ROV-arbeid inni Draugen
Nedre del av condeepen ble støpt i Hinnavågen, mens glidestøpingen av det lange skaftet skjedde inne i den dype fjorden i Vats. Allerede mens glidestøpingen pågikk i Vats ble Subsea Dolphin involvert. Arild Jenssen som var operatør av fjernstyrte undervannsfarkoster eller ROV-er (Remote Operated Vehicle) i Subsea Dolphin, husker dette godt.[REMOVE]Fotnote: Arild Jenssen i samtale med Kristin Øye Gjerde, 31.03.2016. Grunnen til at det ble brukt ROV-er inni plattformen var at skaftet ble fylt med sjøvann da plattformen var vel på plass ute på feltet, og da kunne ROVen bevege seg inni de vannfylte rommene.
Det var en spesiell opplevelse å forberede ROV-arbeidet inni skaftet mens condeepen ble ferdiggjort til slep opp til feltet. Det mange hundre meter høye betongskaftet beveget seg. Rørene som gikk fra bunnen av plattformen gjennom hull i etasjegulvene slo mot hullene i dekkene nedover. Dette laget vibrasjoner, og en lyd: bong, bong … nesten som kirkeklokker. ROV-folka foreslo å sette inn trekiler i hullene for å stoppe denne dunkingen, men ingeniører fra NC mente at det skulle være sånn.
Da alle forberedelser var gjort, startet utslepet 3. mai 1993.
«Vi i SubSea Dolphin var om bord under uttauingen. Det var en fantastisk opplevelse. Når Draugen var deballastert var det flott utsikt, stille og fint vær».
Draugen var som andre condeeper bygd med runde lagringstanker rundt senterskaftet. Inni senterskaftet var det ca 70 meter med vann under uttauing, i tillegg var der en stor tank for ballastvann. Da plattformen var vel fremme og ble satt ned på 250 meters dyp. I midten var et firkantet betongrør ned til det som kaltes minicella, et rom i bunnen av plattformen som gikk fra 250 meters dybde opp til 180 meter. Inne i minicella var der rør som gikk ut til under de andre lagercellene. Via disse rørene ble det pumpet ut en betongblanding som fylte ut tomrommene under plattformen og stabiliserte grunnen.
Draugen ble satt ned litt skjevt og fikk en helning på 0,3 grader. På en 300 meter høy plattform betydde dette 1,5 meter i horisontalplanet. Selv om det var en liten helning, var det nok til å skape noen problemer med å styre ROV’en ned gjennom et trangt hull gjennom de forskjellige etasjene.
En annen ting var at plattformen da den var kommet vel på plass, begynte å svaie. Det er et kjent fenomen at skyskrapere kan svaie mange meter frem og tilbake i sterk vind, og det var beregningen at Draugen også ville svaie i vind og bølger. Men Draugen var den første konstriksjonen av sitt slag, med bare ett skaft, og svaiingen skapte det en del bekymring hos personer i kontrollrommet. «Der hang det en mutter i et tau fra taket, og den beveget seg i store åtte tall», forteller Jenssen. Siden folk ble nervøse av dette, og mutteren heller ikke hadde noen praktisk betydning, ble den etter hvert fjernet og de ansatte vente seg til svaiingen.
Celler og innvendige rør i Draugen. Illustrasjon: Norsk Oljemuseum.ROV-folkene måtte gjøre seg kjent med konstruksjonen før skaftet ble fylt med vann slik at de senere kunne fjernstyre ROV-ene nedi bunnen av skaftet. For å komme ned til bunnen av plattformen tok de først heis gjennom den tynne delen av skaftet ned til plattformen der minicellen startet, deretter en ny heis inni minicellen ned til bunnen av søylen. Der nede kunne de observere rørene som førte ut i vannet på andre siden av betongen: «Til sjøvann», sto det. Inni skaftet var det lokk som skulle åpnes ved hjelp av ROV etter det var vannfylt. Lokkene var inngangene til rørene hvor rørledninger med olje og gass fra feltet, kontrollkabler og styringslinjer skulle komme inn for å føres opp gjennom skaftet til dekket på toppen av plattformen.
Neste skritt var at minicellen i bunnen av plattformen ble fylt med vann slik at ROVene kunne begynne jobben. Det var to ROVer som ble brukt inne i skaftet. Den ene var en Sprint som var en observasjons-ROV med kameraer. Så var der en stor ROV, en Scorpio, med manipulatorarmer som kunne utføre arbeidet. Men da arbeidet skulle begynne kom en av ulempene med at plattformen sto 0,3 grader skjevt til syne. Den største ROVen kunne nemlig ikke lenger enkelt heises ned gjennom de firkantede hullene i gulvet gjennom de forskjellige etasjene i skaftet slik som beregnet. Dette gikk hardt ut over ROV’en som fikk mange slag på veien, ettersom det var vanskelig å treffe helt perfekt på tur opp og ned. I det nederste rommet som var fylt med vann måtte operatøren bruke propellene for å manøvrere ROVen i posisjon til å treffe hullene. Dersom en var riktig uheldig fikk ROVen en skade på kabelen og «døde», og da var det bare å slite i kabelen for å få den opp gjennom hullet. Et stort rammeverk med sylindre og wirere gjorde at løftepunktet til ROV kunne flyttes i best mulig posisjon før og etter dykk på dekk.
Scorpio ble brukt til rov-arbeid inni draugen. Foto: NOMROV-operatøren satt tørt og trygt høyt oppe i en container på et dekk utpå plattformen og styrte ROVene som fjernet de midlertidige lokkene som var installert for å holde plattformen tett under bygging og slep. Arbeidet ROV-operatøren utførte var krevende. ROVen beveget seg i en jungel med rør, stag, kabler, og dekk i svært dårlig sikt. Operatørene «fløy» som regel etter sonarbilder for å finne frem til lokkene som skulle fjernes. Mange ganger var det så vidt det var plass til ROV’en for å jobbe.
Forbindelsen fra Draugen til subsea installasjonene gikk gjennom fleksible rør som kom inn i betongunderstellet via J-tuber som kom ut ved havbunnen. Inntrekkingen av de fleksible rørene til J-tuben skjedde ved hjelp av en wire som ble heist ned gjennom skaftet. ROVen måtte hjelpe til i denne operasjonen.
Etter at alt var koblet sammen ble driftskontrakten for subsea tildelt Stolt Comex Seaway. Da ble Dolphin’s ROV’er erstattet med SCS, som fikk jobben med årlig inspeksjon og vedlikehold. Senere ble det oppdaget sprekker i bunnen av plattformen rundt conductorene, og det ble starten på flere år med reparasjonsarbeider inni skaftet.[REMOVE]Fotnote: Arild Jenssen intervjuet av Kristin Øye Gjerde, 16.04.2016.