Shell i Norge
Selskapet overtok et tankanlegg på Nesodden utenfor Oslo. Det var begynnelsen på det som skulle bli A/S Norske Shell, som utvidet med kystdepoter og bensinstasjoner langs hele norskekysten. Selskapet har gjennomgått en enorm utvikling – fra å levere lampeolje med hest og kjerre, til dagens høyteknologiske utvinning av gass på nærmere tusen meters havdyp.
Oljehandel på slutten av 1800-tallet
Royal Dutch/Shell-gruppen som ble stiftet bare fem år tidligere, i 1907, var på jakt etter nye markeder for sine merkevarer over hele verden. I Norge fikk de innpass da Indian Refining Company gikk konkurs.[REMOVE]Fotnote: Indian Refining Company var et amerikansk oljeselskap i drift fra det første tiåret av 1900-tallet til 2. april 1943. Indian hadde bygget et tankanlegg på Granerudstøen på Nesodden, men måtte legge ned før de i det hele tatt var kommet i gang. Shell-gruppen så sitt snitt og sammen med to norske partnere dannet de selskapet Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab som kjøpte området. Tankanlegget lå perfekt til i en god havn i en skjermet fjord, med kort transportvei til Kristiania. Tankene var selskapets hovedimportanlegg i Norge i mange år.
Shell var ikke alene om å se Norge som et attraktivt marked. Tidlig på 1900-tallet hadde flere oljeselskap etablert seg i Norge. De kjøpte petroleum fra USA eller Romania og distribuerte det ut i landet. I løpet av annen halvdel av 1800-tallet var parafinlamper blitt den dominerende lyskilde for folk flest i Norge. Gasslys fantes bare i noen få større byer, og det skulle gå et tiår inn på 1900-tallet før det elektriske lyset for alvor slo igjennom. Parafin ble raffinert fra råolje, og importen av lysoljer økte jevne fra 1880-tallet og helt fram til 1920-tallet. Dessuten økte importen av smøreoljer i takt med utbredelsen av maskiner i industri og samferdsel. Import av petroleum begynte med enkeltpersoner eller små firma som hadde petroleum som en av varene de handlet med.
En av dem var grosserer Fredrik Sundt. Han var en av sin tids største parafinimportører. Basert på Sundt virksomhet, fikk huset hans i Oslo kallenavnet «Villa Parafina». Huset er i dag statens representasjonsbolig.[REMOVE]Fotnote: Parkveien 45 var tidligere statsministerens offisielle bolig, men har ikke vært i brukt som dette siden 1907. Francis Hagerup var første statsminister som bodde i Parkveien 45, fra 1896 til 1898. Her bodde også de første norske statsministrene etter 1905, men fra og med Wilhelm Christophersen (1908) var bygningen bolig for utenriksministeren, og utenriksminister Johannes Irgens (1910-1913) bodde her i hele sin periode. En annen var Adolf Øien. Sammen med vennen Ingebrigt Wahl etablerte de i 1876 en forretning som spesialiserte seg på malervarer, bygningsartikler, krutt og petroleum. Vareutvalget traff i tiden og de tjente gode penger på den raskt voksende importen av petroleum, og de bygde opp et distribusjonssystem for det nordenfjeldske Norge.
Amerikanske selskap melder sin ankomst
De utenlandske selskapene begynte å etablere seg på 1890-tallet. Først ut var A/S Vestlandske Petroleumscompagni i Bergen, opprettet i 1890. Initiativtagerne og stifterne av det nye selskapet var de fremtredende forretningsmennene Conrad Mohr, N.H. Brun og Christian Andreas Irgens fra Bergen og Det Danske Petroleums Aktieselskab. Det danske selskapet var deleid av John D. Rockefellers Standard Oil Company of New Jersey. Tre år senere, i 1893, kom A/S Østlandske Petroleumscompagni i Kristiania. Dette var en sammenslutning av tre mindre norske oljefirmaer, firmaet A. Hiorth, ved innehaver Andreas R. Lind, samt grossererne F. Mørch-Reiersen og Otto Pedersen. Det Danske Petroleums Aktieselskap var også her med som medeier og mellomledd mellom petroleumskompaniet og Standard Oil Company N.J. i USA. I 1953 slo de to petroleumsselskapene seg sammen og etablerte Aksjeselskapet Norsk Esso.[REMOVE]Fotnote: Arkivverket, «ExxonMobil 120 år» på arkivverkets nettsider: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Stavanger/Nettutstillingar/ExxonMobil-Norge-120-aar/Vestlandske-og-OEstlandske-Petroleumscompagni. (publisert 3.5.2017, lastet ned 9.1.2018)
Norsk Vacuum Oil Company avholdt konstituerende generalforsamling i 1918 i Oslo. Men allerede fra 1898 var det amerikanske oljeselskapet til stede i Norge med salgsrepresentanter. Formålet for selskapet var å drive handel, agentur og fabrikasjon av oljer og andre beslektede varer. I 1898 ble det opprettet egne kontorer som solgte Vacuum-produkter i Bergen, Trondheim og Oslo. Salget av Vacuums smøreoljer gikk godt. Den norske handelsflåten var et spesielt viktig marked for selskapet.[REMOVE]Fotnote: Arkivverket, «ExxonMobil 120 år» på arkivverkets nettsider: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Stavanger/Nettutstillingar/ExxonMobil-Norge-120-aar/Vestlandske-og-OEstlandske-Petroleumscompagni. (publisert 3.5.2017, lastet ned 9.1.2018)
Egne oljeraffineri
Norges første oljeraffineri var Mandal Paraffin Olie Co og ble opprettet i 1862. Produksjon av lampeolje, parafinvoks, smøreoljer og kunstgjødsel basert på utvinning fra kull importert fra Scotland, foregikk til 1874. Konkurransen fra importert olje og prisnedgang reduserte lønnsomheten.[REMOVE]Fotnote: Wetting, Olav. Mandal Paraffin Olie Company på Industrimuseum.no: http://industrimuseum.no/Mandal%20Paraffin (publiseringsdato ukjent, lastet ned 9.1.2018)
Importen av petroleum fikk etter hvert så stort omfang at det la grunnlag for et nytt oljeraffineri. 1899 bygde A/S Petroleums Maskinolieraffineri et raffineri på Vallø utenfor Tønsberg. Selskapets formål var import, destillasjon og raffinering av rumensk råolje og halvfabrikata. Men også dette raffineriet fikk raskt problemer. Teknologien var dårlig og det var vanskelig å få til lønnsom drift. Parafinen fra Vallø kunne ikke konkurrere med kvaliteten på parafin fra USA. De klarte heller ikke å produsere konkurransedyktige smøreoljer. Selskapet ble avviklet 1905. Men driften fortsatte gjennom et nytt selskap.
A/S Vallø Oljeraffineri, som ble dannet høsten 1905, inngikk samarbeid med Østlandske og Vestlandske Petroleumscompagnier. De to skulle i hovedsak selge og distribuere bensinen Vallø produserte, resten av produktene skulle Vallø markedsføre selv.[REMOVE]Fotnote: Gjennom hele denne tiden pågikk en videre utbygging, tilpassing og modernisering samt utvidelse av produktspekteret, som etter hvert besto av bl.a bensin, petroleum, maskinolje, smøreoljer og bitumen. Deretter fulgte et par sammenslåinger inntil det hele i 1953 endte opp i ett selskap, A/S Norske Esso. Da selskapet i 1985 inngikk en driftsavtale med Esso Exploration & Production Inc. skiftet de til dagens navn, Esso Norge AS. http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Stavanger/Nettutstillingar/ExxonMobil-Norge-120-aar/Vestlandske-og-OEstlandske-Petroleumscompagni. (publisert 3.5.2017, lastet ned 9.1.2018) I de første årene ble det destillert ulike typer bensin, white spirit, gassolje, smøreoljer og asfalt.[REMOVE]Fotnote: Miljolare.no «Vallø; Verket og menneskene» på Miljølæres nettsider: https://www.miljolare.no/karlsvika/lokalhistorie/valloe.php. (publisert februar 1995, lastet ned 25.1.2017).
Det var i dette klimaet Royal Dutch/Shell etablerte seg i Norge. Oljemotoren til fiskeflåten ble introdusert omkring 1904, og bruken var i stor vekst fram til krakket på 1920-tallet. Det var en gryende interesse for bil, og samme år som NEMAK ble etablert, ble også Norges første billøp arrangert på en isbane på Bunnefjorden utenfor Oslo.[REMOVE]Fotnote: Norsk bilsport, «100 år siden Norges første billøp» på Norsk bilsport sine nettsider: https://bilsport.no/100-ar-siden-norges-f%C3%B8rste-bill%C3%B8p/ (Publisert 22.2.2012, lastet ned 9.1.2018) Lørdag 25. februar 1912 ble det første billøpet arrangert i Norge. Det var et isbaneløp på Bunnefjorden utenfor Oslo, og løpet var så populært blant publikum at det hele endte i et eneste kaos! I 1912 ble også den første norske flyvningen gjennomført, 25 år før landets første sivile flyplass, Sola, åpnet.[REMOVE]Fotnote: 1. juni 1912 ble Hans Fleischer Dons den første nordmann som fløy et motorisert fly i Norge.
Shell i Norge
Shell var altså på jakt etter nye markeder og etablerte seg på Granerudstøen på Nesodden i 1912 som Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab (NEMAK). Første del av historien var knyttet til fiskeflåten og rederivirksomhet. Den norske fiskeflåten satset på petroleum, og et marked lå åpent. NEMAK utvidet raskt med kystdepoter langs hele norskekysten og ble særlig synlige i Nord-Norge. Allerede i 1912, samme år som oppstart, startet byggingen av tankanlegget i Ålesund og i 1913 sto anlegget i Vågan i Svolvær klart. Deretter kom det nye anlegg slag i slag med depotet på Langøya ved Stavanger, Dolvik ved Bergen og Lervik ved Hammerfest. I 1916 hadde selskapet syv tankanlegg mellom Oslo og Ålesund og hele 14 anlegg mellom Lofoten og Vardø.[REMOVE]Fotnote: A/S Norske Shell, «Kort fra A/S Norske Shells historie» på A/S Norske Shells nettsider: http://www.shell.no/about-us/what-we-do/_jcr_content/par/tabbedcontent_3dac/tab_890f/textimage_33e7.stream/1478072716178/764cbb1d672561559692104dd0ad6cb2b83e3d5231aa8d892b24dbc25e1e1245/norske-shells-historie.pdf (publiseringsdato ukjent, lastet ned 9.1.2018) Nord-Norge ble tyngdepunktet i Shells virksomhet i mange år. I 1920-årene kom solaroljen, en form for diesel, og Shell satset på en massiv markedsføring av solar som drivstoff til fiskeflåten. Det ble satt i gang en storaksjon for å få fiskerne til å skifte fra olje til solarolje. Shell måtte i en periode ha tanker for begge deler.
For å kunne forsyne kystdepotene måtte det bygges fraktebåter. I 1913 kontraherte derfor selskapet to tankskip hos Kaldnes verft. Søsterskipene M/T Blaaskjæl og M/T Rødskjæl ble levert i 1914. De var de første to motorbåttankerne i Norge og var viktig del av infrastrukturen for folk langs norskekysten. De første årene hadde fartøyene praktisk talt hele kysten som fartsområde. Skipene deltok i både første og andre verdenskrig
I april 1940 ble Rødskjæl senket av den britiske marinen mens den lå til kai i Narvik. Skipet ble hevet og slept til Harstad for reparasjon. Resten av krigen seilte den uten å bli utsatt for uhell. Etter krigen ble skipet stasjonert i Svolvær. Rødskjæl gikk i fart for Norske Shell frem til rundt 1966, da den fikk nye eiere.[REMOVE]Fotnote: Nesdal, Bjørn Anders, ««MS EPO» tidligere «MT RØDSKJÆL» Dokumentasjonsrapport av skrog med prisoverslag», Bredalsholmen, hentet fra docplayer.me: http://docplayer.me/4978523-Ms-epo-tidligere-mt-rodskjael-dokumentasjonsrapport-av-skrog-med-prisoverslag-epo-i-dokka-pa-fosen-med-sandblast-og-primet-skrog.html (publiseringsdato ukjent, lastet ned 9.1.2018)
Første verdenskrig
Det skjedde en rask overgang til forbrenningsmotorer i fiskeflåten i årene før første verdenskrig. Fra 1917 fikk norske myndigheter problemer med å sikre tilstrekkelige tilførsler av oljeprodukter. Det ble innført mild rasjonering våren 1917 og hard rasjonering høsten samme år. Rasjoneringen førte naturlig nok til misnøye. Staten samarbeidet blant annet med NEMAK for å sikre størst mulig import og den best mulige fordeling av altfor små importvolumer.
Etter krigens slutt 11. november 1918 tok det ikke lang tid før importen normaliserte seg og prisene falt ned mot førkrigsnivå. 1919 ble det satt ny rekord for import av petroleum, smøreoljer og bensin, med over 132 000 tonn.
Bilens innpass og bygging av bensinstasjoner
I løpet av krigsårene fikk bilen sitt gjennombrudd i Norge. Tidligere hadde parafin og bensin blitt fraktet fra tankanleggene til kundene på trefat og femliters blikkanner. Bileiere kjøpte bensin fra fat hos sin lokale kjøpmann. Bilparken og biltrafikken i Norge økte for hvert år. Denne veksten skapte også et større marked for salg av bensin og i årene etter 1920 ble det i gjennomsnitt bygget 20 nye stasjoner årlig.
Tidligere hadde hest og vogn vært det viktigste transportmiddelet for å frakte petroleum i innlandet. Transport med oljetønner var lite effektivt ved levering av større mengder petroleum. Tankbilene tok over for hest og vogn utover på 1920-tallet. Tankene fra hestevognene ble flyttet over og montert på lastebiler. I 1923 fikk Shell sin første tankbil med en maksimumsfart på 15 km/timen.
I takt med samfunnsutviklingen utviklet Shell seg for å kunne levere petroleumsprodukter som sørget for å holde hjulene i gang. Parallelt med utbyggingen kom også stadig nye produkter som skulle ha plass i NEMAKs forskjellige anlegg.
Flyplasser og flybensin
Landets første sivile flyplass, Stavanger flyvehavn Sola, åpnet i 1937 og Shell var på plass med sin Federal tankbil på 2500 liter. Til sammenligning frakter en tankbil i dag om lag 45 000 liter drivstoff om gangen.
Omdømmebygging
Internasjonalt startet Shell en stor markedsføringskampanje på 1920-tallet under slagordet «You can be sure of Shell». Selskapet fikk flere kjente kunstnere til å lage plakater som frontet temaene makt, renhet, pålitelighet og modernitet. (se artikkel Historien om Shell). I Norge ble polarhelten Roald Amundsens brukt for det han var verd. I Aftenposten 19. mai 1926 sto det å lese: Til Roald Amundsens Nordpolekspedisjon ble udelukkende benyttet Shell Benzin».
Andre verdenskrig og ettervirkninger
Krigen rammet hardt og mange av tankanleggene til Shell ble lagt i grus. Distribusjonsnettverket ble i stor grad bombet sønder og sammen. På landsbasis ble halvparten av all lagringskapasitet ødelagt, mens nord for Svolvær var samtlige anlegg totalt ødelagt. 23. januar 1945 ble oljelageret i Oslo sprengt som det siste. Norske Shell hadde 130 ansatte da krigen brøt ut. I 1942 var tallet bare 80 på grunn av omfattende permitteringer.
Parallelt med Marshall-hjelpen i årene etter krigen deltok også Shell i USA i oppbyggingen av Norge. En av datidens toppsjefer i USA kom selv til Norge og Nord-Norge. Da han kom tilbake ble det umiddelbart gitt klarsignal for oppbygging av nytt kontor i Hammerfest. Shells bygning var dermed blant de første permanente byggene i Hammerfest etter krigen.
Privatbilismen økte og i 1960 ble bilsalget sluppet fritt. Med det kom en større etterspørsel etter bensin og oljeprodukter.
Shell-raffineriet på Sola
Midt på 1960-tallet ønsket Shell å bygge eget raffineri. Sola utenfor Stavanger ble valgt som lokalitet. Raffineriet åpnet i 1968. Da Norsk Hydro kom med første last nordsjøolje fra Ekofisk 4. august 1971 var Shell-raffineriet på Sola Norges største. På 1990-tallet var det overskudd på raffinerikapasitet, samtidig med at EU skjerpet sine miljøkrav. I 1998 vurderte Shell-gruppen å selge seg ut av Norge. 26. februar 1999 ble det besluttet å avvikle raffineridelen, selv om den gikk med overskudd. (les mer: Shell-raffineriet på Sola)
Fra distributør til produsent
Frem til 60 tallet drev Shell i Norge primært nedstrømsvirksomhet, markedsføring og salg. I 1959 skjedde en viktig hendelse for Royal Dutch/Shell som skulle påvirke utviklingen i Norge til det ugjenkjennelige. Nederlandske myndigheter bestemte at det skulle letes etter olje og gass på Nederlandsk sektor. De overlot leting og produksjon til Shell og partneren Esso som arbeidet sammen i selskapet Nederlandse Aardolie Maatschappij (NAM). NAM var opprettet allerede i 1943.[REMOVE]Fotnote: Carstens, Halfdan, (2015) GEO 365 . Opptakten til oljeeventyret. Hentet fra http://www.geo365.no/oljehistorie/det-norske-oljeeventyret-opptakten/ (publisert 12.4.2015, lastet ned 9.1.2018)I 1959 fant de et av verdens største gassfelt i Groningen i Nederland. Selskapet hadde funnet ressurser i sin egen bakgård. Og kanskje enda viktigere var det at funnet pekte på mulige forekomster av petroleum også ut i Nordsjøbassenget.
Alle de store oljeselskapene rettet blikket mot Nordsjøen. I 1965 åpnet norsk sokkel for letevirksomhet og i første konsesjonsrunde fikk Norske Shell 100 prosent eierandel i ti blokker. Åtte av blokkene ble tilbakelevert til staten i sin helhet. Shell har siden deltatt i alle konsesjonsrunder minus to og fått tildelt lisenser både som operatør og rettighetshaver.
Første konsesjonsrunde på norsk sokkel blir utlyst i 1965. I første konsesjonsrunde ble Shell tildelt blokk 1/6 – naboen til Ekofisk, det som senere ble Albuskjell og en del av Ekofisk i 1979.
Før boringen kom i gang på norsk sokkel var selskapet allerede i gang på britisk side av nordsjøbassenget. Selskapet fortsatte sitt samarbeid med Esso i Storbritannia. I 1964 etablerte Shell UK Shell Expro som skulle fungere som operatør i et 50/50 joint venture med Shell og Esso. Samarbeidet resulterte i lisenser på hele 75 blokker på britisk sokkel. Første funnet på britisk sokkel skjedde i 1966 da Shell Expro fant gassfeltet Indefatigable. Senere samme år fant BP gassfeltet Leman.
På norsk sokkel startet Norske Shell første boring i 1968 med boreriggen «Orion». Samme år ble lete- og utvinningsavdelingen formelt etablert. De fikk kontorer i noen Moelvenbrakker i Tananger.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Norske Shell Lete- og utvinningsavdelingen. (1990). Fra Groningen til Troll : Norske Shell – 25 år på norsk sokkel. Tananger: [A/S Norske Shell. Lete- og utvinningsavdelingen]: 14. Etter fem brønner og fem tørre hull ble kontoret raskt lagt ned igjen. Shell, som de fleste andre oljeselskap var på vei til å gi opp norsk sokkel da nyheten om at Phillips Petroleum hadde gjort et stort oljefunn. Med funnet av Ekofisk økte igjen interessen.
I 1971 fant Shell Expro oljefeltet Auk på britisk side og ikke minst fant de Brent. Dunlin ble funnet to år senere. I 1971 gjenåpnet Norsk Shell letekontoret i Tananger. Royal Dutch/Shell hadde lang erfaring med leting og produksjon til havs blant annet utenfor Venezuela, California, i Mexicogolfen og utenfor Brunei. Men nord i Nordsjøen hvor Brent-feltet ligger var havet dypere, bølgene høyere og værskiftene mer ekstreme. Selskapet måtte tenke nytt da feltet skulle bygges ut. I tillegg var det relativt mye gass assosiert med oljen. Britiske myndigheter hadde bestemt at gass ikke kunne brennes av i større mengder, og reinjisering over lang tid var teknisk uønsket. Disse faktorene sammen førte til at det trengtes en mer komplisert plattform, en fabrikk i havet. Fram til da hadde Shell operert fra enkle plattformer i stål, nå bestemte de seg for store, tunge betongplattformer.
På norsk side av grensen med Brent-feltet ligger Statfjord-feltet. I denne lisensen fikk Norsk Shell ti prosent av de to blokkene som utgjør feltet. I 1979 startet produksjonen på både Albuskjell og Statfjord og ga Norske Shell kjærkomne inntekter.
Etter oljesjokket i 1973 søkte alle oljeselskap mot Europa, Shell inkludert. Det var viktig å finne petroleumsressurser i områder i verden stabile politiske forhold. Leteaktiviteten i Nordsjøen økte. Gjennombruddet for Norske Shell kom natt til 26. august 1979 da leteriggen Borgny Dolphin traff gass på 31/2 – Troll. Blokk 31/2 ble lagt ut i fjerde konsesjonsrunde i 1978 og mange var interessert, til tross for 350 meter havdyp og lang avstand til markedene. Shell ga blokken lav prioritet, men lovet å gjennomføre relativt mange boringer. Selskapet fikk blokken for undersøkelse, men under strenge betingelser. I følge datidens norske regelverk var store interesser reservert nasjonale oljeindustri og Statoil skulle ha 50 prosent eierskap. Shell måtte også akseptere at operatørskapet skulle overføres til Statoil i produksjonsfasen.
Første brønn viste at det fantes store mengder gass og olje. Som gassfelt var det nesten like stort som Groningen. Shell, sammen med Statoil utviklet gassfeltet, mens Norsk Hydro tok ansvar for oljen.
Ut over 1980-årene var oljeproduksjonen i Europa ekstremt viktig for Shell og var område nummer to i verden i størrelse på produksjon etter USA. Det viktigste var at Europa var politisk sikkert og stabilt. Utover 1990-årene økte viktigheten av naturgass for totalen av Shell-gruppens aktivitet. Gass rykket opp som nummer to i kjernevirksomhet før petrokjemisk industri, men etter olje.