Kristiansunds tidligere historie

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Oljeindustrien kom for alvor til Kristiansund da driftsorganisasjonen for Draugen-feltet flyttet inn på Råket i 1992. Da hadde byens politikere kjempet i flere tiår for å bli en del av det norske oljeeventyret. Allerede i 1970 startet arbeidet med å bli «oljeby». For å forstå viktigheten av å få en ny industri, arbeidsplasser og kapital til byen må vi se på Kristiansunds tidligere historie.
— Byfossen i Kristiansund. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Kristiansunds tidligere historie,
På flyttefot. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum

Havet og havnen er og har alltid vært Kristiansunds livsgrunnlag. Havet med råvarene som fisk og olje og havnen som ligger midt i skipsleia, lun og tilgjengelig i all slags omskiftelig vestlandsvær. Livet i Kristiansund har da også alltid kretset rundt havnen hvor fiskebåtene til tider har ligget tett i tett.

Ressursene i havet og den gode, naturlige havnen sammen med fjordene østover mot bygdene på Nordmøre var bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.

Kristiansund har to ulike typer omland. Fiskeridistriktene i vest med Kvernes, Grip, Edøy og Aure og fjordbygdene i de indre områdene som Tingvoll, Surnadal, Sunndal og Stangvik. Her var jordbruket hovednæringen, mens sagbruk og fjordfiske ga gode ekstrainntekter.

Det var for øvrig ikke før stedet fikk kjøpsrettigheter i 1742 at stedet fikk navn Kristiansund – eller Christiansund av Kong Christian VI. Før det var stedet omtalt som Lille-Fosen eller Fosna.

Byen eller stedet har gjennom alle tider vært preget av oppturer og nedturer – fra klondykestemning til dype depresjoner. Byen har hatt et ensidig næringsliv med produksjon av varer til et verdensmarked. Den internasjonale utviklingen og økonomiske konjunkturer har derfor styrt byens utvikling. På begynnelsen av 1500-tallet var fortsatt Lille-Fosen et lite tettsted med kun fem eller seks skattebetalere, mens det var fiskeværene Kvernes og Grip som dominerte handelen.

En dramatisk nedgang i fiskeprisene internasjonalt, som særlig rammet tørrfisken endret dette. Folk flyttet fra fiskeværene og inn til land. Der hadde et nytt marked oppstått – trelasthandel.

Hollendertiden

Holland var på 1500-tallet den ledende skipsbyggernasjonen i Europa, noe som fordret tilgang på store mengder tømmer. Landet hadde lite egen skog, mens det i Norge kunne kjøpes store mengder tømmer for en rimelig penge. Dermed startet en omfattende handel mellom Holland og norske ladesteder.

Trelasthandelen var ikke bare et nordmørsk fenomen, men viktig for hele kysten fra svenskegrensen og helt opp til Nordmøre – Lille-Fosen inkludert. Lille-Fosen hadde ikke egen skog. Tømmeret kom fra fjordbygdene og ble fraktet ut til ladestedet som fungerte som utskipningshavn og tjente godt på eksporttoll.

1600-tallet ble et gyllent århundre for Lille-Fosen. Trelasthandelen gikk godt og tollinntektene var høye. Mens skogene på Sunnmøre og i Romsdal ble snauhogd, ble noe av skogen bevart på Nordmøre. Som følge av lavere etterspørsel etter treverk i en periode fra 1700 til 1780 fikk skogen på Nordmøre tid til å bygge seg opp igjen og fra 1780-årene og de neste 20 år var tollinntektene fra utskiping av tømmer fra Kristiansund vel så gode som på 1600-tallet.

Gjennom trelasthandelen bygget Lille-Fosen seg opp som ladested, men det var kontakten med de utenlandske markedene som skulle legge grunnlaget for en enda større og viktigere eksportvare – fisken. Trelasthandelen var inntektsgivende, men fisken sørget for at stedet fikk kjøpstadsrettigheter og bystatus i 1742.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 30–31.

Den gylne, men lunefulle silden

Fra 1736 og de påfølgende 22 år var det et eventyrlig sildefiske på Nordmøre. Kristiansund var på midten av 1700-tallet Norges nest største eksportør av fiskeprodukter, bare slått av Bergen. Men silden er lunefull og våren 1758 dukket den ikke opp. Det gjorde den heller ikke de nest årene.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 31.

Klippfisk redder byen

Klippfisken var mer til å stole på. Klippfisk er saltet og tørket fisk, helst laget av torsk, men også hyse, lange, brosme eller sei kan brukes.

Klippfisk ble første gang eksportert fra Lille-Fosen på 1600-tallet, men etter et kort intermesso ble fortjenesten tapt og tilvirkningsmetoden glemt. Først på 1730-tallet ble det produsert klippfisk igjen i Lille-Fosen og da i regi av britiske handelsmenn som både hadde kapital og kunnskap.

I motsetning til tørrfisk ble klippfisk introdusert til Norge fra utlandet. Klippfisk er en langt mer foredlet vare enn tørrfisk. Den skal både flekkes, saltes og vaskes før den presses og tørkes. Mest sannsynlig var det baskiske fiskere som fant en konserveringsmetode da de drev fiske ved Newfoundland rundt år 1500.
Fosna-distriktet hadde både godt klima og fine og jevne svaberg som egnet seg for klippfisktørking. Kombinert med den lune havnen og den sentrale beliggenheten midt i skipsleia, lå alle muligheter til rette for stedet på Nordmøre.

Å produsere klippfisk krever kapital, og hvordan skulle dette relativt lille stedet på det værharde Nord-Vestlandet skaffe nok penger til en slik industri?

Den dansk-norske kongen så viktigheten av å trekke både utenlandsk kapital og kunnskap til Norge og ga derfor privilegier til utenlandske handelsmenn. Intensjonen var at dette skulle bidra til å utvikle et eget næringsliv. Utenlandske forretningsfolk fra Skottland og England fikk fritak for skatt og avgifter, og forlot Norge innen 20 år fikk de ta formuen med seg. Giftet de seg med en innfødt, mistet de derimot alle privilegier.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A., Aass, E., & Kristiansunds historienemnd. (1951). Kristiansunds historie: 2: Fra lokal til nasjonal frigjøring: 1742-1814 (Vol. 2). Kristiansund: I kommisjon hos Barmans bokhandel.: 37
Mange tok også formuen med seg og forlot Kristiansund etter 20 år, men kunnskapen om konserveringsmetode og det viktige nettverket av handelsmenn i Europa og Sør-Amerika ble igjen, helt etter kongens intensjon.

Eksport av fisk krevde skip og på 1780-tallet ble de første skipsverftene grunnlagt i Kristiansund. Og kjøpmennene startet for alvor sin egen rederivirksomhet.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 33.

Kristiansunds tidligere historie,
Et eksportskip og en klippfisk-føringsbåt ligger oppankret i Havna i Kristiansund. Foto: Ukjent/Nordmøre museum

Klippfisken genererte voldsomme rikdommer. Store formuer ble konsentrert på få hender, og størst av dem alle, Nicolai H. Knudtzon, var på slutten av 1800-tallet en av Norges rikeste menn. Store klasseskiller utviklet seg med en liten, men ustyrtelig rik overklasse og en stor og fattig underklasse. Overklassen, omtalt som klippfiskbaroner, eide hele produksjonen – fra fiskeværene til utskipningsskutene, mens underklassen levde i perioder fra hånd til munn. Likevel finner en lite opprør fra underklassen. Det virker som de fleste var glade for å ha arbeid å gå til, et arbeid som ofte var ustabilt, dårlig betalt og slitsomt.

Klippfisknæringen måtte takle store variasjoner i internasjonale økonomiske konjunkturer. Og Kristiansund ble med på både oppturene og nedturene. Et plutselig fall i prisene på markedet i Spania, førte i 1884 til et økonomisk krakk i klippfisknæringen, med den følgen at alle de store klippfiskeksportørene tapte formuene sine, og med ett unntak, gikk konkurs.[REMOVE]Fotnote: Husby, E., & Nordmøre sparebank. (1985). En bank for bygd og by: Nordmøre sparebank 150 år: 1835-1985. Kristiansund N: Nordmøre sparebank.: 111.

Krigsårene fra 1914 var på den andre siden preget av velstandsøkning, med den konsekvens at Kristiansund seilte opp som en av Norges dyreste byer. For de lavere, fattige klasser ble dette en vanskelig tid. I 1918, etter 1. verdenskrig, sank etterspørselen etter klippfisk og innledet flere år lang lavkonjunkturperiode. I 1921 måtte formannskapet be staten om bistand fordi kommunen ikke greide sine forpliktelser. Næringen tok seg først opp igjen på 1930-tallet, men for Kristiansund fikk den en ny bråstopp i 1940. Den tyske okkupasjonsmakten gjorde sitt for å fjerne siste rest av storhetstiden gjennom intensive bombetokt som varte fire dager i slutten av april. Over 800 hus ble ødelagt og en vakker by ble lagt i ruiner.

Ålesund overtar hegemoniet

Nok en gang reddet klippfisken byen og i 1955 sto Kristiansund for 75 prosent av all eksport av klippfisk fra Norge. Mellom 500 til 800 personer arbeidet i klippfisknæringen. Mellom 1955 til 1960 skjedde en dramatisk endring. Ålesund seilte opp og over tok hegemoniet. Det hadde vært eksportert mye klippfisk fra Ålesund også tidligere, men Kristiansund hadde hele tiden vært den ledende klippfiskeksportør.[REMOVE]Fotnote: Williamsen, Odd W. Solnedgangsnæringa soltørking, Stiftelsen Nordmøre Museum, http://www.nordmore.museum.no/bes%C3%B8k-oss/kristiansund/klippfiskmuseet/solnedgangsn%C3%A6ringa-solt%C3%B8rking Ålesunds klippfiskeksport økte jevnt i årene etter og i 1977 sto Ålesund for hele 82 prosent av all klippfiskeksport, mens bare 13 prosent ble eksportert fra Kristiansund.

Flere utviklingstrekk kan ha bidratt til forskyvningen sørover. Mens Ålesund relativt tidlig gikk over til kunstig tørking av fisken, tviholdt Kristiansunderne på soltørking. Dette var en metode som var både langt mer arbeidskrevende og tidskrevende. Mens kunstig tørking av fisken tok fem til seks dager, kunne foregå hele året og trengte fem ansatte, trengte soltørking gjerne tre til fem uker, kunne bare foregå om våren og det måtte om lag 80 ansatte til. Selv om mange mente og fortsatt mener at det er kvalitetsforskjell på soltørking og kunstig tørking, kunne ikke Kristiansund med sine gamle metoder konkurrere med Ålesund.
Soltørking krevde som sagt stor arbeidskraft, men det ble etter krigen vanskelig å få tak i nok billig arbeidskraft. Industrialiseringen krevde arbeidere.

Kristiansunds tidligere historie,
B. Heides Sildoljefabrikk på Bentneset. Foto: Widerøe's flyveselskap a/s/Nordmøre museum

Industrialiseringen i Kristiansund hadde lenge ligget tilbake for andre byer i Norge. Årsaken var i første rekke manglende tilgang på vann og elektrisitet. Byen satset nå mer på frossenfisk. Silden var nemlig kommet tilbake og i årene 1955 til 1970 var sildefisket fabelaktig godt. I en årrekke var filetindustrien betydelig i Kristiansund og på Nordmøre. Bare i Kristiansund fantes en rekke bedrifter med Norfinn og Heide i spissen – noe som ga arbeid til hundrevis av kvinner.

Men utover 1970- og 1980- tallet forsvant mange arbeidsplasser i fiskeindustrien. I 1988 gikk Norfinn konkurs.

Tilgang på strøm og ferskvann

Årsakene til at Ålesund overtok klippfiskhegemoniet er flere. Tilgang til billig elektrisk kraft var en viktig årsak.
På Sunnmøre gikk 11 kommuner sammen og startet store vannkraftprosjekter. I Kristiansund var tilgangen på billig strøm langt dårligere.

Elektrisitet ble tatt i bruk i Kristiansund i 1899. Den første kraftutbygging i større målestokk ble foretatt av Kristiansund Elektrisitetsverk 1917–20, med Skar Kraftverk i Tingvoll. Men mye gikk feil i dette prosjektet og det ble langt dyrere enn planlagt. Strømmen ble skrudd på i 1920, men på grunn av høye investeringer gikk kommunen inn i en vanskelig økonomisk periode.

Det andre store problemet for Kristiansund var tilgangen på ferskvann. Det kom stadig klager på forurensning av vannet. Mellom 1855 og 1910 ble det bygget flere vanndammer i byen, men disse var små og i tørkeperioder tørket de helt inn. I 1912 ble det lagt en vannledning fra Frei inn til Kristiansund og Bolgavatnet på Frei var byens drikkevann helt fram til 1979. Men allerede rett etter krigen ble det klart at det var for lite som vannforsyningskilde. Prisen på ferskvann var høy.

Tidlig på 1970-tallet startet arbeidet med Storvatnet i Tingvoll kommune som drikkevannskilde. Investeringene var betydelige, men nødvendige. Både for fiskeindustrien og senere oljeindustrien var tilgang på vann avgjørende. Uten vann hadde Kristiansund neppe blitt valgt som base for oljeindustrien.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 157.

Hvordan sto det til med Kristiansunderne?

Innbyggertallet i Kristiansund økte kraftig etter at stedet fikk handelsrettigheter. I 1742 var det registrert 700 innbyggere. Ved den første fullstendige folketellingen i Norge i 1769 var tallet steget til 1429 og i 1801 var innbyggertallet oppe i 1979.[REMOVE]Fotnote: Hoff, R. (1996). «Avlet I Synd Og Ondskap»: En Sosial- Og Rettshistorisk Undersøkelse Av Fødsler Utenfor Ekteskap I Kristiansund 1742-1801, Nr 13, VII, 189: 34. og http://www.wikiwand.com/no/Liste_over_norske_byer
Byens befolkning vokste raskt med påfølgende tettboddhet, dårlig hygiene og dyre boliger. Tuberkulose, Spanskesyken og andre influensaepidemier tok mange liv.

Lavkonjunkturer, stor arbeiderklasse og lite inntektsgivende arbeide medførte økte klasseskiller og stor fattigdom. Arbeidsledigheten har i perioder vært høy i Kristiansund, og mange har livnært seg på sesongarbeid. I år 1900 var 15 prosent av den arbeidsføre befolkningen arbeidsledige.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 12 På 1920-tallet økte arbeidsledigheten. På det verste var 30 prosent av menn i arbeidsfør alder ledige. Skatteinntekter sank og kommunens gjeldstyngde ble større. Utgiftene til forsorg økte, og på 1930-tallet gikk 40 prosent av byens budsjett til forsorg. Antall mottakere fra fattigkassen lå langt over gjennomsnittet, mens summen som ble betalt ut lå under landsgjennomsnittet. Utvandring til Amerika var også stor. I perioden 1875 til 1914 utvandret hele 1400 personer. Antallet varierte med gode og dårlige tider.

Krisen rammet også andre steder på Nordmøre. På kysten var det til tider direkte nød. Det ser ut til at det er fiskerne det gikk verst ut over.[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 54.

Klasseskillet var lett synlig med en styrtrik klippfiskadel og en desto fattigere arbeiderklasse. Alkoholmisbruket var større på Nordmøre enn ellers i fylket og Kristiansund var verst av byene.

Av Kristiansundavisen Tidens krav ble arbeiderne i Kristiansund beskrevet som noen av landets dårligst organiserte og at de var «noen av landets usleste avlønnede treller».[REMOVE]Fotnote: Innvik, P. (2006). Et fyrtårn i havgapet: Tidens krav gjennom 100 år: 1906-2006. Kristiansund: Tidens krav: 24.

Dårlig økonomi på grunn av høy arbeidsledighet, lave skatteinntekter, feilslått kraftutbygging og store klasseskiller førte i 1932 til at Kristiansund kommune gikk konkurs og ble satt under statlig administrasjon. Flere upopulære tiltak ble iverksatt, men staten sørget for en gradvis nedskriving av gjelden og byen fikk tilbake kommunalt selvstyre i 1935.

Infrastruktur

Kristiansunds tidligere historie, , sundbåten,
Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Kristiansund ligger på tre øyer – eller fire «land» – Nordlandet, Gomalandet, Kirkelandet og Innlandet. Kirkelandet og Gomalandet er forbundet ved et smalt eid innerst i vågen og er derfor ikke egne øyer. Vannet har alltid vært den viktigste trafikkåren, her som mange andre steder i landet. Skipsleia bandt landet sammen, og fra 1876 bandt Sundbåtene «landene» i Kristiansund sammen.[REMOVE]Fotnote: Sundbåten er en passasjerrute med båt mellom de fire bydelene – «landene» Gomalandet, Kirkelandet, Nordlandet og Innlandet i Kristiansund. Sundbåttrafikken startet 18. november 1876 og påstås å være en av verdens eldste kollektive transportselskap som har vært i kontinuerlig drift. 1920-tallet førte med seg en ny tid hvor bil og buss konkurrerte med båttrafikken. Særlig gjaldt det frakt av mennesker.

Fjordene ble med ett et hinder. Tidligere sentrale steder langs skipsleia kom nå i bakevjen og Kristiansund havnet i periferien. I 1936 åpnet broen som koblet Nordlandet med Gomalandet og Kirkelandet. Første i 1963 fikk Innlandet, som siste «land» broforbindelse.

Men Kristiansund var fortsatt uten fastlandsforbindelse. I nærmere femti år varte kampen om fastlandsforbindelsen.

I 1976 demonstrerte mellom 12 000 og 15 000 personer for fastlandsforbindelse mellom Kristiansund og Frei i den største massemønstring i Kristiansunds i historie. I 1977 fikk vegdirektoratet i Møre og Romsdal i oppdrag av Stortinget å lede planleggingsarbeidet.

kristiansunds tidligere historie,
Åpning av Krifast 20. mai, 1992. Alv Jakob Fostervoll (f.v.), Grethe W. Bjørlo, Gro Harlem Brundtland og Per Dyen. Foto: Tidens Krav/Norsk Oljemuseum

Først åtte år senere, i 1985 vedtok Stortinget å bygge KRIFAST. Anleggsperioden varte i fire år fra 1988 til Krifast ble åpnet 20. august 1992. Atlanterhavstunnelen som forbinder Kristiansund med Averøy og dermed også Molde i sør ble åpnet i 2009.

Kristiansund har ikke jernbane. Den kampen tape de. Etter åpning av Raumabanen i 1924 ble det utredet en forlengelse både til Ålesund, Molde og Kristiansund. Men banen kom aldri lengre enn til Åndalsnes. Stadige krav om forlengelse av Raumabanen ga ingen resultat og saken regnes av de fleste nå som tapt.
En fungerende flyplass fikk byen ikke før Kvernberget ble innviet i 1970. (se egen artikkel)

helikopterbasen på kvernberget,
Kristiansund flyplass og helikopterbase, Kvernberget. Foto: Heine Schølberg

Annen industri – andre bein å stå på

Fisk og fiskerier har spilt hovedrollen i Kristiansunds liv. Utover 1900-tallet ser vi likevel en stadig økning i annen industri. Etter andre verdenskrig var skipsbygging en hovednæring i byen. Men også den var preget av internasjonale konjunkturer.

AS Storviks mekaniske verksted ble startet i 1876, og har siden oppstarten hatt sine opp og nedturer. På 1960-tallet var verkstedet en pioner på hekktrålere, og var med på å gjøre Kristiansund til en skipsbyggerby. På det meste ga det 600 arbeidsplasser, samt ringvirkninger. Rundt 1980 kom det en krise i skipsbyggerindustrien og Storvik gikk inn i et samarbeid med Sterkoder, det andre store verftet i Kristiansund. Blant annet hadde de et oppdrag på reparasjon av Byford Dolphin plattformen. Men i november 1981 ble Storvik slått konkurs og hundrevis av ansatte mistet arbeidet.

Kristiansunds tidligere historie,
Sterkoder. Foto: Shadé Barka Martins/Norsk Oljemuseum

Sterkoder Mek. Verksted AS ble etablert i 1916. Firmaet har, som alt annet i Kristiansund, gått i bølgedaler. På 1960-tallet, da fiskeriene pekte nedover, gikk Sterkoder konkurs. Nye eiere kom inn i 1966, fremtiden så lovende ut og selskapet vokste i rekordfart.

Da Storvik gikk konkurs kjøpte Sterkoder de gamle verftstomtene og en hel del fagfolk fikk nytt arbeid.
Sterkoder startet storsatsing på oljeindustrien. Nye datterselskap ble etablert, nye industritomter planert, det ble bygget dypvannskai og en stor hall for bygging av seksjoner til oljeindustrien. Sterkoder og Kværner gikk sammen og fikk mange kontrakter til Statfjord A.

I 1978 gikk Sterkoder sammen med det franske selskapet UIE i Sterkoder UIE. Sammen fikk de kontrakter på leveranser til knyttet Statfjord B og Valhall. Store kontrakter kom etter hverandre på begynnelsen av 1980-tallet.

Midt på 1980-tallet var en dårlig periode. Både i 1985 og i 1986 var det omfattende permitteringer og i 1990 var det i realiteten slutt for de store offshoreoppdragene til Sterkoder.

Det finske verftet Wärtsilä kjøpte 50 prosent av aksjene, og sammen fikk Wärtsilä og Sterkoder kontrakt i Moskva på 15 skip verd 2 milliarder kroner. Gleden varte ikke lenge, for i 1989 gikk Wärtsilä Marine Industries AB konkurs. Sterkoder fikk hjelp av Finansdepartementet og Den norske Bank. Finansieringspakken ville gi seks års sysselsetting med flere hundre arbeidsplasser pluss arbeidsplasser hos underleverandører.

Den Norsk Bank arbeidet med å finne stabile eiere. I 1991 kjøpte Umoe-Ulltveit- Moe alle aksjene og Sterkoder havnet i en verftsgruppe. Disse fullførte kontraktene med russerne.

Men problemene bygget seg opp på ny og firmaet tapte hele tiden penger. Det var stadig nye permitteringer og oppsigelser og i 2002 ble Umoe Sterkoder lagt ned.

Såpe og godlukt

Kristiansunds tidligere historie,
Smør- og såpefabrikken fotografert i 1904 (ca.). Foto: Ukjent/Nordmøre museum

I 1900 startet noen gründere Aktieselskapet Goma Smørfabrikk på Gomalandet for at Kristiansund skulle ha flere ben å stå på enn bare fisk. Fabrikken produserte kunstsmør eller margarin, men utvidet etter hvert til såpe, vaskemidler og stålullsåpe. Bedriften utvidet og i 1932 startet Såpefabrikken som produserte en mengde kosmetikkprodukter. Kosmetikkavdelingen fikk navnet Ello AS. I 1973 ble Goma fabrikker A/S Ello kjøpt opp av Lilleborg, som igjen ble en del av Orkla i 1986. Men etter 116 års drift bestemte Orkla seg for å legge ned bedriften og flytte produksjonen til Falun i Sverige. Kristiansund tapte 60 arbeidsplasser og ble en industri fattigere.

Konfeksjonsindustrien

Produksjon av klær i Kristiansund går tilbake til 1887. Men på grunn av internasjonal konkurranse fra lavkostland begynte det å butte imot for den eldste bedriften, Suveren på 1970-tallet og i 1975 gikk den konkurs med følgen at alle ansatte ble sagt opp. Før det hadde to andre konfeksjonsindustrier måtte legge ned, Lanett strømpefabrikk og Fosna Konfeksjonsfabrikk. 1980-tallet var det bare Berserk Fabrikker igjen – den holdt til 1997. Nok en mellomstor bedrift med høy kompetanse forsvant i en periode med høy arbeidsledighet og få kvinnearbeidsplasser.

Utdanning

Rundt 1970 startet utbyggingen av regionale høyskoler i Norge. Møre og Romsdal skulle få to høyskoler som endte i Molde og i Volda, senere også i Ålesund. Mangel på høyskoletilbud i Kristiansund og på Nordmøre satte en sterk bremse på den generelle utviklingen. Nordmøre og Kristiansund engasjerte seg ikke slik det ble gjort andre steder i fylket for å få et slikt tilbud. I Kristiansund var det en holdning om at det var viktigere å komme seg ut i arbeid og tjene penger.

I 1986 etablerte BI et privat høyskoletilbud i Kristiansund. Det ble lagt ned i 2004.

Hvorfor var det så viktig for byen å bli oljeby?

På slutten av 1960-tallet var byen tilnærmet gjenreist etter at tyske bomber la den i grus i løpet av fire aprildager i 1940. I 1970 fikk også Kristiansund sin egen flyplass og en viktig kommunikasjonsåre var dermed på plass. De fire «landene» var også knyttet sammen, men fastlandsforbindelse lå fortsatt langt fram.
Kristiansund har alltid vært preget av internasjonale konjunkturer, og i 1970 var igjen arbeidsledigheten høy og byens viktigste handelsvare så godt som forsvunnet. Ålesund over tok tilvirkning og eksport av klippfisk og silden gytte ikke lengre langs Mørekysten. Det gikk på stumpene med konfeksjonsindustrien og såpefabrikken ble solgt til Østlandet.

Som så mange ganger tidligere så Kristiansunderne i 1970 muligheten til å få en ny næringsvei og nye arbeidsplasser. De la en plan, og gjennom systematisk og tålmodig arbeid fikk de gjennomslag. Først da Kristiansund i 1978 ble utpekt som baseby for oljeleting på Mørekysten og siden, i 1989 da Shell valgte byen som driftsby for første felt i Norskehavet – Draugen.

Kristiansunds tidligere historie, flyfoto,
Foto: Heine Schjølberg/Norsk Oljemuseum
Publisert 24. april 2018   •   Oppdatert 2. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *