Brudd i vanninjeksjonsrør

person Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
I juni 1995 ble det oppdaget at et rør som lå på 230 meters dyp på havbunnen mellom Draugen-plattformen og vanninjeksjonsbrønnen i sør (SWIT) var røket tvers av. Shell visste ikke hvordan bruddet hadde oppstått.
— En overtrålbar beskyttelse struktur var planlagt over satellitt brønnene. Figur 5.3.2 fra Draugen field, Plan for development and operation, 1987.
© Norsk Oljemuseum

Feilen ble oppdaget ved at vannet rant unna uten å gi noe trykk i vanninjeksjonsbrønnen. Det ble tilsatt farge på vannet i røret, noe som resulterte i at det fargede vannet kom opp til havoverflaten før det nådde brønnen.

Der var to vanninjeksjonsbrønner ved Draugen – en i sør og en i nord. Brønnene lå i ytterkanten av reservoaret, og en av årsakene til at det ble pumpet vann inn i brønnen var at de skulle «presse» oljen inn mot oljebrønnen. Etter bruddet ble bare vanninjeksjonsbrønnen i nord brukt. Hvordan avbruddet av vanninjeksjon for en periode virket på reservoaret, visste en ikke sikkert.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav, «Brudd i vannrør ved plattformen», 17.07.1995.

Det ble satt ned et team for å finne årsaken til bruddet der leverandøren av rørene, Coflexip, også var med. Rørledningen ble fabrikkert og installert i perioden 1992–94. Den var bygget opp i fem hovedlag: plastliner innerst, ringspenningslag, dobbel strekkarmering og et ytre lag. Det var i tillegg friksjonsbelegg mellom armeringene. Ledningen hadde ikke et ytre lag som skulle hindre kollaps fra ytre trykk.

Undersøkelsesteamet fant ut at skaden skyldtes en fabrikasjonsfeil på indre plastliner som over tid hadde gjort at vann under høyt trykk trengte inn i bakenforliggende armering. Disse lagene var ikke beregnet på å tåle direkte vanntrykk og ble deformert når det oppsto kraftige trykkrefter lokalt i røret.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet, Divisjon for sikkerhet og arbeidsmiljø, Seksjon for marin teknologi, Teknisk komite Draugen, 01.02.2000.

Reparasjonsarbeidet ble utført slik at vanninjeksjonen i SWIT var klar til å kjøre med full kapasitet fra begynnelsen av september. Reparasjonsarbeidet kostet om lag 53 millioner kroner.[REMOVE]Fotnote: Oljedirektoratet. Styringskomitemøte i PL 093, Draugen, 03.07.1995. 

Lokalavisen Tidens Krav spurte om det var fare for at noe lignende kunne skje med oljerørene ved Draugen. Shell mente at det var lite sannsynlig. Rørene som ble brukt var godkjent og klarert for oljeproduksjon, og sikkerhetskravet for å bli klarert var strenge. I januar 2000 skjedde det likevel igjen.[REMOVE]Fotnote: Tidens Krav, «Brudd i vannrør ved plattformen», 17.07.1995.

Publisert 31. juli 2018   •   Oppdatert 18. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *