Åpning av sokkelen i nord

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Norsk sokkel nord for 62. breddegrad ble åpnet for leteboring i 1979. Det skjedde etter en opprivende konflikt i det politiske miljøet.
— Alternativ oljedebatt ble arrangert på St. Svithun gymnas like ved Stavanger Forum som samtidig huset ONS. Berge Furre og Bjørn Skogstad Aamo viser fram "olje eller fisk"-plakaten. Foto: Erik Thoring
© Norsk Oljemuseum
åpning av sokkelen i nord, 62,
Sokkelkart fra 1965. Kart fra Oljedirektoratet

Da norsk sokkel ble åpnet for leteboring første gang i 1965, gjaldt det bare sør for 62. breddegrad – det som regnes som Nordsjøen. Grensen ble trukket i 1964 da rettighetene til kontinentalsokkelen i Nordsjøen ble fordelt etter midtlinjeprinsippet. Hvorfor tok det hele 15 år før det ble åpnet for prøveboring lengre nord?

åpning av sokkelen i nord, 62,
Nordsjøen delt inn etter midtlinjeprinsippet.

Breddegraden representerte ingen fysisk realitet. Ved delelinjeavtalene som ble inngått med Storbritannia og Danmark ved midten av 1960-årene, ble midtlinjeprinsippet lagt til grunn. 62° nord, eller helt presist 61°44ʹ12ʺ nordlig bredde, var det nordligste punktet for delingen av kontinentalsokkelen mellom Norge og Storbritannia. Når det gjaldt områdene lengre nord var suverenitetsavgrensningen mer uklar i og med at folkeretten på dette tidspunkt ikke ga noen klare regler for kontinentalsokkelens avgrensning mot store havdyp. Norske myndigheter forholdt seg til Genève-konvensjonens mer generelle utnyttelseskriterier «så langt havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomstene».[REMOVE]Fotnote: Industrikomiteen. (1971) Innstilling fra den forsterkede industrikomite om undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. Innst. S. nr. 294 (1970–1971) Oslo.

Drømmen om nord

Etter Ekofisk ble påvist i 1969 kom drømmen om å finne olje også lengre nord, i Norskehavet og Barentshavet. Petroleumsvirksomhet i de nordligste delene av Norge ble satt på den politiske dagsorden. Intensiteten i oppmerksomheten varierte og det samme gjorde temaene diskusjonen har kretset rundt; miljø, oljevernberedskap, fiskeri, lokalisering av baser, arbeidsplasser og distriktsutvikling.

Hvordan utviklet debatten seg og hvem bidro?

Debatten om hva en skulle gjøre med resten av sokkelen ble første gang tatt opp av den borgerlige Borten-

åpning av sokkelen i nord, 62, stortingsmelding, industridepartementet,
St. meld. nr. 95 (1969—70)

regjeringen i St.meld. nr. 95 (1969-70). Industridepartementet gikk inn for at ressursene i Norskehavet og Barentshavet måtte kartlegges.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1970). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. St.meld. nr. 95 (1969-70) Oslo: 15. Industridepartementet er under hensyntagen til den interesse som utvises og ut fra kontinuerlig virksomhet i gang på kontinentalsokkelen, kommet til at sommeren 1971 vil kunne være et passende tidspunkt for å påbegynne undersøkelser etter petroleum nord for 62° n. br. Både Utenriksdepartementet, Statens oljeråd og samtlige norske og utenlandske oljeselskap ønsket åpning av denne delen av norsk sokkel. Spørsmålet var snarere når oljeletingen i nord kunne starte.[REMOVE]Fotnote: Rommetvedt, Hilmar (2015) Oljeleting nord for 62. breddegrad. Tilbakeblikk på en laaang beslutningsprosess.  Norsk Oljemuseums årbok 2014. Stavanger: 47.

Mer skjedde ikke med den meldingen – den første i en lang rekke.

åpning av sokkelen i nord, 62, stortingsmelding, industridepartementet,
Trygve Bratteli. Foto: Stortinget

Våren 1971 kom Arbeiderpartiet og Trygve Bratteli til makten og tok opp igjen spørsmålet om oljevirksomhet i nord. I St.meld. nr. 76 (1970-71) forekom det ingen avvikende syn. De politiske partiene var fortsatt stort sett enige. Miljøvern og naturvern var riktignok nevnt, men ble ikke tatt med i vurderingen.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1971). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. St.meld. nr. 95 (1969-70). Oslo.

Under behandlingen av saken ble spørsmålet diskutert i den forsterkede industrikomite. Komiteen leverte en innstilling til stortinget våren 1971. Der ble det blant annet referert til uttalelse fra fylkesutvalgene i Finnmark, Troms og Nordland, som mente at sokkelen måtte åpnes snarest på grunn av de distriktspolitiske utfordringene den nordligste landsdelen sto ovenfor. Nord-Norge var preget av nedlegginger og fraflytting og på Stortinget av det stor enighet om et det var et nasjonalt politisk ansvar å rette for ny næringsvirksomhet og motvirke befolkningsflukten. Det ble derfor sett på som en nasjonal oppgave å bygge ut en nordnorsk oljeindustri og helst en nordnorsk petrokjemisk industri.

Innstillingen inneholder det som senere er blitt omtalt som «de ti oljebud» som la grunnlaget for den norske oljemodellen. Utvidelse av sokkelen nordover inngikk som «bud» ni: «- at det nord for 62° n.br., bør velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.» [REMOVE]Fotnote: Industrikomiteen. (1971) Innstilling fra den forsterkede industrikomite om undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. Innst. S. nr. 294 (1970–1971) Oslo. Innstillingen baserte se på St.meld 95 fra 1969-70 og St.meld. nr. 76 for 1970-71: 636.Komiteens innstilling ble bifalt enstemmig.[REMOVE]Fotnote: Debatt i stortinget (1971, 14. juni). Sak nr. 17. Innstilling fra den forsterkede industrikomite om undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (innst. S. nr. 294, jfr. St. Meld nr. 95 og St. Meld. nr. 76) : 3240

Spørsmålet om sokkelen utenfor Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene ble ikke nevnt i innstillingen eller under debatten.

åpning av sokkelen i nord, 62
Lars Korvald. Foto: Stortinget

Korvald-regjeringen, en sentrumsregjering ledet av Kristelig Folkepartis Lars Korvald, overtok da Bratteli-regjeringen måtte gå av etter folkeavstemningen om EF i 1972. I St.meld. 71 (1972-73) skrev regjeringen at de ville «forsere arbeidet med utforsking av kontinentalsokkelen nord for 62°».[REMOVE]Fotnote: Finansdepartementet. (1973). Langtidsprogrammet 1974-1977. (St.meld. nr. 71 1972-73) Oslo: 323. Det ble antatt at boring ville startet i løpet av perioden 1974 til 1977.

I 1973 kom nok et regjeringsskifte og tilbake var Bratteli i regjeringskontorene. Nå tok regjeringen sikte på første boring utenfor Nord-Norge mellom 1975 og 1977.

Så langt var alt vel. Det var fire regjeringer på rad som alle i vesentlige henseende var enige om oljepolitikken i Nord-Norge. De fire første stortingsmeldingene var preget av styringsproblematikk og tidspunkt. Oljeboring nord for 62. breddegrad var med andre ord ikke et politisk problem. Det ble heller sett på som en løsning på distriktspolitiske problem. Det var tekniske problemer som førte til utsettelse. De «grønne verdiene» var ennå ikke kommet til uttrykk.

Forurensning av hav ble berørt i stortingsmeldingene og det ble lagt vekt på tiltak for å forhindre oljeutslipp og forurensning. Meldingene konkluderte med at leteboring nord for 62°N kunne foregå innenfor et «akseptabelt risikonivå». På Stortinget fantes ingen opposisjon til den rådende oljepolitikken og ingen gikk imot oljevirksomheten basert på miljøargumenter. Miljøbevegelsen hadde på dette tidspunkt ikke fått sitt gjennombrudd i Norge. (se artikkel om Shells historie) Ønsket om utvidelse nordover var dypt forankret i hensynet til lokal spredning av industrien og arbeidsplasser.

Ny fase med polarisering og nye deltakere

Årsaken til at drømmen om letevirksomheten i nord ikke ble realisert de første årene på 1970-tallet og at beslutningen stadig ble skjøvet lengre ut i tid, var ikke resultat av politiske ønsker og beslutninger, men må ses i sammenheng med oljeselskapenes kapasitetsproblemer. De internasjonale selskapene ønsket nye leteområder, men primært i Nordsjøen, hvor områdene var lettere tilgjengelige. Tidlig i 1970-årene var det gjort flere store funn og industrien ville ha nok utbyggingsprosjekter for lang tid framover. I tillegg trengte den offentlige forvaltningens tid til saksforberedelser.[REMOVE]Fotnote: Ryggvik, Helge. (2014) Striden om oljeboring i Nord. Store norske leksikon nettutgave:  https://snl.no/Striden_om_oljeboring_i_Nord (publisert 16. oktober 2014, lastet ned 1. februar 2017).

Konsekvensen av utsettelsene var imidlertid at flere deltakere fikk både tid og anledning til å melde seg på med forskjellige problemstillinger og løsninger.

En ny fase ble innledet med Stortingsmelding nr. 25 som regjeringen Bratteli la fram i februar 1974 der petroleumens plass i en større samfunnsmessig sammenheng ble systematisk behandlet for første gang.[REMOVE]Fotnote: Sejersted, F. (1999). Systemtvang eller politikk : Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge (Teknologi og kultur). Oslo: Universitetsforl.: 33.

Stortingsmeldingen indikerte starten på en bredere tilnærming. Problemer knyttet til oljeutvinning i nord ble diskutert mer eksplisitt og satt i et større perspektiv. Temaene som nå ble diskutert var sysselsetting, omstillingsproblemer, distriktspolitikk, utnyttelse av ressurser og inntektene de ville generere. Problemstillingen det ble brukt mest plass på var hvordan en kunne unngå skadevirkninger av for mye oljepenger inn i norsk økonomi. Løsningen var «moderat utvinningstempo».

I stortingsmeldingen sto det at «Ut fra ønske om en langsiktig ressursutnyttelse, og etter en samlet samfunnsmessig vurdering, er Regjeringen likevel kommet til at Norge bør fastholde et moderat tempo i utvinningen av petroleumsressursene». Moderat tempo var nødvendig både for å oppnå langsiktig ressursutnyttelse og for å få tid og mulighet til å gjennomføre nødvendige omstillinger i samfunnet.

Debatten om utvinningstakt skapte en bredere basis enn debatten om boring nord for 62. breddegrad, selv om mange av de samme argumentene gikk igjen. En måtte ikke utvinne raskere enn at en fikk utviklet teknologi og beredskap parallelt, slik industrien kunne holde seg innenfor et «akseptabelt risikonivå». Miljø og fisk var også emner som ble trukket inn, men uten at de fikk avgjørende betydning. «Med et moderat tempo i petroleumsvirksomheten vil den ikke reise større miljøproblemer enn at de etter Regjeringens vurderinger kan håndteres på en tilfredsstillende måte.»[REMOVE]Fotnote: Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn (Vol. Nr 25 (1973-74), St.meld. … (trykt utg.)). (1974). Oslo: Finansdepartementet.: 16.

åpning av sokkelen i nord, 62
I vinduene hos fiskehandleren på torget i Stavanger hang det mange plakater i vinduene; alle skeptiske til boring nord for 62. breddegrad. Foto: Erik Thoring/Naturvernforbundet

Petroleumspolitikken i andre halvdel av 1970-årene dreide seg mye om åpning av områdene nord for 62. breddegrad og tidspunktet for åpning. Konfliktlinjene ble tydeligere, olje eller fisk, olje eller miljø? Det skjedde en gradvis forskyvning fra fokus på muligheter og funn til farer og trusler.[REMOVE]Fotnote: Arbo, Hersoug, Arbo, Peter, & Hersoug, Bjørn. (2010). Oljevirksomhetens inntog i nord : Næringsutvikling, politikk og samfunn. Oslo: Gyldendal akademisk: 56.

Miljøbevegelsen var i fremgang og fikk støtte av både venstresiden og sentrumspartiene når det gjaldt frykten for negative konsekvenser både for miljø og fiskeriene. Mens miljøbevegelsen ved slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene hadde fokus på vern av natur og forhindring av forurensning, utviklet den seg utover 1970-tallet til en politisk miljøbevegelse. Sentralt sto økofilosof Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng.

åpning av sokkelen i nord, 62
Ivrige medlemmer av Natur og Ungdom deler ut flygeblader og forteller forbipasserende om Alternativ Oljedebatt. Foto: Erik Thoring

Under den aller første Offshore North Sea (ONS) som ble arrangert i Stavanger i 1974 ble det i tillegg arrangert en «Alternativ Oljedebatt» igangsatt av Rogaland Naturvern. Folkemøtet med tittelen «Skal oljeinntektene lindre verdens nød eller forsterke våre egne overflodsproblemer?» trakk fullt hus. Nystartede «Fremtiden i våre hender» med Erik Dammann, sammen med økofilosof Arne Næss og Torolf Rafto sto for innleggene. Også bønder og fiskere samlet seg til debatt. De fryktet at oljeeventyret ikke ville bli et eventyr for sine medlemmer og deltok aktivt både som medarrangør og med økonomisk støtte.

Alternativ oljedebatt ble også arrangert i 1976 og i 1978. Aktivister fra «Friends of the Earth»[REMOVE]Fotnote: Friends of the Earth er en internasjonal sammenslutning av miljøorganisasjoner med medlemmer fra alle kontinent. Sammenslutningen ble etablert i 1971. kom ens ærend fra USA for å delta. Men forsøket på å stanse oljeboring ved 62. breddegrad mislyktes.[REMOVE]Fotnote: Thoring, Erik. Alternative oljetanker i oljebyen. Hentet fra https://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/alternative-oljetanker-i-oljebyen-article30543-1024.html?offset5049=24 (publisert 18. februar 2014, lastet ned 1. februar 2017).

I denne perioden erklærte miljøorganisasjoner, som fiskeriorganisasjonen 62. breddegrad som grensen for hvor det var forsvarlig å lete etter olje ut fra miljøhensyn.[REMOVE]Fotnote: Sejerstad, Francis. (1999) Systemvalg og politikk. Universitetsforlaget: 62. Det var to årsaker til motstanden blant fiskerne. Det ene var trusselen mot naturmiljøet, at fisken kunne ta skade av oljesøl. Den andre trusselen ble sett på som farligere. Det var trusselen mot det sosiale miljø og etablerte samfunnsstrukturer. Oljeindustrien kunne lamme fiskeriene i store områder, og dermed minske mulighet for å få fanget fisken og dermed true den tradisjonelle nærings- og lokalsamfunnsstrukturen.

åpning av sokkelen i nord, 62
Politisk plakat laget av Terje Roalkvam for Natur og ungdom

Motstandere av oljeboring nord for 62. breddegrad organiserte seg i grupper med slagordet «Olje eller fisk?». Men de klarte aldri å mobilisere bredt. Landsdelen hadde ikke råd til at trusselbildet ble avgjørende. Den trengte arbeidsplassene.[REMOVE]Fotnote: Sejersted, F. (1999). Systemtvang eller politikk : Om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge (Teknologi og kultur). Oslo: Universitetsforl.: 61.

Industridepartementets St.meld. nr. 81 (1974-75) som ble lagt fram våren 1975, regnet med å tildele utvinningstillatelser for et begrenset antall blokker høsten allerede 1976 eller vinteren 1977. Boring kunne dermed starte tidligst sommeren 1977.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1975). A. Virksomheten på den norske kontinentalsokkel ; B. Virksomheten til Den norske stats oljeselskap a.s. i 1974 og selskapets planer for virksomheten i 1975 ; C. Virksomheten til Statens oljedirektorat i 1973 og 1974 (Vol. Nr 81 (1974-75), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Departementet. Det ble samtidig henvist til en ny stortingsmelding som ville være klar vårsesjonen 1976. Borestarten ble senere utsatt til 1978 på grunn av de strenge kravene som ble stilt om oljevernberedskap.[REMOVE]Fotnote: Behandlinger i Stortinget nr. 94. (1977, 10. mars). Petroleumsundersøkelser nord for 62° N: 3028.

Helhetsvurderingen var ennå basert på tekniske og sikkerhetsmessige vurderinger, men også samfunns- og miljømessige konsekvenser fikk betydning. I miljøsaken var det risiko for oljeutblåsning, nivået på oljevernberedskap og skadevirkninger på fisk og miljø som var i fokus.

I perioden 1975 og 1976 oppsto første splid mellom partiene. Arbeiderpartiet gikk inn for borestart i 1978.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1976). Petroleumsundersøkelser nord for 62°N (Vol. Nr 91 (1975-76), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Industridepartementet. I Stortingsmelding nr. 91 la regjeringen vekt på at en i åpningsfasen måtte holde et moderat tempo, med hensyn spesielt til «fiskeriene, sikkerheten og den samfunnsmessige tilpasning». Grunnen til utsettelse i forhold til forrige melding var behovet for å bygge opp en tilfredsstillende oljevernberedskap. Meldingen slo fast at virksomheten aldri kunne foregå «helt risikofritt». Det ble gjort en drøfting av konsekvensene av en eventuell utblåsning, men faren for at noe slikt kunne skje ble sett på som meget liten. Regjeringens konklusjon ble at «faregraden ligger innenfor et risikonivå som kan aksepteres». Det store spørsmålet siste halvdel av 1970-tallet ble hva som kunne regnes som «akseptabelt risikonivå»

Høyre ville ikke lengre ta standpunkt til tidspunktet for borestart. Partiet, som fram til da hadde stått sammen med Arbeiderpartiet, ønsket nå gå inn i en samarbeidsregjering med Kristelig Folkeparti og Venstre.[REMOVE]Fotnote: Rommetvedt, Hilmar (2015) Oljeleting nord for 62. breddegrad. Tilbakeblikk på en laaang beslutningsprosess.  Norsk Oljemuseums årbok 2014. Stavanger. I behandlingen av saken i Stortinget 10. mars 1977 ble det etter en lang debatt enstemmig bestemt at «Stortinget forutsetter at det legges fram en stortingsmelding før det blir gjort vedtak om å sette i gang prøveboring etter olje nord for 62. breddegrad.[REMOVE]Fotnote: Behandlinger i Stortinget nr. 94.  (1977, 10. mars).  Petroleumsundersøkelser nord for 62° N: 3111-3112 Det var formann i Industrikomiteen Arvid Johanson (Ap) som fremmet forslaget.

Oljeindustrien, miljø og boring nord for 62. breddegrad vistes igjen i den offentlige debatten. Nord-norsk oljeråd gikk, selvfølgelig, inn for prøveboring, mens Norges Fiskarlag ikke ønsket å åpne for boring i nord i den nærmeste framtid. Fiskarlaget var ikke prinsipielle motstandere av nord-norsk oljevirksomhet, men utviste er klar skepsis. Det motsatte seg borevirksomhet på de beste fiskefeltene. Det mente det måtte være mulig å finne områder som var interessante for oljeleterne, som samtidig var uinteressante eller i alle fall mindre interessante for fiskerne.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy br. 1. nr. 3 juni 1975. Utålmodighet i nord.

Nord-norsk næringsliv begynte å bli utålmodig. Dette kom tydelig fram på nord-norsk oljekonferanse som ble avholdt i Harstad i februar 1975. Det var det nord-norske næringslivet som ble debattert sett i et distriktspolitisk aspekt. Hovedbudskapet fra konferansen var at myndighetene hadde lagt opp til et for lavt aktivitetsnivå. Et «moderat tempo» ville være ødeleggende for næringslivet i de nordligste fylkene. For å virke distriktspolitisk måtte aktiviteten være av en slik størrelse at den kunne danne grunnlag for en viss minimumsvirksomhet. De nordligste fylkene tenkte flere arbeidsplasser, og etterspurte sårt tiltrengte faglig, teknisk og økonomisk opprustning av det nord-norske næringsliv.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy br. 1. nr. 3 juni 1975. Utålmodighet i nord. Nord- og midt-norsk næringsliv hadde i årevis forberedt seg på oljevirksomheten, men måtte stadig tåle utsettelser. De hadde brukt store summer uten å være nærmere målet.[REMOVE]Fotnote: Norsk Oljerevy bd.1. nr. 2 mars 1976. Vi må vite hvor vi står.

åpning av sokkelen i nord, 62, logo
Logoen til Norges Fiskarlag

I Midt-Norge oppsto de kraftigste konfrontasjonene mellom fiskeri- og oljeinteressene. I 1976 avholdt Midtnorsk Oljeråd sammen med Norsk Petroleumsforening seminar i Kristiansund. Oljedirektoratet skapte sjokkstemning da de foreslo prøveboring på to områder som dekket et par av de aller viktigste fiskebankene i landsdelen, Langgrunnsbanken og Haltenbanken. ODs forslag brøt totalt med Midtnorsk Oljeråds og fiskernes prioriteringer. Norges Fiskarlag uttalte at «det kommer ikke på tale å tillate noen form for oljevirksomhet på Haltenbanken». Denne type motsetninger hadde en ikke sett i oljedebatten før.[REMOVE]

åpning av sokkelen i nord, 62
Foto: Norges Fiskarlags arkiv

Fotnote: Norsk Oljerevy bd. 2. nr. 9 november 1976. Forslag om boring midt i de viktigste fiskefeltene.Fiskernes frykt skyltes ikke så mye utslipp, som forsøpling av havbunnen. Ankere, bøyer, wire, jernbjelker, dreiespon og defekt utstyr som ble liggende igjen eller kastet på sjøen ødela fiskeutstyret.

Det oppsto også en større politisk splittelse. Arbeiderpartiet ville ikke fastsette et bestemt år, men ville forsere arbeidet med å kartlegge fiskeriinteressene nøye. Høyre åpnet for letevirksomhet, men først måtte det gjennomføres et forskningsprosjekt som kunne bekrefte at forurensning ikke ville skade fiskeriene. I Senterpartiet lot de seg ikke binde av et tidspunkt. De støttet en relativt rask åpning, men første etter at landbruket var rustes opp for å kunne møte oljealderen.[REMOVE]Fotnote: Rommetvedt, Hilmar (2015) Oljeleting nord for 62. breddegrad. Tilbakeblikk på en laaang beslutningsprosess.  Norsk Oljemuseums årbok 2014. Stavanger: 52

åpning av sokkelen i nord, 62
Supply- og redningsbåten Seaway Falcon spyler vann opp i gasstrømmen på Bravo-plattformen. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Med Bravo-utblåsningen i 1977 ble det vanskelig å åpne for oljeleting utenfor Nord-Norge i 1978 som planlagt. Ulykken viste med all tydelighet at Norge ikke hadde et akseptabelt nivå på oljevernberedskapen. Men ulykken bidro på sikt til, i en viss grad, å berolige befolkningen. Det verste mange hadde fryktet hadde skjedd, men uten at det fikk synlige, varige konsekvenser. Det var malt et skrekkscenario over hva en utblåsning ville innebære, men etter en periode med høy sjø var sporene etter det store oljeflaket forsvunnet. Havet hadde vist at det selv kunne rydde opp. Ulykken viste likevel hvor dårlig forberedt Norge var på å møte slike ulykker. Etter ulykken ble oljeberedskapen rustet opp og det ble gitt bevilgninger til forskning og til nytt utstyr.

åpning av sokkelen i nord, 62, presse, nyheter,
Pressekonferanse 24.04.1977. Gro Harlem Brundtland som nylig var utnevnt miljøvernminister, fikk en tøff start på karrieren. Her fotografert under pressekonferansen om Bravo-utblåsningen sammen med bl.a. Hans Chr. Bugge (forurensningstilsynet) og politisjefen i Stavanger. Foto: ConocoPhillips/Norsk Oljemuseum

Godkjent til slutt

Regjeringen Nordli fulgte opp Stortingets forutsetning fra 1977 om å legge fram en ny Stortingsmelding. Stortingsmelding nr. 57 (1978-79) var på 106 sider hvor cirka halvparten omhandlet sikkerhet, først og fremst relatert til oljesølfaren ved en ukontrollert utblåsning. Det var klart at leteboring hadde en forholdsvis høy frekvens av utblåsninger, men kortvarig gassutblåsning var det vanligste. Det var lav sannsynlighet for oljeutblåsninger.  Forholdet mellom oljeindustrien og fiskenæringen gikk over 11 sider og beskrivelsene av planene for prøveboring opptok om lag 25 sider.

Regjeringen konkluderte nok engang med at en samlet vurdering tilsa at en begrenset petroleumsaktivitet i deler av de aktuelle områdene var forsvarlig. Blokkene det var snakk om i første omgang lå på Haltenbanken og Tromsøflaket. Regjeringen gikk inn for prøveboring i 1980.

I Innst.S nr. 293 som kom på grunnlag av St.meld. 57 (1978-79) var det igjen oppnådd enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. På grunn av distriktspolitiske virkninger og behov for kunnskap måtte prøveboring igangsettes så snart som praktisk mulig under sikkerhetsmessige forutsetninger. Det var likevel delte oppfatninger i komiteen om og når leteboringen burde ta til. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre samt representantene Lyder Nilssen (A) og Georg Apenes (H) stemte for alternative forslag om å utsette prøveboring nord for 62. breddegrad.

Innstillingen fra komiteen kom likevel etter en grundig gjennomgang av sikkerhet, beredskap og forholdet til fiskeinteressene fram til at prøveboring etter petroleum nord for 62° N kunne ta til sommeren 1980.[REMOVE]Fotnote: Indistrikomiteen. (1979) Innstilligne fra industrikomiteen om petroleumsundersøkelser nord for 62° N. (Innst.S. nr. 293 1978-79) Oslo.

Komiteens innstilling ble godkjent 25. mai 1979 mot en stemme.[REMOVE]Fotnote: Forhandlinger i Stortinget nr. 238. 25. mai 1979 – Petroleumsundersøkelser nord for 62° N.

Nedi Mexico, der blås olja ut

åpning av sokkelen i nord, 62
23. mars, 1980 ble Ixtoc-brønnen endelig tettet. Foto: U.S. - NOAA (http://response.restoration.noaa.gov/index.php)

Ikke mange dager etter stortinget hadde gått inn for oljeleting i Norskehavet og Barentshavet skjedde det utenkelige igjen. 3. juni 1979 fikk oljebrønnen Ixtoc utenfor kysten av Yucatán en ukontrollert utblåsning. Mer enn 4000 tonn olje strømmet daglig ut fra plattformen. Oljestrømmen ble ikke stanset før i oktober, da brønnen ble delvis tettet. Det fortsatte imidlertid å lekke olje helt til det var boret ferdig et avlastningshull. Den løpske oljebrønnen ble stanset i mars 1980.

Utblåsningen var verdens til da største oljeforurensningskatastrofe til sjøs og stilte i tillegg spørsmål med det norske oljevernutstyret. 35 tonn norsk oljevernutstyr og et titalls eksperter ble sendt fra Norge til Mexico-gulfen. Operasjonen ble ledet av Statoil. 13. juni sendte Statoil ut følgende informasjon gjennom NTB: «Det norske oljevernutstyret som ble sendt til Mexico fungerer meget bra etter at det ble tatt i bruk. Mesteparten av oljesølet fra den ukontrollerte utblåsningen ble det første døgnet samlet opp av den 600 meter lange lensen og de to oljeoppsamlerne som ble sendt fra Norge.» Det viste seg senere at utstyret bare hadde vært i bruk i 18 timer og samlet opp mest vann.[REMOVE]Fotnote: Klassekampen 21. januar 1980.

Utblåsningen påvirket likevel ikke utlysningen av blokker nord for 62 breddegrad. 26 blokker ble lyst ut sommeren 1979, seks på Haltenbanken og 20 på Tromsøflaket.

I januar 1980 kom nok en melding om petroleum nord for 62° N og i debatten to måneder senere ga Stortinget endelig klarsignal. Samme dag ble de første tre blokkene tildelt. Statoil og Hydro fikk hver sin blokk på Troms I og Saga Petroleum ble operatør på en blokk på Møre II.

Prøveboring etter olje i nord var et tema som satte sinnene i kok. Motsetningene mellom utbyggingen av industri- og arbeidsplasser og hensynet til sårbar nordnorsk kystnatur var fortsatt til stede. Utblåsningen i Mexico-gulfen satte fyr på bålet. Fiskere og naturvernere var skeptiske til prøveboring og protestene kom også til uttrykk gjennom protestvisa «Akseptabelt Risikonivå» av Sverre Kjelsberg, en bossa nova-låt som konkluderte med nei til oljeboring.

«Akseptabelt Risikonivå» av Sverre Kjelsberg:[REMOVE]Fotnote: Teksten er skrevet ned av artikkelforfatteren etter lydopptak. 

åpning av sokkelen i nord, 62,
LP-coveret til Kära Syster av Sverre Kjelsberg. "Akseptabelt Risikonivå" er spor nr. 15.

Nedi Mexico, der blås olja ut
100 meter opp i lufta i en deilig sprut,
30 000 fat for hvert døgn som går
og en brønn som visstnok blåser sånn et år.
Men gud skje lov og pris, at sånn har skjedd før
og i Norge tar man sånn med godt humør
og derfor tok Bjartmar Gjerde en telefon
Hello Mexico, vi fikser situasjon.
Amigos  , vi kan oljesøl
og har vi en sånn type i fra Fiskebøl
Oljelenser, solid og god, bygd for vinterstormer nord for 62.

Derfor lasta dem opp et par Herkules fly,
Og fløy med hornmusikk og jubel over land og by
Ned til gulfen og landa med pomp og prakt
Som det sømmer seg en ordentlig oljemakt.
Yeah

Og så taua dem lenseutstyret på plass
Og ga pressekonferanse og

En av sjefan i Statoil dro til Norge og sa:
Godt folk, oljelensa virker slik den ska
Men se den konklusjonen var nok litt for snar
For rett etterpå så sto han der med stussen bar.
Oljen strømmer ut i havet omkring
Sjølv om lenseriggen prøvde å slå ring

Den er fryktelig tung, den
Disse oljefolka, så det er best vi sier fra
Se på Gulfen der vises det kossen det kan gå
Med et akseptabelt risikonivå.
Der i Gulfen vises det hvordan det kan gå med et
Akseptabelt risikonivå.

Utgitt 1979

Rommetvedt, H. Oljeleting nord for 62. breddegrad

Publisert 19. mars 2018   •   Oppdatert 8. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *