Utviklingskontrakter

person av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Som første oljeselskap tok Norske Shell beslutningen om å legge en driftsorganisasjon til Midt-Norge og Kristiansund. Valget ble støttet av myndighetene, under forutsetning av at lokaliseringen skulle komme landsdelen til gode. For å oppfylle det, måtte Norske Shell finne en metode å støtte opp under midtnorsk næringsliv. Et av svarene var utviklingskontrakter.
— Shell-bygget på Råket ble tatt i bruk i 1992. Da flyttet også driftsorganisasjonen for Draugen-feltet inn i bygget. Foto: Heine Schjølberg/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Erfaringer fra Stavanger og Bergen hadde vist at nærhet mellom oljeselskapene og servicenæringen var en viktig faktor for å bygge opp serviceindustrien, men også for å oppnå kostnadseffektiv drift av petroleumsfelt. Denne synergien håpet både Shell og norske myndigheter å oppnå i Kristiansund og Midt-Norge. I 1988 opprettet Norske Shell derfor et industrikontor i Midt-Norge som skulle lokalisere mulige samarbeidspartnere i landsdelen. (les mer: Etablering av kontor i Kristiansund)

Midt-Norge regnes i denne sammenheng som Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene.[REMOVE]Fotnote: Midt-Norge er ikke et definert geografisk område og regnes ikke som en landsdel. Det kan omfatte hele Møre og Romsdal og opp til og med Helgeland.

I godkjenningen av «utbygging av Draugenfeltet og lokalisering av drifts- og basefunksjoner» som ble godkjent i statsråd 10. nov. 1988, ble det fra myndighetenes side lagt føringer for at Draugen skulle skape ringvirkninger for Midt-Norge.[REMOVE]Fotnote: Olje- og energidepartementet (1989) Utbygging av Draugenfeltet og lokalisering av drifts- og basefunksjoner for feltene Draugen og Heidrun. (St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 2. 1988—89 for budsjetterminen 1989. Oslo: Olje- og energidepartementet  Valg av kontraktsstrategi og anbudspraksis skulle bidra til å skape grunnlag for valg av konkurransedyktige midtnorske leverandører.

Krav til industrien om deltakelse i norsk næringsliv var ikke et nytt fenomen. Allerede i utlysningen til fjerde konsesjonsrunde i 1978 ble det stilt krav til gjenytelser fra oljeselskap gjennom at teknologi- og industrisamarbeid ville bli vektlagt i konsesjonstildelinger. De såkalte teknologiavtalene skulle sikre at utviklingen av ny teknologi tilfalt norske selskap eller at norske selskap fikk drahjelp fra oljeselskapene til å komme inn som underleverandører.[REMOVE]Fotnote: Vatne, E., & Analyse av regionale og distriktspolitiske virkninger av statlig petroleumspolitikk. (2003). Regionale og distriktspolitiske virkninger av statlig petroleumspolitikk (Vol. Nr 8/03, Working paper (Samfunns- og næringslivsforskning: online)). Bergen: Samfunns- og næringslivsforskning: 12. Hentet fra https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/165714/A08_03.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Konsesjonssystemet som ble utviklet på 1960-tallet var virkemiddelet staten brukte. Gjennom at staten hadde eksklusiv eiendomsrett til naturressursene, kunne staten bestemme hvilket selskap som skulle få konsesjon, hvem som skulle bli partner og hvem som skulle få operatøransvar. Riset bak speilet for ikke å involvere norsk næringsliv var mulig utestengelse fra fremtidige konsesjonstildelinger.

Retningslinjer for industrisamarbeid

Konkrete retningslinjer for hvordan industrisamarbeid skulle realiseres ble nedfelt i stortingsmelding 9 (1984/85) om teknologi og industrisamarbeid, var at samarbeidet skulle kunne komme all norsk industri til gode og prosjektene skulle være bedriftsøkonomisk lønnsomme og gjensidig fordelaktige for samarbeidspartnerne. En sentral presisering var at industrisamarbeidet bare gjaldt for utenlandske selskap og disse ikke-norsk selskapene skulle bidra med teknologi, marked, bedriftsutvikling eller opplæring og /eller internasjonalisering av den norske partneren utover finansielle ytelser. I tillegg skulle samarbeidsbestrebelsene pågå som en kontinuerlig prosess uavhengig av de enkelte konsesjonstildelinger.[REMOVE]Fotnote: Søilen, E. (2002). Hvorfor gikk det galt?: Statens rolle i utviklingen av norsk næringsliv etter 1945. Oslo: Gyldendal akademisk.: 156.  

I 1985 ble vare- og tjenestepolitikken nedfelt i petroleumsloven. Det skulle sikre norsk industri tilgang til leveranser til oljesektoren. Norsk leverandørindustri skulle prioriteres hvis de var konkurransedyktige på pris, kvalitet og leveranse. Norske leverandører skulle gis reelle muligheter til å oppnå leveranser, og de skulle foretrekkes når de var konkurransedyktige med hensyn til pris, kvalitet og leveringstid.

Der inngikk følgende bestemmelse med gyldighet for utvinningstillatelser nord for Stad: «Det påhviler deres selskap som operatør et ansvar for at forholdene legges til rette slik at varer og tjenester fra områdene nord for Stad kan få innpass på det markedet oljevirksomheten representerer».

En evaluering av ordningen som ble gjennomført i 1985, viste at når det gjaldt teknologioverføring var ordningen vellykket, men når det gjaldt kapitaloverføring var den mindre vellykket. Det var i første rekke forskningsmiljøene som trakk nytte av ordningen.  I tillegg var skattereglene slik at de utenlandske selskapene kunne trekke utgifter fra samarbeidsavtalene fra på skatten. Det betydde at det i realiteten var den norske stat som betalte.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1985). Om erfaringene fra og justeringer av retningslinjene for teknologi- og industrisamarbeid (Stortingsmelding 9. 1984-85). Oslo: Departementet: 7. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984-85&paid=3&wid=a&psid=DIVL1171

Regjeringen fortsatte likevel å legge vekt på teknologi- og industrisamarbeid i lisenstildelingen på norsk sokkel.[REMOVE]Fotnote: Norge Næringsdepartementet. (1989). Om næringspolitikk (Stortingsmelding 53. 1988-89. Oslo: Departementet: 79. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=3&wid=d&psid=DIVL1521 Det avgjørende skulle være produktutvikling som resultat av samarbeidet, og ikke direkte pengeoverføring.

Gjennom industrisamarbeidsavtalene hadde koblingen mellom produktutvikling og forskning dekket behov i det norske markedet og var i liten grad rettet mot eksport. Ønsket om økt internasjonaliseringen av det norske oljemiljøet var fortsatt fraværende.[REMOVE]Fotnote: Norge Næringsdepartementet. (1989). Om næringspolitikk (Stortingsmelding 53. 1988-89. Oslo: Departementet: 76. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=3&wid=d&psid=DIVL1521

Det er i denne rammen vi må se kartleggingen av næringslivet i Midt-Norge og Norske Shell sin bruk av utviklingsavtaler med midt-norsk næringsliv.

Kartlegging av midt-norsk næringsliv

Som en del av konsesjonsvilkårene ble Shell pålagt å redegjøre for hvordan de ville følge opp bruk av midt-norsk næringsliv både overfor sentrale myndigheter (Olje- og energidepartementet), fylker og kommuner i Midt-Norge. For å kartlegge mulighetene ble det tidlig etablert et industrikontor, først i Trondheim i 1988, og et år senere flyttet til Kristiansund.

Sentrale oppgaver for industrikontoret var å utarbeide oversikt over midtnorske bedrifter, informere næringsliv og myndigheter, identifisere varer og tjenester for mulige leveranser fra Midt-Norge både i prosjekt og driftsfase, prekvalifisere mulige leverandører, initiere bedriftssamarbeid og medvirke til rekruttering, utdanning og opplæring.[REMOVE]Fotnote: E-post fra Roy Ødegård, hos Norsk Oljemuseum Alt for å kartlegge kompetansen i Midt-Norge.

Shell ønsket altså å i størst mulig grad bruke næringsliv i Midt-Norge, delvis begrunnet i krav fra myndighetenes side, men selskapet mente som tidligere nevnt at det ville være effektivt og økonomisk lønnsomt å ha en leverandørindustri i nærhet til driftsorganisasjonen, basen og feltet.

I 1988 utarbeidet Norske Shell et utviklingsprogram for Draugen-feltet for effektiv drift og vedlikehold. For å kartlegge behovet for vedlikehold på Draugen inngikk Shell en intensjonsavtale med SINTEF. Hensikten var å utvikle midtnorsk industri og næringsliv for framtidige leveranser til utbygging og drift på Haltenbanken.

Målsetning med samarbeidet med SINTEF var å utnytte SINTEF’s ekspertise for å optimalisere design og drift av Draugen-plattformen ved å utnytte erfaringer og potensiale i midtnorsk industri. SINTEF skulle identifisere typer utstyr og arbeidsoppgaver som fra tidligere var årsak til de største arbeidsbelastningene.[REMOVE]Fotnote: Pressemelding fra A/S Norske Shell, 14. mars 1988. Draugen med eget utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold.

SINTEF og Marintek hadde også fått oppdraget med å utrede vedlikeholdsbehovet for Draugen. På Nordmøre var irritasjonen stor over at to Trondheimsfirma hadde fått denne jobben. Lokale bedrifter som Møre Engineering eller Grøner i Kristiansund kunne fint utført arbeidet, ble det hevdet. I konsekvensanalysen for Draugen-utbyggingen sto det at lokalt næringsliv skulle foretrekkes dersom konkurranseforholdene var like. Når slike kontrakter gikk ut av regionen var frykten at Nordmøre og Kristiansund ble sittende igjen med kontrakter på «skruer og mutre og sånn …»[REMOVE]Fotnote: Nordmørsposten (1990, 15. juni). Skruer og mutre og sånn …

Flere lokale selskap hadde håpet på flere fordeler fra Shell. Men Shell ønsket ikke å subsidiere midt-norsk næringsliv. Det ville ikke gagne Shell, og det ville heller ikke gagne bedriftene på nord-vest landet på sikt. Shell stilte likevel gjerne med «informasjonssubsidier».[REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H., & Wærnes, A. (2013). Alt på én hånd: Arnt A. Wærnes: Suksessgründer mot alle odds. Kristiansund: [A.A. Wærnes]: 104. Det var et virkemiddel for å involvere midt-norsk næringsliv. Shell gjennomførte industriseminar, utarbeidet informasjonsmateriell og drev oppsøkende virksomhet.

A/S Norske Shell inviterte, også nå i samarbeid med SINTEF og Marintek i Trondheim, utvalgte bedrifter i Midt-Norge til seminarer, hvor det ble gitt informasjon om de tekniske installasjonene på Draugen, vedlikeholdsbehov og operasjonsfilosofi. Behov for videreutvikling av bedrifter og av ideer til produkter og tjenester fra Midt-Norge var et sentralt tema. A/S Norske Shell håpet seminaret ville bidra til å sette midtnorsk industri i en konkurransemessig god posisjon.[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1988). 8. august. Draugen – utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold.

Arbeidet var ikke bare enkelt. Interessen var for så vidt stor, men kompetansebredden var mangelfull. Dette var en stor utfordring for næringslivet.

Midtnorske bedrifter var i hovedsak små, og de manglet kapital til å satse. Shell mente de små bedriftene burde samarbeide for å stå sterkere. En av målsetningene for Shell var at leverandørbedrifter ikke måtte basere seg på å levere kun til Draugen, men måtte ha hele oljeindustrien, og gjerne et internasjonalt marked som mål.

Bygging ingen nordmørsk suksess

I byggingen av dekket til Draugen var det ingen kontrakter som havnet på Nordmøre. Det var ikke mange som kunne levere det som ble etterspurt, få hadde en helhetlig og langsiktig satsing, enkelte bedrifter sa – for Shell – overraskende nei til kontakter. Stor verkstedbedrifter som Sterkoder valgte bort oljeindustrien. Verkstedet hadde på denne tiden fulle ordrebøker. For bedriftene på Nordmøre var det driftsfasen som var viktigst.

Shell mente likevel de hadde gjort det som var forventet av den, de hadde tildelt flere kontrakter til Midt-Norge, men de tenkte ikke i forgderigrenser, og flere kontakter gikk til Romsdal og Sunnmøre og til Trøndelag. Selv om de aller fleste – og de største – kontraktene gikk til Stavanger og Rogaland. Og Kristiansund fikk som sagt ingenting.

Shell skriver selv i en pressemelding fra 1988 at «responsen fra industrien har vært svært positiv og samtlige inviterte bedrifter har meldt sin ankomst».[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1988). 8. august. Draugen – utviklingsprogram for effektiv drift og vedlikehold. I følge journalist og forfatter Helge Hegerberg var interessen fra Nordmøre på dette tidspunktet laber. «Flere bedrifter svarte ikke engang på henvendelsen.» [REMOVE]Fotnote: Hegerberg, H., & Wærnes, A. (2013). Alt på én hånd: Arnt A. Wærnes: Suksessgründer mot alle odds. Kristiansund: [A.A. Wærnes]: 104

Dette kommer også fram i en studie utført av Asplan på vegne av Midtnorsk Oljekontor i 1991. Her slås det fast at Shell hadde startet utadrettet og åpent for å trekke til seg bedrifter, men av ulike årsaker hadde de fleste falt fra. Mange av dem som fikk anledning til å komme med anbud trakk seg. De oppga enten for liten kapasitet, produksjonen passet ikke inn med det selskapet drev med, eller de hadde større fortjeneste med det de allerede drev med. Dette gjaldt særlig mekanisk industri hvor de fleste ikke engang gadd å svare på henvendelsen fra Shell.[REMOVE]Fotnote: Asplan. (1991). Leveranser til Draugen-utbyggingen.

Selv om det fortsatt manglet noe for å få med næringslivet på Nordmøre, viste norsk industri seg konkurransedyktig. Av bruttoleveranser til Draugen-prosjektet var 93 prosent fra norske leverandører. Hvis en trekker fra disses innkjøp var leveransen på 78 prosent norsk. Det myndigheten hadde krevd, hadde Shell oppfylt. Norske bedrifter hadde fått kontrakten gjennom ordinær konkurranse.

Men Shell ønsket likevel å gå videre med tanken på bruk av lokalt næringsliv. De måtte bare legge forholdene til rette og støtte opplæring og bedriftsutvikling.

Utviklingsprosjektet

Dette skjedde blant annet gjennom at bedriftene etablerte spesielle utviklingsprosjekt eller at de ble trukket inn for lengre eller kortere tid i forbindelse med ferdigstillelsen av Draugen-plattformen.

Initiativet til utviklingsprosjektene måtte komme fra den enkelte bedrift. Langsiktig suksess for midt-norsk industri var avhengig av at bedriftene selv var villige til å satse. Selv om bedriftene fikk hjelp av Shell måtte de konkurrere på kvalitet og pris. Dette mente Shell var den eneste måten å skape livskraftig virksomhet.

AS Linjebygg

Utviklingskontrakter,
AS Linjebygg

En av bedriftene som fikk utviklingskontrakt var AS Linjebygg. De kom ikke fra Nordmøre, men fra Romsdal. Selskapet som ble etablert i 1933 hadde hovedkontoret sitt i Molde. De var i 1993 en av de ledende kraftlinjeentreprenører i Norge. Selskapet drev med kraftlinjebygging, bygging av broer og kommunikasjonssystemer. Da vedtaket om utbygging på Haltenbanken var klart, så de at selskapets lokalisering var gunstig. Men får å komme inn på det markedet trengte de erfaring. De fikk oppdrag på Ekofisk. Selskapets store fordel var at de kunne jobbe i høyden. I 1991 ble det opprettet kontakt med AAk Fjellsportsenter, som på det tidspunktet var i ferd med å utvikle et system for tilkomstteknikk. Tilkomstteknikken skulle forenkle arbeidsoperasjoner i høyden og dermed erstatte stillasbygging nedover langs vegger, under dekk og opp i fakler.

I 1991 inngikk Linjebygg en utviklingskontrakt med Shell som gikk ut på å videreutvikle tilkomstteknikken, samt å analysere Draugen-plattformen med hensyn til tilkomstmetoder. Resultatet var en mobil arbeidsplattform.  Shell likte produktet og Linjebygg fikk etter dette en av vedlikeholdskontraktene på Draugen – «Offshore inspeksjon og vedlikehold av strukturer, rørsystemer og tanker på Draugen-installasjonene.[REMOVE]Fotnote: Haukebø, Bjørn. (1994). Kostnadsreduksjoner i drift av offshoreinstallasjoner – mulighet for nye aktører? Foredrag Haltenbankkonferansen 8.-9. mars 1994, Trondheim. Behovet for kostbare stillas offshore ble betydelig redusert.

Oss-nor

Utviklingskontrakter,
Oss-nor

Det kom også kontrakter til Kristiansund. Kristiansundbedriften Oss-nor fikk en utviklingskontrakt som viste seg å bli starten på et langt forhold som var med på å styrke Oss-nors konkurranseevne.[REMOVE]Fotnote: Sysla. (2014, 21. juli). Shell-kontrakt til Oss-nor.

Det begynte med at Oss-nor i 1990 fikk en kontrakt med Kongsberg Offshore for å produsere undervannsutstyr for Draugen-prosjektet. I 1991 fikk selskapet utviklingskontrakt direkte med Shell og gjennom denne kontrakten var det mulig å utvikle en nisje i markedet. Oss-nor spesialiserte seg på vedlikehold av ventiler. Kontrakten ble stadig forlenget og senere utvidet til også å gjelde Ormen Lange.

Atlanten Elmek A/S

Et annet Kristiansundfirma som fikk utviklingskontrakt var Atlanten Elmek A/S. Firmaet hadde utviklet en miljøvennlig strømgenerator for skip. Norske Shell koblet SINTEF til prosjektet for å utvikle og teste den nye teknologien. Koblingen til SINTEFs forskningskompetanse med produktutviklingen til Atlanten Elmek var helt i tråd med Norske Shell sin forskningsstrategi da forskningsinnsatsen ble knyttet nær opp mot et kommersielt produkt. (ble dette brukt på Draugen?)[REMOVE]Fotnote: Presseinformasjon fra A/S Norske Shell. (1991). 2. juli. Miljøvennlig energisparetiltak for skip.

Selskapet Halaas og Mohn ble dannet i 1992 med bakgrunn i en utviklingskontrakt inngått med Norske Shell.

Liaaen Engineering

Også sørfylket fikk sin del av utviklingskontraktene. Liaaen Engineering i Ålesund fikk mulighet til å utvikle en ventil til bruk på store havdyp. Utviklingskostnadene på 7,2 millioner kroner ble betalt av Norske Shell.  Ventilen skulle kunne installeres og vedlikeholdes uten hjelp av dykkere. Ventiler av denne type var på denne tiden ikke tilgjengelige på markedet og utviklingen ga derfor mulighet til kommersiell drift – akkurat etter Shells intensjon med utviklingskontraktene. En utviklingskontrakt for undervannsventiler med Liaaen Engineering i Ålesund ble sett på som meget vellykket.

Utviklingskontrakter og FoU kontrakter

ble inngått med følgende bedrifter i Midt-Norge:

  • Atlanten Elektro
  • NTH Norges tekniske høgskole (I dag NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet)
  • SINTEF – forskningsinstitutt med flerfaglig spisskompetanse innenfor teknologi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap
  • Marintek – Norsk marinteknisk forskningsinstitutt AS, i dag SINTEF Ocean
  • IKU – Institutt for kontinentalundersøkelser
  • Siktek – Sikrings teknikk AS
  • Seres – Semantikk Register for Elektronisk Samhandling
  • Seatex – utvikler, produserer og selger maritim elektronikk
  • Reslab – tidligere oljeserviceselskap
  • Oceanor – automatisert miljøovervåking, meteorologi, oceanografi og overvåkingsutstyr
  • Liaaen – verft
  • Møre Engineering
  • Bentech Subsea
  • Oddstøl Elektronikk
  • Linjebygg
  • Oss-nor – oljeservicebedrift
  • Møre Engineering/ CorrOcean/ Liaaen

Andre program

Shell var også med i UMNI-programmet (Utvikling av Midtnorsk Industri) sammen med Statoil, Conoco, NTNF  (Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd) og fylkene i Midt-Norge. A.R. Reinertsen var engasjert som programkoordinator.[REMOVE]Fotnote: Draugen Innsyn. (1990). nr. 1. Leveranser fra midt-norsk industri. Dette initiativet ga støtte til utvikling av flere nye prosjekt, hvorav flere ble kommersialisert.

Målsettingen med utviklingskontraktene var kompetanseoverføring slik at bedriftene kunne konkurrere med etablerte leverandører når kontrakter på drifts- og vedlikeholdsoppdrag skulle tildeles. De fleste av bedriftene fra Midt-Norge som begynte med en utviklingskontrakt oppnådde senere kontrakter i åpen konkurranse.

Midtnorsk oljekontor (initiert av fylkeskommunene i Midt-Norge) engasjerte Asplan til å utrede leverandørmønsteret til Draugen utbyggingen på Haltenbanken. Hensikten var å kartlegge omfanget av leveranser fra Midt-Norge til denne utbyggingen og studere hvilke betingelser som må være tilstede for å kunne øke andelen av midtnorske leveranser til framtidige feltutbygginger utenfor Midt-Norge. Prosjektet ble finansiert av Midtnorsk oljekontor, Norske Shell, Conoco, Statoil og NHO (Næringslivets hovedorganisasjon). I flg. Hans Henrik Lie (EPOF) ga rapporten «et svært positivt bilde av Norske Shells innsats i å informere og gi muligheter til Midtnorsk industri». Det foreligger også omfattende materiale der både sentrale, regionale og lokale myndigheter samt talsmenn for bedrifter og organisasjoner uttalte seg positivt om den måten Shell oppfylte konsesjonsvilkårene på. I følge enkelte kom belønningen i form av operatørstatus for Ormen Lange.

Konklusjon

I følge konsesjonsvilkårene skulle altså Shell legge forholdene til rette for at næringslivet i landsdelen skulle kunne levere så framt de var konkurransedyktige med hensyn til pris og kvalitet. Mange var skuffet over resultatet. Da Draugen-utbyggingen startet var bedrifter fra sørvest landet dominerende i markedet. Likevel oppnådde 14 bedrifter fra Midt-Norge å få levere utstyrspakker til plattformdekket. Leveransene var kanskje i overkant av det en kunne forvente. Men ingen av dem var fra Kristiansund og området rundt.

For Nordmøre var resultatet når det gjaldt kontrakter for utbygging var skuffende. Når det gjaldt driftsfasen fungerte det bedre.

I en gjennomgang av Draugen-utbyggingen og midt-norsk næringsliv på Haltenbankkonferansen i 1991 uttalte Dr. Ing. Even Lind som hadde deltatt i studie av midt-norske leveranser til Draugen-utbyggingen, seg positivt om Shells anstrengelser for å trekke inn lokalt næringsliv i utbyggingsfasen. I følge ham hadde Shell vært svært åpne for å benytte seg av midt-norske til seg bedrifter, men av ulike årsaker hadde de fleste falt fra. Flere trakk anbudene med begrunnelsen for liten kapasitet, at produksjonen ikke passet inn med det selskapet kjernevirksomhet, eller de hadde større fortjeneste med det de allerede drev med. Andre tok seg ikke bryet med å svare på henvendelsen fra Shell.[REMOVE]Fotnote: Sunnmørsposten. (1991, 6. mars). Oljedråper til Midt-Norge.

Som gjennomgangen viser var det flere firma i Midt-Norge som bygget seg opp på bakgrunn av utviklingskontrakter fra Norske Shell.

Publisert 25. april 2018   •   Oppdatert 5. oktober 2018
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *