«Skal denne byen dø?»

person Av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
«Skal vi bo i en spøkelsesby?» Det var ordfører i Kristiansund Øivind Jensen som stilte spørsmålet høsten 1988.
— Faksimile fra Dagbladet 12.09.1988
© Norsk Oljemuseum

Her råder krisen som ingen synes å ha oppdaget, annet enn de stadig flere som føler den på kroppen. Skyene over byen blir mørkere og mørkene,» fortsatte han.[REMOVE]Fotnote: Dagbladet. (1988, 12. september). Skal vi bo i en spøkelsesby?

Bakgrunnen var en stigende arbeidsledighet og stadig nye varsler om permitteringer og oppsigelser i byens næringsliv. Men det var også et ledd i å få myndighetene til å se til Kristiansund. Kampen om hvor Shell skulle legge driftsorganisasjonen for Draugen-feltet var ennå ikke avgjort. I følge ordføreren var det kun oljevirksomhet som kunne redde byen. Det òg framskyving av Norges største veiprosjekt – fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Begge deler var avhengig av Stortinget.

Høsten 1988 skulle Stortinget vedta hvor driftsorganisasjon og forsyningsbase for oljefeltene Draugen og Heidrun skulle lokaliseres. Kristiansund hadde stort håp om å vinne fram i den kampen. Men ordførerens dystre bilde av byen, tyder på at de ikke var sikre på seier. Det kan virke som om kommunen, ved å svartmale situasjonen, ville presse Stortinget til å begunstige Kristiansund.

Kristiansunds tidligere historie, sundbåten,
Sundbåten transporterte folk mellom øyene. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kristiansund var på dette tidspunkt en by på tre øyer uten fastlandsforbindelse, men forbindelsen, som hadde fått navnet Krifast var vedtatt. Allerede i 1985 hadde Stortinget godkjent prosjektet, et av de aller største samferdselsprosjektene til da vedtatt. For Kristiansund var dette selvfølgelig gledelig, men problemet var at oppstart av prosjektet ikke skulle starte ennå. Kristiansund ønsket å forsere prosessen som et sysselsettingstiltak.

Arbeidsledighet og nedleggelser

I 1988 hadde arbeidsmarkedet, ikke bare i Kristiansund, men i hele Norge, utviklet seg i dramatisk negativ retning. Ledigheten ble mer enn fordoblet igjennom 1988.[REMOVE]Fotnote: Eika, Torbjørn, (1993). Rapporter: Norsk Økonomi 1988-1991: Hvorfor steg arbeidsledigheten så mye? Statistisk sentralbyrå Dette skyltes flere faktorer, men en god del kan tilskrives en økonomisk lavkonjunktur. Arbeidsmarkedet hadde ikke vært så ille på over ti år.

Kristiansund var en av byene som var hardest rammet. Ledigheten var i september på 5,7 prosent, men frykten var at den skulle stige til både 10 og 14 prosent. Bare tre mindre arbeidskontordistrikt i Norge rapporterte høyere ledighetstall.

Kristiansund var kjent med konjunktusvinginger, byen hadde levd med det siden den fikk bystatus i 1742. Men denne gangen var det ikke bare en bransje som ble rammet, men «elendigheten åpenbarer seg over hele linjen», som ordføreren uttrykte det.

Etter en positiv utvikling i økonomien fra 1982 til 1985 hadde trenden snudd. Lønn og nyinvesteringer hadde brakt Kristiansunds økonomi ut på vidvanke. Byens evne til å vise måtehold i oppgangstider hadde sviktet. Byen hadde investert store summer i bygg og anlegg og budsjettet hadde økt fra 50 millioner til 74,7 millioner. Budsjettoverskridelsene i 1987 var dramatiske. En annen uforutsett kostnad kom av ny tariff framforhandlet av partene i arbeidslivet. Arbeidstidsforkortelsen hadde kostet dyrt.  I 1987 ble arbeidstiden redusert med 2,5 time i uken – fra 40 til 37,5 timer. Bruk av kommunens sosiale tjenester hadde også økt merkbart og det var økonomiske overskridelser i både sentraladministrasjon, undervisning, helsevern og kommunens forretningsdrift.

Et rosemalt eventyr eller et svart mareritt?

skal denne byen dø, avis, faksimile,
Faksimile fra Dagbladet 12.09.1988

Ikke alle var glad for medieoppmerksomheten ordføreren og Kristiansund hadde fått i riksdekkende aviser. Blant annet hadde Dagbladet trykket en «Dødsliste» hvor de ramset opp firma som hadde sagt opp eller permittert hele eller deler av arbeidsstokken. Inntrykket var at disse selskapenes og ikke minst byens endelikt var nær.

«PR-messig selvmål av groveste slag»

En av dem som reagerte var byens tidligere ordfører og nå redaktør for byens avis Tidens Krav, Asbjørn Jordal. Han skrev på lederplass at å fremstille Kristiansund som en kriseby var å undergrave byens muligheter. Han så det som et «PR-messig selvmål av groveste slag» og mente at kommuneledelsen bevisst hadde gitt Dagbladet negative opplysninger som ledd i bestrebelsene å knytte oljevirksomheten til byen. Reportasjen et bestillingsverk fra kommunens side og var en tilsiktet svartmaling. Det var ikke særlig forlokkende for ny industri å etablere seg i en by hvor dødsrallingen overdøvde den håpefulle sang.

Medieoffensiven var en bevisst kjøring fra kommunens side for å få forståelse hos sentrale myndigheter. Men om de hadde tenkt godt nok igjennom konsekvensene, var en annen ting. Utspillene sto i sterk kontrast til den markedsføringslinjen som KOM – Kristiansund og Omegn Marketing – hadde brukt penger på i mars samme året. Også det en offensiv lansert i Dagbladet under slagordet: Kristiansund – fremtidens by.

«Det ene avløser det andre».

Målet med den storstilte annonseringen var å få folk til å flytte til og slå seg ned i Kristiansund. I følge annonsen ville byen i fremtiden ha stort behov for fagutdannet personell. De kunne skryte av optimisme i næringslivet og en enorm byggeaktivitet i byen. «Det ene avløser det andre.»[REMOVE]Fotnote: Dagbladet mars 1988

Det kom også fram at Sterkoder, byens største verft og arbeidsplass, hadde ordrebøkene fulle og at byen kunne skilte med et spennende arbeidsmarked.

Kristiansunds tidligere historie,
Sterkoder. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Bare måneder før ordføreren gikk ut med sitt skrekkscenario, hadde altså kommunen brukt tid og krefter på å markedsføre byen og dens muligheter. Dette står i grell kontrast til «dødslisten» i samme avis seks måneder senere. Øverst på denne listen sto nettopp Sterkoder som hadde permittert 40 personer. Sterkoder slet i motgang, på linje med de fleste andre verft, men reagerte likevel på å komme på en «dødsliste» og mente de ikke hørte hjemme der. De hadde riktignok permittert en del av sin stab, men var fortsatt byens største arbeidsplass.

Roper på myndighetene/et rop om hjelp

Svartmalingen må ses som et rop om hjelp fra ordføreren. Men flere stilte spørsmål om ikke kommunen selv burde ta grep. 21. september ble det avholdt en næringspolitisk konferanse i Kristiansund hvor det ble fremholdt at det var overmåte viktig å stimulere til et variert næringsliv. Oljen alene kunne ikke redde landsdelen og byen. Konferansen tok et kraftig oppgjør med pessimismen. Krisemaksimering ville ikke føre noe godt med seg.

Byen måtte få fram alle fortrinn og muligheter som fantes. Særlig innen fiskeriene og spesielt innen oppdrett.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav. (1988. 22. september) Oljen redder ikke Nordmøre.

Fallet i oljeprisen i 1986 burde satt en støkk i oljeoptimistene og politikere så vel som næringslivet burde forstå at næringslivet måtte omstille seg.

I 1987 lå fire rigger samtidig til land i Kristiansund. Arbeidsledige rigger indikerte at det var rolig på feltet. Leteaktiviteten i Norskehavet hadde sunket og det var nedgangstider i næringen.

Krisebudsjett

Om en befant seg på den ene eller andre siden i diskusjonen om hvordan Kristiansund burde markedsføres, var det enighet blant de fleste at byen var i krise. Det ble ettertrykkelig bevist da rådmann Anton Monge la fram sitt budsjett for 1989.

I første utkast til budsjett måtte byen spare 9 millioner. Et av forslagene fra rådmannen var å legge ned kulturetaten som selvstendig etat. Biblioteket skulle kun ha åpent tre dager i uken. Han ville også kutte 55 årsverk i kommunen gjennom en omorganisering av kommunens virksomhet. Mye måtte legges om, men han måtte samtidig sørge for at den kommunaløkonomiske skuta ikke grunnstøtte.

Tre uker senere la rådmannen nye sjokktall. Det måtte kuttes ytterligere 11 millioner. Utgiftene til sosialhjelp hadde økt langt mer enn tatt høyde for i budsjettet. Pengestøtte og husleiebidrag hadde økt dramatisk. Nye ordninger i folketrygden påla kommunene ekstraordinær innbetaling. Pengene skulle trekkes fra kommunens skatteinntekter og hadde økt kraftig i framlegg til statsbudsjett for 1989.

Løsningen ble at i tillegg til generelle kutt i utgifter og nedbemanning i kommunen, ble underskuddet dekket inn gjennom salg av deler av kommunens bygningsmasse, samt økt eiendomsskatt.

Kristiansund var ikke den eneste kommunen i landet som slet. Det rådde en økonomisk unntakstilstand i hele landet.

Redningen kommer

To dager etter oppslaget om framtidig spøkelsesby, gikk kommunalminister Kjell Borgen ut og lovet hjelp til Kristiansund. Han aktet ikke å la den negative utviklingen fortsette.

Da Stortinget vedtok Krifast-prosjektet, var byggestart satt til 1990 med ferdigstillelse i 1995. I statsbudsjettet for 1989 bestemte regjeringen at byggestarten kunne fremskyndes med et år og igangsettes våren 1989.[REMOVE]Fotnote: Samferdselsdepartementet. (1988) For budsjettermin 1989. (St.prp. nr. 1 1988—89). Dette var gode nyheter for Kristiansund. Et så stort byggeprosjekt ville generere mange nye arbeidsplasser og inntekter til kommunen.

skal denne byen dø
Fergekaien skal ikke lenger benyttes. Foto: Tidens Krav/Norsk Oljemuseum

Ved fremleggingen av statsbudsjettet 4. oktober 1988 ble det full pott til Nordmøre. Regjeringen bevilget 4,6 millioner til ekstraordinære sysselsettingstiltak, noe som innebar arbeids- og kurstilbud for 500 personer. Best ut kom Frei og Averøy. Kristiansund fikk lite, for byen hadde ikke penger til egenandelene. Kristiansund hadde rett og slett ikke råd til å ta imot sysselsettingsmidler av regjeringen for kommunen hadde ikke penger til å betale egenandelen med. Regjeringen mente Kristiansund kommune hadde gjort for lite for å bidra til å sette folk i arbeid.

Men selv krisetider tar slutt. I desember 1988 ble Kristiansund utpekt som midtnorsk oljeby, med både forsyningsbase for både Draugen og Heidrun og driftssenter for Draugen. Våren 1989 startet arbeidet med bro og tunnelarbeidene som skulle gjøre byen landfast.

Lille julaften kom kanskje den beste julepresangen byen kunne fått. Sterkoder fikk inn en milliardkontrakt med bygging av 15 trålere. Fremtiden så lys ut for bedriften og for 700 til 800 personer som kunne få jobb. Og ikke minst for kommunens skatteinntekter.

Spøkelsesbyen gikk mot lysere tider.

«Spøkelsene» er jagd på dør. I stedet kommer oljebaser, driftsorganisasjon for Draugen-feltet, fastlandsforbindelse, Averøytunnel. Hjørnesteinsbedriften Sterkoder er sikret full sysselsetting i fire år framover. Selv ikke OL investeringene på Lillehammer vil kunne hamle opp med de investeringene som skal gjøres i Kristiansund-distriktet de nærmeste årene. Nå kommer folk i arbeid igjen.

Hilsen ordfører Øivind Jensen, 29. desember 1988.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav 29. desember 1988 «– Harde tider, men bedring i sikte».

Publisert 13. september 2018   •   Oppdatert 18. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *