av vertikale seksjoner. Alternativet var klatreforskaling hvor man bygger en form som blir demontert etter at et element er ferdigstøpt for så å bli satt opp på ny for å støpe neste element. Klatreforskaling er foretrukket når man har vertikale seksjoner med begrenset høyde slik som i bolighus og grunnmurer. I slike tilfeller får man et fåtall demontering/ nyoppstilling operasjoner. Når det er mange utsparinger, f.eks. til vinduer er det fordelaktig med klatreforskaling.
For de store betongunderstellene til plattformer er glideforskaling den beste metoden fordi det gir en kontinuerlig konstruksjon med få støpeskjøter og en kostnadseffektiv bygging.
Skissen nedenfor viser oppbyggingen av en typisk glideform. Selve formen består av vertikale plater som er montert for å gi riktig veggtykkelse og form i henhold til kravene. Det er montert gangbaner rundt hele omkretsen og på begge sider av veggen. Disse gangbanene gir arbeidsrom og tilkomst for å legge inn armeringsjern og utsparinger, fylle fersk betong i formen, påføre epoxy, inspisere det ferdige resultat og reparere eventuelle overflatesår. Formen og gangbanene er festet i rammer som henger i hydrauliske jekker som flyttes oppover etter hvert som konstruksjonen vokser. Dersom designet krever endringer i diameter vil formen bli utstyrt med et horisontalt jekkesystem for å kunne utvide/krympe radius av formen.
Etterhvert som man fyller betong blir hele glideformen hevet ved å aktivere jekkene samtidig. Hastigheten på gliden er tilpasset herdetiden for betongen og vil variere med kompleksitet og betongvolum. Normalt vil hastigheten være mellom 1,5 og 4 meter pr døgn.
Styring av glideformen skjer ved å operere jekkene. Jekkene blir hele tideng justert slik at formen er tilpasset formen på betongveggen og for å korrigere mulige avvik uten at man går utover toleransegrensene som er gitt ved valget av byggestandard. Det utføres nitid geometrikontroll gjennom lasermålinger for å sikre at alle mål til enhver tid møter toleransekravene.
Draugen-plattformen har bare ett konisk skaft og diameteren er minst i havoverflaten, bare litt over 15 meter i forhold til over 22 meter nede ved lagercellene. Dermed er bølgekreftene som virker på plattformen lavere og arealet av bunnflaten kunne derfor reduseresog fikk en mer effektiv konstruksjon. Overgang til det kvadratiske dekket var imidlertid et sirkulært tverrsnitt med en relativ liten diameter ikke den optimale løsningen. Toppen av skaftet ble derfor designet med et kvadratisk tverrsnitt med sider på 22 meter.
Byggemessig fikk man dermed en utfordring med å designe og kjøre en glideform hvor tverrsnittet gradvis ble endret fra en sirkel til et kvadrat, noe som medførte at både veggtykkelser måtte varieres og ytre mål ble økt – sirkelens kvadratur i praksis.[REMOVE]Fotnote: Tegning GS D 2001-001 GENERAL VIEW.
Dette løste man ved hjelp av et system der man kunne legge inn ekstra formplater etterhvert som arealet av glideformen måtte økes, og ved å lage en rammekonstruksjon med armer som pekte ut fra sentrum. Avstanden fra senter til forskalingen ble styrt med et horisontalt jekkesystem og resultatet ble vellykket – man kunne kjøre formen slik at skaftveggen ble dobbeltkrum med ytre mål tilpasset en gunstig løsning for design og innfesting av dekket.
Et resultat av denne byggeteknikken ble at det dannet seg et slags rutemønster på overgangsstykket som gir betongen på Draugenplattformen et karakteristisk utseende.
Artikkelen er bygget på en e-post fra Dag N. Jensen, tidligere prosjekteringsdirektør ved Norwegian Contractors.