Brudd i rør til Nordre vanninjeksjonsrammeA4, verdens beste offshore brønn

Shell-raffineriet på Sola

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Det var stor jubel da A/S Norske Shell for første gang raffinerte sin egen olje i Norge. Det skjedde i 1967, mens den offisielle åpningen ble markert året etter. Selskapet hadde allerede i mange år hatt et importanlegg på samme tomten, men nå kunne de altså lage både flybensin, bensin, White Spirit, samt forskjellige svartoljeprodukter.
— Shell-raffineriet på Sola. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Olje hadde i etterkrigsårene fått en sterk økonomiske og strategiske posisjon i verden. I Norge hadde forbruket av brenselolje hatt en sterk stigning, det var i 1968 åtte ganger så høyt som i 1938. Bensinforbruket hadde også skutt i været og hadde steget tre og en halv gang i samme periode.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1965). Bygging av et oljeraffineri ved Stavanger. (St. meld. Nr. 95. 1964-65). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1964-65&paid=3&wid=c&psid=DIVL1637

Etterkrigstiden i Norge var preget av en storstilt industrialisering og regjeringen hadde stadig behov for å øke tempoet i industrireisingen. I 1959 ble det igangsatt en aktiv informasjons- og kontaktvirksomhet under ledelse av Trygve Lie for å trekke utenlandsk industri til landet. Lie hadde i denne rollen flere møter med A/S Norske Shell, og var en aktiv pådriver for å få det nederlandsk/engelske selskapets til å bygge et eget raffineri til Norge.

Arbeiderpartiet som stort sett styrte landet fram til 1965, hadde høyere levestandard og større sosial trygghet som sine fremste mål. Økt levestandard for den generelle befolkning krevde økt industrialisering og økt tilgang på utenlandsk valuta.[REMOVE]Fotnote: Grønli, T. (1981), Den industripolitiske hovedlinje. I Pharo, Eriksen, Bergh, Pharo, Helge, Eriksen, Knut Einar, & Bergh, Trond. (1981). Vekst og velstand: Norsk politisk historie 1945-1965 (s. 101). (2. utg. ed.). Oslo: Universitetsforlaget. Tilgang til utenlandsk valuta var nødvendig for å kunne importere varer. Arbeiderpartiet ville satse på industri som brukte vannkraft og norske råstoffer, og som i tillegg var valutaskapende. For å oppnå målene var Arbeiderpartiet ved flere anledninger villig til å gi utenlandsk kapital bedre vilkår enn norsk kapital. Dette ble godt synlig da Standard Oil (Esso) i 1956 søkte om å få etablere raffineri i Norge.

Regjeringen mente det var av så betydelig interesse å gå fra å importere ferdigraffinerte oljeprodukter til å importere råolje til en billigere pris, at de var villig til å gi betydelige innrømmelser ovenfor Standard Oil . Å få et raffineri i Norge ville spare landet for verdifull valuta. I avtalen mellom staten og Standard Oil om etableringen av Esso-raffineriet på Slagentangen fikk det amerikanske gigantselskapet privilegier innen bedriftsbeskatning, fordelaktige avskrivningsregler, de slapp å betale toll på maskiner fra utlandet og råvarene skulle være avgiftsfrie. Arbeiderpartiregjeringen viste at de satset mye på reisingen av valutaskapende storindustri.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1985). Om forhandlingene om bygging av et oljeraffineri i Norge. (St. meld. Nr. 17. 1957). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1957&paid=2&wid=b&psid=DIVL901 At mindretallet var kritiske til at norsk kapital ikke fikk samme goder som utenlandsk kapital, var til ingen nytte. Arbeiderpartiet satt med flertall i Stortinget.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1985). Om forhandlingene om bygging av et oljeraffineri i Norge. (St. meld. Nr. 17. 1957). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1957&paid=2&wid=b&psid=DIVL901

Et vesentlig poeng som kom fram i innstillingen til Stortinget var at hvis det skulle bli tale om flere anlegg i Norge for raffinering av olje, måtte disse av konkurransemessige hensyn få tilsvarende vilkår som Standard Oil.[REMOVE]Fotnote: Skog., vassdrags- og industrikomiteen. (1957). Innstilling fra Skog-, vassdrags- og industrikomiteen om forhandlingene om bygging av et oljeraffineri i Norge (Innst. S. nr. 72). (St.meld. nr.72). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1957&paid=6&wid=a&psid=DIVL1328&pgid=a_0112: 4 Dette fikk stor betydning for etableringen av Shell sitt raffineri på Sola.

Esso-raffineriet på Slagentangen kom i drift i 1960, og hadde ført med seg en betydelig vekst i råoljeimport til Norge. Etter Standard Oil Company (N.J) hadde besluttet å etablere oljeraffineriet, mottok Industridepartementet henvendelser fra både Norsk Brændselolje A/S og A/S Norske Shell som vurderte tilsvarende etablering. Norske myndigheter ved Industridepartementet svarte at de når som helst var villige til å innlede forhandlinger om vilkår for bygging av raffineri. Det var fra norsk side til og med ved flere anledninger uttrykt ønske ovenfor A/S Norsk Shell om at selskapet skulle bygge eget raffineri.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1965). Bygging av et oljeraffineri ved Stavanger. (St. meld. Nr. 95. 1964-65). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1964-65&paid=3&wid=c&psid=DIVL1637

Den første kontakten mellom Sola kommune og A/S Norske Shell skjedde allerede i 1956, da Shell rettet en forespørsel til kommunen om mulig tomt for etablering av et oljeraffineri i kommunen. Shell hadde allerede et depotanlegg i Risavika og var derfor ikke ukjent i kommunen. Men det var ikke før i 1960 at Shell for alvor begynte å se seg om etter tomt for å bygge et oljeraffineri i Norge. Flere området på Øst- og Sørlandet ble vurdert, hvor Brunlanes ved Larvik og et område var Kristiansand, i tillegg til Risavika ble vurdert som reelle alternativer.[REMOVE]Fotnote: Shell Internt (1993). nr. 4/93 april.

Samtidig med undersøkelsene i Norge foretok Shell lignende vurderinger av muligheter for raffineri andre steder og i 1962 vedtok Royal Dutch/Shell-gruppen å bygge raffineri i Fredericia i Danmark. Det var flere forhold som førte til at Danmark ble foretrukket framfor Norge, men selskapet ga samtidig uttrykk for at hvis økningen av forbruk av olje i Skandinavia fortsatte, ville selskapet sannsynligvis investere i raffineri også i Norge inne kort tid.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1965). Bygging av et oljeraffineri ved Stavanger. (St. meld. Nr. 95. 1964-65). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1964-65&paid=3&wid=c&psid=DIVL16373.

9. april 1965 mottok Industridepartementet en formell henvendelse fra A/S Norsk Shell hvor de søkte om bygging og drift av et oljeraffineri i Sola nær Stavanger. Risavika i Sola kommune ble valg av flere årsaker hvor de viktigste var optimale havneforhold. Det ble lagt stor vekt på at Risavika kunne garantere isfri havn. Vann- og kraftforsyning var heller ikke noe problem.

For Rogaland fylke og Sola kommune var raffineriet kjærkomment. Den tradisjonelle fiskeforedlings- og hermetikkindustrien var på retur og fylket trengte sårt ny næringsutvikling. Sola var på denne tiden en industrifattig kommune. I tillegg til landbruk hadde kommunen noen få arbeidsplasser knyttet til forsvaret og til flyplassen. Distriktet hadde med andre ord behov for vekst i næringslivet og et raffineri ville medføre en betydelig økt aktivitet i regionen. Ikke at det nødvendigvis ville komme så mange nye arbeidsplasser, men ringvirkninger ville komme gjennom bruk av lokale leverandører. I tillegg kunne Shell garantere at «i overensstemmelse med vår vanlige praksis vil norske borgere bli ansatt ved raffineriet i den utstrekning de kan skaffes og har de nødvendige kvalifikasjoner …».[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet. (1965). Bygging av et oljeraffineri ved Stavanger. (St. meld. Nr. 95. 1964-65). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1964-65&paid=3&wid=c&psid=DIVL1637: 3.

Gjennom forhandlinger oppnådde Shell rimelige tomter, kommunen kunne tilby fritak for havneavgifter, samt tilførsel av vann til kostpris.

Som bestemt i Stortingsmeldingen om Esso-raffineriet fikk A/S Norsk Shell samme vilkår som Standard Oil i forhold til beskatning og toll.

Politikerne i Sola kommune var strålende fornøyd og fikk også igjen mer enn bare arbeidsplasser. Nå skulle Sola kommune og Risavika oppgraderes. Så snart Shell ønsket det skulle Sola kommune, på Shells bekostning, bygge asfaltert vei fra riksveien til raffineriet. Langs veien ville kommunen legge vannledning, også det på Shells regning. Shell forpliktet seg i tillegg til å bekoste alle anlegg og alt utstyr som ville være nødvendig for å sikre skipsanløp til Shells havneområde. Til gjengjeld forpliktet kommunen seg til å gjøre sitt ytterste for å sikre adkomstveier. [REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1964, 18. februar). Avtale mellom Shell og Sola om veg og vann til RisavikaDet viktigste var bro over Hafrsfjord. Det ble også diskutert jernbane fra raffineriet. Shell var interessert i å distribuere deler av sine oljeprodukter ved jernbane direkte fra raffineriet.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1964, 11. november). Shell interessert i jernbane til Sola. Dette prosjektet ble raskt skrinlagt.

Raffinerianlegget som skulle bygges var et såkalt «Full range» anlegg. Det vil si det skulle dekket alle produkter, fra flybensin, bensin og White spirit, til forskjellige oljeprodukter. Raffineriet skulle eies av A/S Norske Shell og hadde en kapasitet på 2 millioner tonn råolje årlig.

Byggestart var 1. juli 1965. 24. oktober 1967 leverte Oslo-tankeren «Rederinden» første last av råolje fra Rotterdam og 29. desember 1967 startet produksjonen. Den offisielle åpningen var i 1968 og Shell leverte bensin og andre oljeprodukter til hele Sør-Vestlandet. Råoljen, som i hovedsak ble importert fra Oman og Nigeria, var av den tunge typen. Støy og røyk fra forbrenningstårnet kunne være temmelig ubehagelig de første årene. I 1973 ble et nytt anlegg tatt i bruk som reduserte støynivået, men naboen måtte leve med svovelholdig og sur røyk i enda noen år.[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad. (1973, 23. mai). Lavere forurensning fra Sola-raffineriet. Men forholdene forbedret seg etter hvert som raffineriet gikk over til å benytte lettere Nordsjøolje, samt iverksatte flere rensetiltak.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Grimstvedt, M., & Sola. (2003). I det regionale spenningsfelt: Sola energi 1913-1999. Sola: Sola kommune.: 89

Etableringen av raffineriet hadde ingen sammenheng med oljeleting i Nordsjøen.[REMOVE]Fotnote: Rogalands Avis. (1964, 10. juni). Oljeraffineri i Risavika kan dra nytte av oljefunn i Nordsjøen. Da Shell i 1964 sendte sin formelle henvendelse til norske myndigheter, var det enda et år til de første konsesjonene skulle deles ut på norsk sokkel. Det som betydde noe for Shell, var et eget raffineri for å dekke markedet. Selskapet hadde om lag en fjerdedels markedsandel i Norge og regnet med en betydelig økning i etterspørselen.

Snart kunne raffineriet likevel benytte olje fra nærmest sagt eget nabolag. I 1969 ble Ekofisk funnet og Shell fikk æren av å raffinere den første oljen produsert på norsk sokkel. Første last med nordsjøolje kom fra Ekofisk til Risavika 4. august 1971. Fra slutten på 1970-årene og de neste ti årene var det i hovedsak råolje fra Statfjord-feltet som ble raffinert og i 1995 kom også olje fra Troll-feltet inn.

Sola-raffineriet gjennomgikk stadig nye omlegginger for å optimalisere prosessen og holde driftskostnadene nede. I 1973 ble kapasiteten økt fra 2,5 millioner til 3 millioner tonn råolje i året. I 1979 ble det installert nytt kontrollsenter og for å spare energi ble nye anlegg for råoljedestillasjon og bensin oppgradert i 1986. Produktkvalitetene endret seg. Nye produkter kom til mens andre gikk ut. Den største endringen kom innen bensinkvalitetene, særlig med innføring av blyfri bensin. Et nytt anlegg for denne type bensin ble, sammen med andre miljøinvesteringer foretatt i 1990.

Stadig strengere miljøkrav utover 1980-årene og videre inn i 1990-årene medførte også behov for nytt utstyr. Senest i 1995 investerte A/S Norske Shell 200 millioner kroner på anlegget for å automatisere og forenkle arbeidsprosessene og for å redusere vedlikeholdsutgiftene.

Utover 1990-årene økte overskudd på raffinerikapasitet i Europa. Samtidig skjerpet EU stadig sine miljøkrav. Til tross for at anlegget på Sola var et topp moderne raffineri med lønnsom og effektiv drift, bestemte Shell seg i 1999 for å avvikle driften. Sola-raffineriet var det minste Shell hadde i Europa, men samtidig det mest lønnsomme. Men til slutt bestemte A/S Norske Shell seg for nedleggelse, etter sterke anbefalingene fra ledelsen i Shell Europe Oil Products (SEOP).

Februar 2000 anløp siste tankskip lastet med råolje raffineriet og 17. april samme år slukket flammen i faklingstårnet. I løpet av 32 år hadde det blitt fraktet 60 milliarder liter råolje til raffineriet og produsert 15 milliarder liter bensin.[REMOVE]Fotnote: Gjerde, K., Grimstvedt, M., & Sola. (2003). I det regionale spenningsfelt: Sola energi 1913-1999. Sola: Sola kommune.

Brudd i rør til Nordre vanninjeksjonsrammeA4, verdens beste offshore brønn
Publisert 24. april 2018   •   Oppdatert 28. september 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Hvem har ansvar når alarmen går?

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Hvem har ansvaret når alarmen går på Draugen?
— Her fra en storm i 2013. Foto: A/S Norske Shell/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Politimesteren er den øverste sjefen som har ansvaret for sokkelberedskapen. Siden midten av 1980-tallet har politiet i Kristiansund hatt ansvaret for beredskapen på kontinentalsokkelen mellom 62°N og 65°30’N.

I 2013 kom regjeringen med forslaget om ny politireform som blant annet innebar sammenslåing Nordmøre og Romsdal med Sunnmøre politidistrikt og at politimesteren skulle flytte til Ålesund. Forslaget fikk temperaturen til å stige på Nordmøre og slå gnister i en fogderidebatt som har skapt og stadig skaper splid i Møre og Romsdal.

Ansvar for sokkelberedskapen

Med både Shell og Statoil til stede er Kristiansund blitt oljehovedstaden i Møre og Romsdal.

I rundt 30 år har ansvaret for beredskapen på kontinentalsokkelen i området omtrent mellom Ålesund i sør og Brønnøysund i nord ligget Kristiansund. Det inkluderer blant annet Draugen, Ormen Lange, Åsgard og Njord. Det dekker også landanleggene Tjeldbergodden og Nyhamna. Som et av fire distrikt har Nordmøre og Romsdal politidistrikt hatt ansvar innen strategisk- og operasjonell ledelse dersom en hendelse skulle oppstå på en oljeinstallasjon offshore. De fire politidistriktene som var tillagt politimyndighet på kontinentalsokkelen var Rogaland politidistrikt sør for 62°N, Nordmøre og Romsdal politidistrikt mellom 62°N og 65°30’ N, Helgeland politidistrikt mellom 65°30’N og 68°30’N og Troms politidistrikt nord for 68°30’N samt havområdene utenfor Svalbards territorialfarvann. Rogaland politidistrikt hadde bistandsansvar ved etterforskning av større saker forbundet med petroleumsvirksomheten også nord for 62 breddegrad.[REMOVE]Fotnote: Politidirektoratet. (2011).  PBS 1 Politiets beredskapssystem del 1. Retningslinjer for politiets beredskap:103

Hva er egentlig politiets ansvar?

Politimesteren har ansvaret for all politimyndighet innenfor sitt sokkelansvarsområde. Og er ansvarlig for den politiinnsatsen som kreves for å løse et oppdrag på sokkelen. I etterkant av et oppdrag er han eller hun også ansvarlig for etterforskningen.

Sokkelpolitidistriktenes oppgave er å ha et oppdatert planverk for kontinentalsokkelberedskapen, de skal samarbeide med Forsvaret om øvelser og ha kontakten med operatørselskapene og påse at også de kjenner sin funksjon under en reell hendelse. I tillegg er det politiets oppgave å opprette mottakssteder for evakuering ved hendelser på sokkelen. Politiet skal ha jevnlig kontakt med Petroleumstilsynet. Sokkelpolitidistriktene må ha egne etterforskere med kompetanse i saker forbundet med petroleumsvirksomheten og de må ha polititjenestepersoner med spesialkompetanse i overtakelse av en installasjon etter en eventuell aksjonsfase.

Politireformen

Fra 1. januar 2016 ble antall politidistrikt redusert fra 27 til 12 gjennom det som er blitt kalt nærpolitireformen. Nordmøre og Romsdal ble slått sammen med Sunnmøre og Politidirektoratet ønsket at hovedsete og politimesteren for Møre og Romsdal politidistrikt skulle legges til Ålesund.

hvem har ansvaret når alarmen går, kart, illustrasjon,
Nærpolitireformen, som trådde i kraft 1. januar 2016, minsket antall politidistrikt fra 27 til 12.

Beslutningen var ingen overraskelse. Ålesund er den største byen i fylket og geografisk er den plassert midt mellom Bergen og Trondheim. Rekrutteringsgrunnlaget var ifølge Politidirektoratet også størst i Ålesund.

Men hvem skulle da overta sokkelansvaret utenfor Møre og Trøndelagskysten? Fra regjeringens side var det ønskelig at sokkelansvaret ble delt på to politidistrikt – Sør-Vest med Stavanger og Nord med Tromsø – men det fikk ikke gjennomslag i Stortinget. Sokkelansvaret skulle fortsatt deles mellom fire distrikt. Men skulle ansvaret for Norskehavet følge politimesteren til Ålesund eller skulle Kristiansund beholde beredskapen?

I Kristiansund og omegn ble det mobilisert kraftig for å beholde politimesteren og sokkelansvaret i nordmørsbyen. I flere høringsuttalelser blir det vektlagt at Kristiansund gjennom 30 år har etablert et stort beredskapssamvirke, som innebar at det var lett å samle ressurser og kompetanse hvis ulykken var ute. Byen hadde sokkelkompetansen, helikopterbase og planer for hva som måtte gjøres for å motta eventuelt skadde personer.

Denne samhandlingen mellom politiet og oljenæringens beredskapsressurser i Kristiansund, ble sett på som vesentlig for at politiet skulle kunne oppfylle sine forpliktelser i sokkelansvaret.

Ved en hendelse kunne selskapene raskt ha sin liaison på plass hos politiet. Denne fysiske tilstedeværelsen var viktig for å kunne koordinere arbeidet på best mulig måte. Selv om politiet hadde og har ansatte med spesialkompetanse på petroleumsvirksomheten er de avhengig av spesialkompetansen fra oljeindustrien ved hendelser offshore eller på petroleumsrelaterte anlegg på land, slik som Nyhamna og Tjeldbergodden.[REMOVE]Fotnote: Høring _ Røksund, A., & Norge Justis- og beredskapsdepartementet. (2013). Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer : Politianalysen : Utredning fra et utvalg oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 8. november 2012 : Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 19. juni 2013 (Vol. NOU 2013:9, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning.– fra Kristiansund kommune, Kom Vekst – Kristiansund og omegn vekst av 3. oktober 2013, Nordmøre og Romsdal politidistrikt av 4. september 2013 og Orkide – Ordfører- og rådmannskollegiet på Nordmøre av 2. oktober 2013.

Frykten var at flytting av politimesterembetet og dermed sokkelansvaret til Ålesund ville føre til kritisk tap av spesialkompetanse, lavere effektivitet, tidstap og økte kostnader.[REMOVE]Fotnote: Inderhaug, Erik. (2016, 27. januar) Politiforum. Hvordan skal politiet sikre denne?

hvem har ansvaret når alarmen går,
Shell sitt hovedkontor i Kristiansund. Foto: Heine Schjølberg/A/S Norske Shell

Ved å legge hovedsetet til Ålesund var fryktene at politiets strategiske og operasjonelle ledelse skulle bli splittet fra det øvrige beredskapsmiljøet for kontinentalsokkelvirksomheten. Hvis noe skulle hende på Draugen ville politiet gå inn i andrelinjeberedskapen og i løpet av få minutter være fysisk tilstede i Norske Shell sitt beredskapsrom på Råket.

Forkjemperne for Ålesund mente at beredskapen i de fleste tilfeller ville være knyttet til en alvorlig hendelse som ville kreve at politiet etablerte en kriseledelse. Og om den ble styrt fra Ålesund eller Kristiansund ville være underordnet.

Fagmiljøet i Kristiansund ville kunne bestå og løse oppgaver innen sokkelberedskapen uavhengig av plasseringen til politimesteren.

Norske Shell så helst at politiets sokkelansvar forble i Kristiansund og kom med en uttalelse i høringsrunden, selv om de ikke formelt sto på høringslisten. Selskapet framhevet samarbeidet de hadde hatt med Nordmøre og Romsdal politidistrikts sokkeldivisjon og viktigheten av å ivareta og videreutvikle det gode samarbeidet mellom politi og Shell sin beredskapsorganisasjon. Shell savnet konkretisering av hvordan viktige forhold skulle ivaretas med hovedsete i Ålesund.

«Vi har opplevd at forståelse av oljeindustrielle prosesser, planverk, beredskapsorganisering og bransjespråk hos operasjonssentra, stabsfunksjoner og operative innstasledere har hatt positiv betydning for håndtering og etterforskning av hendelser på sokkelen. Slik kompetanse er opparbeidet gjennom god kommunikasjon og samtrening. Vi kunne ønsket oss en tydeliggjøring av hvordan dette er tenkt videre.» uttalte Shell.[REMOVE]Fotnote: Inderhaug, Erik. (2016, 27. januar) Politiforum. Hvordan skal politiet sikre denne?

Ikke bare beredskap – men arbeidsplasser

Kristiansund har ved flere tilfeller etterlyst statlige og offentlige arbeidsplasser. Som det ble fremhevet i høringsuttalelsen fra KOM Vekst (Kristiansund og omegn vekst) fikk Ålesund og Molde i perioden 2009 til 2013 fått henholdsvis 190 og 139 nye statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser. Kristiansund hadde fått en.[REMOVE]Fotnote: Høring _ Røksund, A., & Norge Justis- og beredskapsdepartementet. (2013). Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer : Politianalysen : Utredning fra et utvalg oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 8. november 2012 : Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 19. juni 2013 (Vol. NOU 2013:9, Norges offentlige utredninger (tidsskrift : trykt utg.)). Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning.– fra Kristiansund kommune, Kom Vekst – Kristiansund og omegn vekst av 3. oktober 2013, Nordmøre og Romsdal politidistrikt av 4. september 2013 og Orkide – Ordfører- og rådmannskollegiet på Nordmøre av 2. oktober 2013. Da byen i 2014 tapte kampen om sykehuset i Nordmøre og Romsdal til Molde, forsvant fremtiden for mange kompetansekrevende arbeidsplasser fra byen og regionen. Med det bakteppet skapte det et stort engasjement på Nordmøre da saken om lokalisering av politimesterens hovedsete dukket opp. Det var ikke bare beredskapen som var viktig, arbeidsplasser sto også på spill.

hvem har ansvaret når alarmen går, nyhet,
Utdrag fra nyhetsfeeden til justis- og beredskapsdepartementet.

Saken endte med at politimesterembetet ble lagt ned i Kristiansund og flyttet til Ålesund sammen med et betydelig antall arbeidsplasser. Det ble derfor oppfattet som en kompensasjon til byen da regjeringen besluttet at politiets lønns- og regnskapssenter med 70 arbeidsplasser skulle legges til Kristiansund. Justisminister Anders Anundsen bedyret riktignok at dette ikke var en kompensasjon, men en ett ledd i avtalen med Venstre fra 2016 om utflytting av statlige arbeidsplasser.[REMOVE]Fotnote: Stortinget, skriftlig spørsmål fra Ingrid Heggø (A) til justis- og beredskapsministeren. Dokument nr. 15:1539 (2015-2016), 9.9.2016

Det ble raskt klart at 70 ikke var 70, men 50. En annen avdeling, Direktorat for økonomistyring, som var lokalisert i Stavanger skulle nemlig i samme omorganisering overta deler av politiets lønnsoppgaver. 20 av de lovde arbeidsplassene ble dermed aldri opprettet i Kristiansund, men i Stavanger.

For igjen å kompensere for «tapet» av 20 arbeidsplasser skulle det nå opprettes 20 stillinger ved Skattekontoret i Kristiansund. Og Kristiansund endte likevel til slutt på 70 nye statlige arbeidsplasser. Ifølge Kristiansund kommunen oversteg de 70 arbeidsplassene tapet av reduksjonen i politiet.[REMOVE]Fotnote: Kristiansund – Informasjonsblad fra Kristiansund kommune. Nr. 7 juli 2017.

Publisert 20. mars 2018   •   Oppdatert 23. september 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk